Blir så glad av å lese det du skriver (bipolar lidelse - en kunstnerlidelse - 5/2-09)
Kjenner meg sånn igjen ;-) Er i den positive (les: hypre)fasen og nyter musikk mens jeg skriver ! Sto opp i 5 tida etter å ha snudd meg rundt opp i mot 50 ganger. Lå og tenkte på alt jeg skulle gjøre - det kriblet i kroppen. Skriver på en roman - innledningen er nå på 60 tettskrevne A4 sider ;-( Må skrive et lengre innlegg når jeg klarer å sitte stille over tid ! God helg til alle dere bipolare der ute ! Dersom du er i en dårlig periode, kan du i alle fall tenke: Det har pleid å komme positive perioder etter dette (for det om du ikke tror det nå !)Tenker på dere nå og håper det snart snur !!!

Hei dere

Jeg har stor forståelse for de som reagerer på innlegg av typen "bare tenk positivt så går alt så bra". Allikevel er det trist hvis dere som reagerer på dette lar virkelige hjelpemidler gå forbi bare fordi det finnes så mye humbug. Noe som er bevist svært efektivt ved depresjon og angst er kognitiv terapi. Den har dog ikke fulstendig terapautisk virkning på bipolare (selv om jeg selv håper å bevise det motsatt med mye jobbing med meg selv), men det hjelper utvilsomt. Problemet med bipoalre lidelser er at det synes som om endringene i stemningsleiet ikke avhenger bare av tankevirksomheten, men også har biologiske årsaker. Derfor kan en ikke forebygge svingninger med kognitiv terapi, men en kan begrense dem. Noen ganger er det vanskelig å bedømme hva som kom først av høna eller egget. Var det tankene eller var det ubalanse i kjemien. Uansett er dette en ond sirkel som påvirker hverandre. Med medisiner tar en tak i det kjemiske som igjen hjelper deg å endre tankene. Ved kognitiv terapi tar en tak i tankene som fører til at kjemibalansen blir bedre. Derfor hvis jeg var terapaut ville jeg nok aldri ha foreslått medisinsk behandling alene mot noen form for psykisk lidelse. Bruker en både medisiner og kognitiv terapi, kan en bekjempe problemet fra to kanter. Det finnes ingen magisk oppskrift slik som en kan få intrykket av i et innlegg her, det betyr arbeid og atter arbeid. Medisinene kan hjelpe deg til å komme til et nivå der du klarer å jobbe med deg selv. Kognitiv terapi går rett og slett ut på å avsløre uheldige tanker og holdninger som er med på å utløse og holde en uønsket sinnstemning. Bare det å gjøre slike avsløringer kan ofte hjelpe, men dersom en aktivt går inn for å endre de, så kan de hjelpe veldig mye, og for de med vanlig depresjon kan det ofte føre til at de blir helt friske. Pøh, tenker du kanskje. Hadde det bare vært tankene mine som var problemet, så skulle det ha funket på meg også, men for meg er det annerledes, jeg har et virkelig problem. Vel, hadde en enkelt sett at tankene og holdningene en har er usunne, så hadde en da heller ikke trengt metoder for å finne dem! Du tror kanskje at du er et uskyldig offer for en kjemisk ubalanse, og du kan ha delvis rett i det. Men du KAN gjøre mye selv for å forbedre din situasjon. Som sagt, jeg skal gå inn med nebb og klør for å ta knekken på så mye av problemene mine som overhodet mulig ved hjelp av kognitive metoder. Jeg vet at ekspertene sier at en ikke kan bli kvitt det helt med kognitiv terapi, men jeg har aldri likt å akseptere noe for sant før jeg har testet det skikkelig ut, og det har jeg tenkt å gjøre. Men om jeg skulle misslykkes i det så har jeg iallefall på veien lært mye nyttig som har hjulpet meg utrolig mye i mange vanskelige situasjoner. Du er ikke et fulstendig hjelpeløst offer, du kan gjøre NOE selv i det minste.

Jeg fant en side på internett som bruker kognitive metoder for å hjelpe personer med angst og depresjon på vei. Den er ikke fullgod da den på meg gav litt skjeve resultater, men den kan iallefall gi en viss hjelp ved å gi deg litt innsikt.

Ellers så kan jeg anbefale en bok med den provoserende tittelen "Tenk deg glad håndbok" eller "The feeling good handbook" av David Burns. (ikke det samme som "tenk deg glad" og "feeling good"! selv om de er av samme forfatter). Jada, jeg ble også litt demotivert av tittelen, men det skulle være en av verdens mest anbefalte selvhjelpebøker for folk med angst og depresjon. Jeg testet den ut, og metodene der fungerer vanvittig bra. Det er så banalt enkelt at de fleste står i fare for å avfeie det som nyttesløst, men faktumet er at ofte så er det enkleste det beste. Men mye arbeid er det allikevel! Det er ikke "gratis" men det du får for insatsen er verdt det!

Hei innlegget ditt var så utrolig godt og lese. Her er det en person som virkelig vet hvorda det er og leve med denne forferdelige sykdommen. Jeg fikk min diagnose for 4 år siden, desverre altfor sent. Etter mange år med angst, oppstemthet og depresjoner. Jeg har gjort mye dumt som er vanskelig og forklare hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg vet jo ikke selv hvorfor jeg gjør som jeg gjør når jeg er i den maniske fasen. Det du skriver er så sant som det går ann og bli, det du skriver traff meg midt i hjertet og jeg gråt i flere timer etterpå. Det er så godt og lese at man ikke er alene, det er akkurat det man føler når man lever med denne sykdommen. Kommentarer som: skjerp deg, barnslige menneske, dette klarer du, hva feiler det hodet ditt osv. er så utrolig vondt og gjør at man bare føler seg enda mer dårlig. Det du skriver om empati og tilstedeværelse, det at vi faktisk er gode mennesker er så godt og lese. Det er jo akkurat det vi er. Jeg er en av de som har valgt og være åpen om min sykdom. Hvor lurt det er, er jeg ikke så sikker på, kommentarene hagler som : å herregud er du en av de ja, eller uff sånne mennesker har jeg vært borti før og de er ikke lett og leve med. Gudsjelov har jeg venner som forstår, de er noen få men de er der for meg, hadde jeg ikke hatt de så hadde alt vært så mye mye værre. Jeg har også blitt utnyttet og tråkket på fordi jeg er lett og avlede og blir fort engasjert i andres problemer. Det og hjelpe andre, gjør at jeg føler at jeg duger til noe. Det er derfor veldig tøft når det viser seg at de kun utnyttet deg og gir f etterpå. Den smerten som sitter i sjela, den smerten som river i kroppen er umenneskelig og leve med og ja man har bare lyst til og gi opp og ta kvelden, nettopp fordi man ikke klarer mer av den smerten som river og sliter. Hva er egentlig best? være oppstemt og gjøre masse dumme ting, slite seg fullstendig ut, eller være så nedstemt at man ikke klarer og komme seg opp igjen, hvor alt bare er sorg og man føler seg som en byrde for tilværelsen? det er IKKE enkelt. Hadde det enda vært så enket som og ja ta deg sammen, gjør ditt og datt da vel, det er så lett og si og folk aner ikke hvor mer vondt det gjør når de kommer med slike uttaleleser. Jeg skulle svært gjerne vært med i en støttegruppe for slike mennesker som oss, jeg vet at det er der jeg kan få den støtten og empatien og ikke minst forståelsen som jeg så sårt trenger. Du er et fantastisk mennenske :)

Jeg vil ikke, makter ikke, ønsker ikke å være "bipolar 1 eller 2 eller hvilket som helst tall. Jeg nekter plent å være summen av mine fobier eller manier. Jeg har ingen maske verdt å tviholde på. Jeg vil, VIL, ha aksept for at jeg er meg, uansett. Jo da, noen ganger flyr jeg høyt, jeg har svaret på alt, jeg er nesten udødelig. Intet skremmer, intet kan ramme meg eller mine. Like så sikkert opplever jeg dager hvor jeg har ansvar og skyld for alt, bortsett fra svartedauen, Twin Towers, min skyld, Auschwitz, min skyld. GULAG, min skyld, Amstatten-tragedien, min skyld. Men jeg er altid meg, med vrangforestillinger, angst, glede, tro og tvil. Jeg vil gjerne gledes og glede andre, men jeg nekter å være en lidelse eller en diagnose.

Til dere som kommer med gode råd, og som til og med antyder at man ikke nødvendigvis godta diagnose,men finne ut av ting selv. Om å tenke positivt, finne ut av ting selv, lese "Eckart Tolle" eller annen new age oppløftende litteratur. Det er nettopp slike holdninger som gjør at mennesker med bipolar lidelse blir enda mer isolert når de er syke. Hvis det hadde gått an å få empati på skole, arbeidsplass o.l.., hadde det kanskje vært lettere å være åpen om psykiske sykdommer. Det hadde kanskje gått an å møte forståelse, i stedet for å måtte kanskje måtte å skjule at man har vært innlagt p.g.a. selvmordsforsøk. Å komme på jobb og smile og finne på en annen grunn til fraværet, er HELT forferdelig. Det føles som å leve på en løgn! Psykisk syke lever med stor skyldfølese, både for seg selv, familie, kollegaer. Viktige ting må avlyses, fordi sykdommer tar over. Psykisk syke lider store nederlag, sykdommen frarøver mange ugjenkallelige øyeblikk. Ikke bare blir de fremmedgjort i mange situasjoner, de må også forklare ting som ikke så lett lar seg forklare til omgivelsene.... Kanskje hadde det ikke vært så vanskelig å gå ut blandt folk, hvis det ikke var så mange som har slike holdninger som deres. Det er et enormt problem for en som er psyk, at man faller utenom når det kommer til å få den empati som man trenger for å føle seg både sett og akseptert. At man er like god, selv om man sliter med psykisk sykdom. Dere skjønner, hvis noen er så modige, at de forteller på f.eks. en arbeidsplass at de er diagnosistert med bipolar lidelse, så hagler det kommentarer nettopp som deres. Beklager, men selv om dere har kjent på sorg, fortvilelse og depresjon i livet, så K-A-N dere ikke forstå en som er manisk depressiv. ALLE møter motstand i livet, det er en kjensgjerning, men ikke alle har en sykdom!! Dere har ikke opplevd de voldsomme svingningene, eller hvor hemmet man blir i dagliglivet, hvor stor kampen er dag etter dag, år etter år. Dere har ikke vært så langt nede, at den eneste veien ut av lidelsen er selvskading, at man lider så inderlig, at man begynner å forberede seg på døden. Det å hentyde, at det går an å fikse en psykisk lidelse, ved å "tenke det av seg", er det samme som å formidle at at dere tviler på en psykisk syk sin intelligens. S-E-L-V-F-Ø-L-G-E-L-I-G har en som sliter prøvd det meste!!! Å komme med slike uttalelser, er like idiotisk som å si til en som er lam fra halsen og ned, at det er mulig å gå bare ved å tenke positivt!!! Min kjæreste venninne valgte å gå fra oss, etter mange års slit som manisk depressiv. Hun var fullstending utslitt, etter år med å måtte "late som" når hun var ute i samfunnet. Selvskading ble et utløp for vonde følelser. Til tross for flere selvmordsforsøk, var vi få som visste om det. Og slik er det alltid. Det er nemlig ikke akseptert å snakke om psykiske lidelser, det er mye mer tabu enn folk skal ha det til. Og du som anbefaler selvhjelpsbøker; min venninne hadde en bokhylle full. Det går ikke an å konsentrere seg om å lese en side engang, når depresjonen er som værst!!! Hun prøvde alle alternativer der var. Å ha en sykdom som ikke er synlig på utsiden, er en stor forbannelse. Det eneste gode rådet til en som er manisk depressiv er å få hjelp av profesjonelle, som kan hjelpe deg til å forstå hvorfor du føler som du gjør!! Noen som kan lære deg å skille melllom deg, og sykdommen. Noen som ser hvilke tanker som må tilskrives sykdommen, og ikke deg selv!!! Noen som ikke trykker deg ned i skyldfølelse over at du ikke klarer å bli frisk, uansett hvor mye du kjemper!!! Noen som lærer deg å leve med svingningene, som lærer deg å kjenne igjen hva som trigger, og som lærer deg teknikker for å talke neste uoverkommelige hindring. Noen som forstår at du innerst inne ikke er sikker om du klarer å kjempe alene lenger. Noen som skjønner den fortvilte ensomheten. Noen som tar deg på alvor. Dere som kommer med lange avhandlinger om å "tenke" riktig, burde skamme dere for å plastre innlegg på en side som denne. Her kommer lesere som virkelig sliter!! Når en psykisk syk får hjelp, forståelse, empati og veiledning og nødvending medisinering, kan veien mot et bedre liv begynne. Til og med da, er det en litt tøffere kamp enn for de som kan komme over en kneik med en selvhjelpsbok. Manisk depressive tåler vanvittig mye, men med en påkjenning for mye, kan de plutselig gi opp. Jeg er glad for at jeg kan si, at jeg alltid støttet min venninne. Jeg er glad for at jeg ikke var en av dem som ga henne en selvhjelpsbok og "tenk positivt" foredrag. Jeg kan leve videre med en følelse av å ha gitt likeverd og empati. Vær veldig forsiktig med å forenkle andres problemer og sykdommer. Gode råd kan dere gi til dere selv, ikke til andre som sliter med ting dere ikke kan forstå!!!!!

Hei, Det er helt riktig det du her sier at en ikke altfor lett skal godta en diagnose. Spørsmålet er vel også hvorfor bipole lidelser oppstår- ikke selvrealisert og ikke fornøyd med tilværelsen? Det viktigste er å stole på seg selv, lytte til hjertets ønske som er en refleksjon av sjelens vilje, den du er ment å være. Da er det viktig å ikke være opptatt av hva andre mener og synes, da blir du bare styrt av de. En må begynne med seg selv å lytte til sitt eget indre og først når en finner ut hvem en selv er og lever ut den vil omgivelsene endre seg til fordel for deg. Ikke omvendt at du må tilpasse deg omgivelesene. Det nytter ikke å prøve å tak i det ytre for å endre ditt indre. Anbefaler sterkt å meditere da det er veldig sunt hvor en lærer å være i en tilstand av ingenting, lytte til sitt indre og kjenne energien som kommer innenfra. En lærer å filtrere vekk usunne tanker. Itillegg til det å være i tilstand av ingenting i meditasjonen, hvilket roer tankeaktiviteten og deg ned, hjelper det deg videre i hverdagen. Du får mer ro og lytter oppmerksomt til pusten og lar andre kreative sider av deg selv vokse frem. Lev mer i nået og ikke går rundt og tenke på fortid samtidig som en bekymrer seg om fremtiden. Det hjelper lite og er egentlig usunne tanker som ofte melder seg da. Vær deg selv og opplev nået og begrens negative tankestrømmer. De hjelper deg ikke. Aksepter tankene om de melder seg, men heller forsøk av og til og være et vitne til tanker som melder seg og la de fare hen i stillhet. Slik oppnår en indre ro og lar annen kreativitet vokse frem i stillhet. Les gjerne en bok som heter "Det er nå du lever" av Eckhart Tolle. Den kan endre din oppfattelse av hva det vil si å leve. Dårlige tider har vi alle, men vi er istand til å styre tankene til fordel for oss selv fremfor at de jobber mot oss. Det er veien til lykke i livet. Opplev fremfor å tenke for mye og stol på deg selv. Forøvrig sunt med tur i naturen i fred og ro og nyte omgivelsene. Om du finner ut målet i livet ikke spring og fortell alle det når du skjønner det. Det er ikke sikkert alle er enige og da begynner prosessen med å argumentere for dine valg og tankevirksomheten og argumenteringen tar helt over. I egoets ånd vil andre ofte motarbeide deg da de ikke alltid deler ditt syn. Men det er nettopp ditt syn og bare ditt. Bare gjør det du ønsker i din egen stillhet og la andre få se selv at du får det til over tid. Lykke til og finn din egen indre ro som et utgangspunkt. Vær oppmerksom, positiv og søkende og ikke bli fortvilet om en møter litt motgang. Følger du hjertet og og er fast i din søken vil du oppnå lykke. En som ønsker lykke til videre i livet. Den som søker finner svar.

jeg fikk min diagnose 39 år gammel.jeg har i alle år vært en spesiell jente/dame,med store høyder og utrolig tunge dager! jeg trodde jeg var "normal",men slet med litt angst å nerver,og til tider veldig sliten å trøtt og manglet energi! så kom en dag jeg fikk beskjed at min eneste bror/søsken døde! jeg ble helt knust og da startet livet mitt med en ekstrem sorg og til en ekstem ukritisk oppførsel.jeg ble bare sykere og kom til psykiatrisk behandling,det tok to år før min diagnose ble stilt.jeg fikk da lamictal og zypreksa.begynte å lese om bipolar lidelse og det føltes godt å lese om min lidelse,jeg kunne begyne å jobbe med meg selv å få innsikt...jeg gikk på 200 mg lamictal,5 mg zypreksa.jeg kuttet ut zyprexa pga jeg følte meg flat og fant ikke igjen meg selv.økte dose lamictal til 400mg og kom meg opp fra depresjon.jeg elsker høydene mine,men kan bli slitsomt for meg og de rundt meg,så topper det seg,tar jeg zyprexa. det å lese om tele regniger og shopping kjenner jeg meg godt igjen i.så i dag har jeg økonomisk hjelp,fordi alt ble kaos mht økonomi.jeg har lav selvbidet når jeg er nede,men i manisk perioder er jeg det motsatte,ja hverdens mester med store planer,som er uralistiske,for dagen etter er jeg helt nede og sliten etter mye prat å show.jeg jobber mye for å få et så rikt liv jeg kan,men vanskelig å tro på livet når jeg er nede.ja jeg er spesiell og mange som har hatt det gøy sammen med meg.jeg kan reise meg i store forsamlinger mht feks store feiringer å holde taler på strak arm,uten å ha skrevet et notat om hva jeg skal si.etter talen,så har jeg gledet gjester med hygge å latter av den talen som jeg tar uten skrevet noe ord på forhånd.jeg har aldri klart å vært i noe jobb i lengre tid,men jeg er flink i jobb,men jeg bruker meg opp og må da sykemeldes og til slutt så må jeg slutte.det er mye bra i meg,ingen elsker så høyt,å inger hater mer en meg,når jeg blir såret.mye har blitt skrevet her og det er godt å lese innlegg om denne sykdommen.og for meg ble det godt å finne noen som meg. takk for flotte innlegg,dere har gitt meg innblikk og jeg føler meg ikke alene om dette.det har kommet en bok om en bipolar lidelse.ja vil inte leva,men jeg vil inte dø.den skal jeg kjøpe meg! hilsen en dame som nå er i en deprasjon å fortvilelse nå.jeg er en rapid cikle og svinger ofte.lykke til alle sammen og stå på!

Det er kjent at mange kunstnerisk begavede mennesker har vært bipolare - en kan komme over ganske omfattende lister noen steder. Det er kanskje noe over deres evne til å krysse grenser, oppleve verdener bakenfor, føle intenst med i livets alle faser. Jeg vet ikke. Selv utviklet jeg lidelsen i 17-års alder, men først i de siste årene (jeg er nå godt over 30) har jeg tidvis måttet krype "til korset" og ta ut legemelding i de mer tunge depressive fasene. Jeg har alltid klart å manøvrere meg frem på et vis. Noen vanvittige maniske faser har det vært, men ikke preget av utskeielser med drikking, sex, vill bilkjøring etc. - selv om jeg innser at dette kunne ha skjedd. (O.k., det har vært noen episoder...) Vil absolutt ikke heve meg over andre bipolare. Mine maniske faser har vært hyperkreative. F.eks. skrev jeg 16 skuespill, en diktsamling, en novellesamling og en hovedoppgave på under ett år, vd siden av barnepass for et spedbarn. Vel blåst, får en si. Jeg hengte opp ark på veggene, kunne ikke sitte stille og skrive. Ungen på ene armen, pennen i den andre. I den depressive fasen på den andre siden - Gud hjelpe meg så langdryg den var - havnet alt på peisen, med unntak av hovedoppgaven som ble så "spaced" at det er utrolig den gikk gjennom. Men det gjorde den. He he. Stormannsgale tanker? You bet. Mens jeg skrev, rullet senere tiders litteraturhistoriske verkers bedømmelse av meg gjennom hodet mitt. Statuer reiste seg for mitt indre øye på hvert torg. Jeg sier ikke at det jeg skrev var bare halm til bålet. Men så genialt var det absolutt ikke heller. Eller da jeg fikk utslett på hender og føtter og begynte å tenke at jeg muligens... U C. Flaut å innrømme i ettertid, ikke sant? Depressive faser? Vel - når du ikke kan gå inn i et rom fordi du vet det finnes et tau i et skap - da er du dårlig, jævlig dårlig. Selvbildet er like langt under frysepunktet som det engang var over kokepunktet. Slitsomt i lengden. Etter hvert fant jeg likevel noe som var stabilt, og det var musikk. Var jeg oppe, kunne den dempe meg ned, og var jeg nede, kunne den hente meg opp. Så ble jeg da musiker og låtsnekker i stedet for forfatter. Det svinger som bare F. til tider, men det funker. Det gjelder bare å vite når du må kaste inn håndkleet for å ta toppene eller bunnene. Akilleshælen min har vært skyldfølelsen. Jeg har gått i jobber til jeg har stupt, gang på gang. Tre katastrofer og et utall mindre happenings. Må ha jobb der jeg ikke bindes til noe. Har av og til lurt på dette med medisiner. Instinktiv motvilje, redd for å miste "gnisten," kastrere meg. Men samtidig kjenner jeg noen som det virkelig har hjulpet, uten at de har mistet gløden. Og ja - noen er så dårlige at de bare må. Er etter snart 20 års ups and downs selv mer enn litt sliten. Ber om pardon for that fra alle de rundt tyve som forveksler manien med idealisme. Jeg også gjorde det. Jeg er ganske møkk lei av å miste meg selv, særlig i manien, en gjør så ufattelig mye dumt. (Som å skrive innlegg som dette... Heldigvis anonymt!) Og i depresjonene blir en så ufattelig kritisk til alt det idiotiske en fant på. Eller kanskje det ikke var så idiotisk, hvem vet? Ja, hvem pokker skal vite, virkeligheten forandrer seg hele tiden, både lokalt og globalt, jeg mener både fra dag til dag og i store vingespenn. Har til sammen brent mer enn 5000 sider- alt var kanskje ikke bare dritt?Too late to know. Men kryss i taket - musikken består. Kanskje fordi jeg slipper de jævla ordene. Er så møkk lei ord - er det rart? Skriver som en gris også på denne siden - og trives med det. Lei av parfymerte setninger. Tror ikke jeg var særlig sympatisk i de maniske fasene. Vanvittig oppblåst, slitsom, grensesprengende. Men skitt au. Er enig med hun som skrev at A4 er det i hvert fall ikke. Vet ikke hvor jeg ville hen med dette her heller. Ville bare dele noen tanker, siden det å være bipolar kan være så mangt. Vi er like ulike som alle andre, selvfølgelig. Det gjelder å bruke diagnosen fornuftig, for å få den hjelpen en trenger - i mitt tilfelle perioder med hvile, for jeg vil fan ikke ha medisiner om jeg ikke absolutt må. Men må jeg, så vil jeg også, har tross alt ansvar for kjæreste og et par unger. En blir litt slipt etterhvert, ikke fullt så bastant. Men ja - hvile. Men det gjelder ikke å la seg kue og stemple som "syk." Det svinger i meg av en grunn. Dostojevskij ville ikke være foruten sin epilepsi, og jeg ville aldri ha valgt bort mine svingninger, hvor mye det så har kostet. Jeg vet jeg har hatt gløtt innenfor musikken som de fleste aldri får. Konklusjon? Glem det. Det får bli med dette snapshottet i en bipolar kunstnerhjerne. På godt og vondt. Er jævlig glad i dere alle.

…Men dine fordommer trenger jeg ikke. La meg starte med en liten historie. For ikke mer enn to år siden var jeg et friskt menneske. Jeg var 19 år, hadde gode akademiske resultater i ryggen, flere års arbeidsarfaring innenfor et krevende, stressende yrke. Jeg hadde hatt et veldig tøft liv, fått meg en røff start og et par blåmerker og kutt i sjelen underveis, men jeg klarte meg. Jeg var frisk. Så en dag fikk jeg et dokument i hånden. Jeg kan vel heller kalle det et stempel i pannen. En diagnose som gjorde det vanskelig å få forsikring, en diagnose som tilsa jeg hadde valgt feil fil yrkesmessig. En diagnose for forandret hele mitt syn på meg selv om på livet. Jeg var ikke lenger et friskt menneske. Jeg hadde en psykisk lidelse, som jeg måtte forholde meg til, og leve et tilpasset liv. Jeg følte meg stigmatisert – jeg følte at alle visste, at alle dømte, eller hva verre var – ga meg sin medlidenhet. I dag har jeg fått diagnosene opplest og vedtatt, og begynner omsider å akseptere disse, og venne meg til" mitt nye liv" som bipolar II (med rapid cycling). I tillegg har jeg også ADHD, OCD, og sliter med angst og panikkanfall. Er til tider suicidal, og har slitt med spireforstyrrelser siden jeg var 9. Mange unge jenter i dag lider av ”flink pike syndromet”. Det gjør jeg og, bare i en litt mer intensiv grad. Jeg MÅ alltid være den mest effektive, produktive, lærevillige, flinke, smarte, dyktige, nevnenyttige, vittigste… Og det å holde noe slikt ved like over tid, er ikke bare utmattede fysisk, men også en tung mental byrde. For hvis jeg i mine egne øyne ikke når høyt nok opp, hvis mine egne krav blir for store for meg å oppfylle, lar jeg det gå sterkt ut over meg selv. Jeg straffer meg selv enten fysisk eller ved å avfyre et maskingevær med skjellsord mot meg selv i speilet. Nettene tilbringer jeg med å kaste meg frem og tilbake i sengen, med tankene kvernende i hodet. Det er som en enorm saltbøsse som aldri går tom, og hvert saltkorn er hakket mer sårende eller tyngre å fordøye enn det andre. Hver dag må jeg se meg selv i speilet, og vite at jeg ikke er normal. ”Hva er så kult med å være normal da?” spør andre meg. Men betegnelsen ”normal” har to forskjellige verdier hos en ”vanlig” og en ”syk” person. ”Normal” er alt jeg ikke er. Det er å ha ”vanlige” reaksjoner på hverdagslige ting. Det er å være lei seg eller glad – uten at det opptar hele ens tilværelse. Det er å kunne lese en situasjon riktig – å forstå hva andre mennesker synes og mener ved å lese kroppsspråket deres, tonefallet, rytmen – å få med deg den non-verbale delen av en samtale vi ”andre” ikke like lett snapper opp. DET er hele greia med å være normal. Ikke alle handicap er like lett å se - derfor liker jeg å definere handicap som "en personlig flis i fingeren". Dersom du har et synlig "au" får du automatisk forståelse og medlidenhet, men det er ikke noe alle ønsker. Og det en ikke kan forstå - reagerer en ofte med å trekke seg unna, i frykt for å misforstå, si/gjøre noe feil osv. Men flisen gjør fortsatt vondt, selv om andre ikke kan se den..