Daniel hadde flyttet til Oslo for å studere. Der hadde han leid seg inn i et bofellesskap. En av de andre ungdommene i kollektivet, hadde lite kontakt med resten av beboerne. Daniel hadde forsøkt å bli kjent med ham. De hadde delt noen middager sammen og hørt på musikk. I går kveld hadde det kommet frem at han gikk med selvmordstanker. Daniel hadde lovt å ikke bringe dette videre. I natt hadde han ligget søvnløs og tenkt på vennens situasjon.

Lege Det er flott at du tar hans problemer på alvor, og at han har tillit til deg. Mange kjenner skam når de forteller om sine vanskeligheter, og ved å dele følelser med andre blir problemene ofte lettere å bære. Når man kjenner seg forstått og akseptert, avtar vanligvis faren for at man faktisk tar livet av seg. Det neste målet er at han tar imot ytterligere hjelp.

Pasient Han sier han ikke vil ha noen hjelp.

Lege Jeg skjønner. Og du lurer kanskje på om du skal gå videre med betroelsen eller risikere at han skader seg eller i verste fall tar sitt liv.

Pasient Ja, han sa det var bare meg han kunne stole på. Hvis jeg bryter løftet mitt, er jeg redd for at hans siste håp vil briste. Han sa at han syntes tilværelsen var meningsløs. Han sa også at han ikke klarte å følge med på forelesninger og at han var sikker på at han kom til å stryke til eksamen og aldri å få seg noen ordentlig jobb. Jenta han hadde vært sammen med de siste to årene hadde vært utro i sommer. De skulle egentlig bli samboere her i byen, men hun hadde nå lagt ut på en reise rundt jorden med den nye typen. Familien til han med problemene bor langt fra Oslo.

Lege Vet du hvordan han har taklet vonde opplevelser tidligere i livet. Jeg tenker spesielt på situasjoner der han har vært nødt til å skille lag med andre for eksempel et brutt kjæresteforhold, skifte av skole eller arbeid eller flytting hjemme ifra?

"Mennesker som er tungt deprimerte strever med å organisere hverdagen og å ta valg. Du kan gi ham støtte og omsorg ved at dere for eksempel spiser sammen, går turer eller på kino."

 

Pasient Jeg har jo ikke kjent han så lenge, men han fortalte at han likte seg godt på folkehøgskolen etter ungdomsskolen. Han hadde vært sammen med en jente der, men han hadde visst tatt det greitt da hun gjorde det slutt med han og ikke blitt deprimert den gangen.

Lege Det høres bra ut. Slik jeg forstår deg nå virker han tydelig nedfor. Det er uvanlig at alvorlig deprimerte mennesker ikke har selvmordstanker. I slike situasjoner forsøker jeg ofte å finne ut følgende:
? Har han forsøkt å ta livet sitt tidligere? Det øker risikoen for at han vil forsøke på nytt.
Hvor konkrete er refleksjonene hans rundt selvmord? Streifer de ham iblant, eller har han klare planer om hvor, når og hvordan han vil gjøre det? Desto mer konkrete tankene er, desto større er risikoen for at han vil iverksette dem.
Har han skrevet testamentet eller gitt bort kjære eiendeler?

Pasient Hva gjør du hvis du tror at det er en fare for at han kan ta livet sitt?

Lege Da må jeg sammen med vedkommende vurdere om det vil være best for han å bli lagt inn på sykehus eller få behandling uten innleggelse.

Pasient Det må vel være tryggest å på sykehus?

Lege Både ja og nei. På et sykehus har man tilsyn store deler av døgnet og kan få tett oppfølging. Det er betryggende. Men hvis vedkommende ikke ønsker å bli lagt inn, kan det være riktig å respektere dette. Noen opplever en innleggelse som et alvorlig nederlag og et overgrep. De kan føle seg umyndiggjort og fratatt sin verdighet. Det kan for enkelte forsterke ønsket om å dø.

Pasient Hvor vanlig er egentlig selvmord?

Lege I Norge tar årlig cirka 500 personer livet sitt. Dette er langt flere enn i trafikken. Omkring 10.000 gjør selvmordsforsøk i løpet av et år. To av tre henvendelser på psykiatrisk legevakt dreier seg om selvmordsvurderinger. Av de rundt 500 menneskene som begikk selvmord i fjor var 80 under psykiatrisk behandling. Totalt sett er det få som begår selvmord sett i forhold til hvor mange mennesker som sliter med til dels store livsproblemer. Men det er bra og viktig at du tar vennen din på alvor.

Pasient Hvem er det som tar livet sitt? Det er vel ikke uvanlig å ha tanker om døden når livet er vanskelig?

Lege Venner og familie bør som regel ikke alene ta stilling til faren for at en person som gir uttrykk for at han eller hun ønsker å ta livet av seg faktisk gjennomfører handlingen. Det er en vanskelig vurdering og en tung byrde å bære hvis man tar feil. Men jeg kan fortelle deg litt om hva man vet om spørsmålet du tar opp. Omkring halvparten av de som begår selvmord er dypt deprimerte. Langvarig rusmisbruk øker risikoen. Det samme gjør enkelte andre psykiske lidelser som for eksempel schizofreni, maniskdepressiv sinnslidelse, visse typer personlighetsforstyrrelser og panikkangst. Smertefulle fysiske lidelser med fare for varig invaliditet eller død er også forbundet med selvmordsfare. Mennesker som er isolert fra familien er mer utsatt enn andre. Videre skal man være spesielt oppmerksom på personer som har gjort selvmorsforsøk tidligere. Fellesnevneren for mange av disse menneskene er at de føler at det ikke er mulig å gjøre noe med problemene deres og at et rimelig anstendig liv er helt utenfor rekkevidde. Hvis flere av risikofaktorene er til stede samtidig, er risikoen desto større.

Pasient For meg virker det meningsløst at han vil ta livet av seg. Vi er jo unge og har livet foran oss. Hvordan er det en selvmordskandidat egentlig tenker?

Lege Nøyaktig hva vennen din tenker, vet jeg ikke, men når jeg samtaler med mennesker som vurderer å ta livet sitt framkommer ulike motiver. Noen føler at et selvmord har en mening for eksempel hvis de har blitt forlatt (”uten deg er livet verdiløst”). Enkelte eldre deprimerte mennesker har sagt at de ønsker å bli gjenforent med sin avdøde mann eller kone. For andre er hensikten med selvmordet å slippe plikter og krav de ikke føler at de makter å oppfylle. Noen sier at døden vil gjøre dem fri fra smerter, skam, angst eller ensomhet. Andre ønsker å straffe eller gi skyldfølelse til foreldre, kjæreste, samboer eller ektefelle. Den som vurderer å ta livet sitt synes av og til at tankene om selvmord gir dem en følelse av å ha kontroll over livet som de tidligere ikke har hatt. Et selvmordsforsøk er ofte et rop om hjelp eller en bønn om at noen skal bry seg om og ta vare på en.

Pasient Hva kan jeg som venn gjøre?

Lege Du kan ta opplevelsene hans på alvor, slik jeg har inntrykk av at du gjør. Ikke prøv å bagatellisere dem, men lytt til hva han har å si. Det er veldig fint om du kan hjelpe ham til å ta kontakt med den psykiske helsetjenesten på universitetet, fastlegen hans eller med meg. I den grad du har anledning kan du også hjelpe ham med praktiske problemer. Vis at du aksepterer at han er passiv og stille og unngå være moraliserende. Når han forstår at du bryr deg, kjenner han en tilhørighet og føler seg ikke så alene i verden. Det tror jeg han trenger i den situasjonen han er nå.

Pasient Takk skal du ha! Jeg tror jeg skal få ham med på en frivillig tur hit til deg.

Samtalen ble utviklet i samarbeid med spesialist i klinisk psykologi Marianne Skar.

Foto: © iStockphoto.com/robi-bobi

Kommentarer (38)Add Comment
 1 2 3 4 > 
...
skrevet av gjest, November 29, 2009
Jeg er 28 år, og har hatt tanker om å ta livet av meg siden i sommer. Jeg har ødelagt for meg selv på mange måter. Jeg ble sammen med en jente jeg egentlig ikke var forelsket i, og klarte ikke å bryte forholdet før hun var blitt gravid. Vi fikk en datter, en nydelig liten datter. Hun er nå snart 2 år. Jeg lever et liv som er et fullstendig gjennomført bedrag. Giftet meg med moren til barnet mitt i sommer. Klarte ikke å være ærlig med henne om hva jeg egentlig føler. Jeg er faktisk et av de feigeste menneskene jeg har hørt om. Jeg har en del problemer med økonomien, og jeg kan ikke tenke meg at det vil komme til å ordne seg med det første. Kona vet ikke hvor langt ute å kjøre vi faktisk er. Jeg har ikke betalt avdrag på lånet de siste fire mnd og heller ikke betalt husleie. Jeg klarer ikke å være den jeg bør være, og har i det siste tenkt veldig mye på å hoppe utfor en bro. Jeg elsker datteren min over alt på jord, og klarer ikke tanken på at hun skal vokse opp uten pappaen sin, men jeg holder ikke ut dette livet. En mulighet jeg har er å legge alle kort på bordet og si at beklager, men jeg kan ikke leve dette livet lengre, så vi må skilles og jeg må flytte ut, men det kommer til å bli et helvete som er verre enn det jeg er i i dag. Alle kommer til å forakte meg og ingen kommer noen sinne til å ha tillit til meg igjen. Hvis jeg bare plutselig dør i en ulykke kan alle gå videre med livet etter å ha bearbeidet sorgen over å ha mistet meg. For jeg er faktisk elsket av mange. Både søsken, foreldre, besteforeldre og min egen lille familie elsker meg virkelig, men hvis de får vite hvem jeg egentlig er vil de bare hate meg og i tillegg klandre seg selv. Det vil jeg ikke. Jeg vil dø, men ikke at de skal miste meg. Jeg kan ikke si dette til noen i hele verden. Jeg vet ikke hvordan dette skal gå.
Lei av livet...
skrevet av gjest, February 08, 2009
Jeg er en ung mann på 35 år, går på ingeniørstudiet, og tror jeg framstår som en som har det relativt bra blant mennesker som "kjenner" meg... men slik er det altså ikke... Har alltid vært en som liker å hjelpe andre med sine problemer, og har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært "hobbypsykolog" for nære venne... men nå, da jeg selv trenger noen som kan bry seg, er jeg helt alene, eller i allefall føles det slik...rart hvordan vi mennesker tenker og fungerer...hvorfor er det ingen av de rundt meg som ser at jeg sliter??? I løpet av årene er jeg er nok blitt flink til å late som om alt er ok, men det må da være mulig å se at jeg ikke har det bra?? Kjenner mine nærmeste meg så dårlig??... Jeg prøvde for en del år siden å ta mitt eget liv, men ble funnet av min far i siste liten...Siden da har jeg strevd meg tilbake til livet, prøvd å se framover og tenke positivt, bare for å oppleve at jeg plutselig er der jeg var før jeg prøvde å ta mitt eget liv foorige gang... Jeg klarer ikke den kampen en gang til, klare ikke alle kommentarene; " du må tenke positivt" " ting blir bedre bare du tar tiden til hjelp" " tenk på alle rundt deg som er glade i deg"..... nei, denne gangen skal jeg klare det... jeg har gitt livet en ny sjanse, men nå er det nok... Jeg gjør ikke dette for å såre, eller for å få oppmerksomhet, jeg gjør dette fordi jeg ikke vil mer, er lei av sorgen, smertene og ensomheten... jeg håper ikke jeg blir fort glemt, men at mine nære og kjære tenker litt på meg av og til, når livet deres går videre... til dere som måtte lese dette, spesielt de som føler seg som pårørende for andre i en vanskelig situasjon; VIS at du bryr deg! ikke lat som om du forstår, fordi du gjør det mest sannsynligvis ikke uansett, men være til stede! ikke alltid at du behøver å si så mye, gi heller en god klem, gi nærhet!! vel, dette blir ikke mine siste ord...de skal gå til de jeg tenker mest på... jeg skal prøve å ikke etterlate meg ord som kan gi skyldfølelse, men heller prøve å forklare/ gi svar på noen av spørsmålene jeg vet vil komme... jeg har selv mistet mennesker som har tatt sitt eget liv, mennesker som stod meg veldig nært, og vet hvor vanskelig det kan være i ettertid, hvor mange spørsmål man blir sittende med.... Til alle dere som har det tungt og sliter, så håper jeg dere vil klare å komme dere videre... for meg er det nok, nå gidder jeg ikke mere....
trudde eg hadde sluttet men da hadde eg
skrevet av gjest, March 06, 2007
Hei.. eg er da ein jente på 17 år. eg trudde eg hadde slutter med selskading og selmordstanker.. (men da hadde eg ikke) får gjekk da meir ut på kutting og mye i den duren.. men nå gjør eg det uten eg veit da selv. eg hadde klart meg uten tanken på da i eit år men nå er den anerledes. no er det ikke eg så styrer tankene mine.. da er som eit lite monster inne i hode mit som styrer tankene mine. Eg har nesten slutta å spise,sove og da så plager meg mest er at eg ikke å styre mine egne tanker.. eg spreker snart.. det er sikert mangen som har det 100ganger vere en meg. da er sikert normlt.. men eg klarer det snatr ikke mer..
fortsettelse...
skrevet av gjest, March 05, 2007
Jeg får jo en del hjelp om dagen, men må si jeg har kommet inn i et veldig negativt tankemønster igjen. Dette kan plutselig snu, umulig for meg å si. Det verste med denne tilstanden er at man har ikke kontroll over noe.. Man aner ikke hvordan man ser verden når man våkner neste dag. Har lyst til å hyle og skrike noen ganger, fordi det frustrerer meg så. Jeg sliter også økonomisk om dagen.. Vanskelig å få penger av velferdskontoret når jeg studerer, fordi da fungerer jeg visstnok, og de mener jeg som alle andre får ta meg en jobb. Jeg hadde da også en jobb i høst, men fikk så relasjonsproblemer og kraftig angst at jeg klarte det ikke mer. Fikk veldig god hjelp av ei dame tilknyttet sosial etaten, og hun klarte få igjennom noe, men langt ifra nok. Foreldrene mine hjelper meg veldig mye økonomisk nå om dagen, og det er sånn sett ikke noe problem for dem, de sitter jo fint i det. Men det føles ikke bra, noen ganger føler jeg meg som en hjelpeløs 2 åring. På samme tid må jeg jo være takknemlig for at de hjelper meg, så skal ikke utdebatere det i så voldsomt stor grad. Jeg håper du har det bra... Tenker en del på deg faktisk.. Jeg for min del, håper jeg klarer vende tankene mine snart, er en stund siden jeg har vært så langt nede faktisk. Føles som et stort nederlag.. Men prøver å tenke positivt, fokusere på de minimale, men viktige fremskrittene. Vet jo innerst inne at dette er svada, men klarer jeg noen gang å bli fri det? Time will tell... Ser frem til å høre fra deg igjen. klem fra Jente 20
forsettelse....
skrevet av gjest, March 05, 2007
Jeg forstår så godt den spenningen du føler omkring dette med starte opp igjen. Klart du er redd for å mislykkes, det er jo blitt din verste fiende. Men tror du kommer til å blomstre nå, utfra det jeg leser virker det som at du har mer kontroll over "sykdommen", enn det den har over deg. Du formidler faktisk utrolig mye håp til meg... Mest fordi jeg har følt meg så utrolig verdiløs og håpløs i lange tider nå, og så totalt alene. Så skriver du til meg, og jeg vet jeg ikke kan se deg eller oppleve deg på noen annen måte en gjennom ordene du skriver, men jeg føler jeg har møtt en person med utrolig mye ressurser og potensiale. Det gir meg jo litt håp om at det kanskje finnes noe verdt å satse på i mitt liv også. Jeg har det litt bedre ikveld, i motsetning til igår og på lørdag. Da var jeg helt ødelagt igjen, det var nesten uutholdelig. Jeg måtte ned til sentrum på lørdag og bytte ei bukse, fordi det var siste dagen det var mulig å bytte den. Følte meg helt grusom, og stresset noe voldsomt før jeg gikk ut. Sliter særdeles med dette at jeg føler meg stygg for tiden. Byttet sikkert antrekk 10-15 ganger før jeg gikk ut, og sminket og stelte meg så lenge at det tok hele energien min. I byen ropte en gutt Hi beautiful etter meg.. Der og da trodde jeg han gjorde narr av meg, og jeg ble uvel. Da jeg forlot min leilighet, likte jeg ikke det jeg så, derfor klarer jeg ikke tro at andre liker det de ser heller. Sånne småting, som en liten ubetydelig komentar, kan ødelegge hele dagen for meg.. Når jeg er nede, tolker jeg absolutt ALT negativt, og over- analyserer og dramatiserer. Hadde også en ekstrem sprekk angående mat for ett par dager siden. Det kom nok som følge av at jeg så og si ikke hadde spist hele forige uke. Men denne ekstreme overspisingen gir meg en så ufattelig elendig følelse, hater det så intenst. Det kan ta hele min tankevirksomhet, og gjøre meg likegyldig i forhold til alt annet. Studiene har blitt for tøffe. Jeg har kuttet ut det meste, tar nå bare ett par fag. Orker rett og slett ikke slite meg ihjel, bare for å få elendige resultater. Jeg har "råd" til å sette dette på vent. Folk utdanner seg jo til de er 50 idag, så det er mitt minste problem.
Kjære Jente 30
skrevet av gjest, March 05, 2007
Kjære deg.. Det var veldig fint å høre fra deg igjen. Ingenting å være lei seg for, at det tok noen dager før du fikk anledning til å svare! Jeg setter stor pris på at du i det hele tatt bryr deg, det føles som om jeg endelig har funnet en slags tvilling sjel. Har tenkt på deg, og håpt at ting går den rette veien. Ja jeg har hatt det veldig vanskelig den siste tiden, derfor kommer også jeg litt sent med svar denne gangen. Det er en del ting som har skjedd, som har skapt nye dilemmaer å forholde seg til. Jeg falt i forige uke tilbake i en slags fornektelses tilstand. Denne følelsen av å mestre hverdagen igjen, varte selvsagt ikke mer enn ett par dager, så fikk jeg et slags sammenbrudd. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men jeg bare mistet alt initiativ en morgen. Skulle på forelesning, og klarte ikke gå ut døren. Følte meg blant annet så stygg, da jeg kikket i speilen, at jeg (som du også nevner du opplever til tider) ble fysisk uvel. Jeg fikk en ekstrem følelse av nederlag, vanskelig å beskrive. Ble totalt lammet og var det i mange timer, gikk deretter og la meg. Fant frem noen hurtigvirkende sove/angstroende piller som heter truxal, som jeg fikk av denne psykriatiske sykepleieren ifjor, og tok en. Da jeg våknet var jeg enda mer deprimert, og tok nok en pille. Jeg sov fra mandag ettermiddag til onsdag kveld, ved hjelp av disse pillene. Da jeg våknet igjen onsdag kveld, reagerte kroppen min kraftig på dette overskuddet av søvn, og jeg følte meg selvsagt værre enn noen gang. Heldigvis fikk jeg kontakt med min psykolog tidlig neste morgen, og hun presset meg inn på time i lunsjpausen heldigvis. Jeg fortalte henne hva som hadde skjedd, og hun foreslo ny utredning hos lege snarest mulig. Da fikk jeg panikk igjen, og ble helt febrilsk inne på kontoret hennes. Grunnen er at jeg er livredd for å plutselig måtte forholde meg til en diagnose en dag. Min eviglange tale til meg selv, om at jeg egentlig er normal, er blitt noe kjært og kjent for meg, og den dagen dette faktisk blir motbevist, ja det skremmer meg mer enn jeg var klar over. Jeg ønsker i utgangspunktet utredning mer en noe, men når det nærmer seg opplever jeg at jeg ikke klarer å møte opp. Dette skjedde i forige uke.. Psykologen min har forståelse for dette, og i første omgang skal jeg komme 2-3 ganger til samtale ukentlig, for å prøve å redusere min håpløse tendens til å overdramatisere omkring alt. Jeg skal også prøve noe som heter tankefeltsterapi, imorgen faktisk. Det har likhets trekk med det du skal starte opp med nå, kognitiv terapi. Jeg vet selv at gale tanker er min verste fiende, så håper jeg kan få noe ut av dette. Har hørt og lest så utrolig mye bra om kognitiv terapi, så du har nok all grunn til å være positiv til det! Du har jo en veldig realistisk og bevisst innstilling til det, i og med at du innser at sjansene for å håpe for mye for fort ,kan gi deg følelse av at ting ikke går rette veien i starten. Men det høres jo ut som du får god oppfølgning, og det er per dags dato ikke alle forunt. Jeg føler selv at jeg er veldig priviligert som er inne i systemet, og har mennesker som lapper sammen et opplegg til meg.
Kjære jente 20
skrevet av gjest, February 28, 2007
fortsettelse... Ble litt irritert på min psykiater sist jeg var der, for han mener at jeg fortsatt er hyper. Det er mulig at jeg fortsatt er det også. Jeg er ikke lege, og har jo levd som "hyper" hele livet, så det er jo det jeg er vant til. Jeg kjente at jeg ble litt provosert også. Jeg sa at jeg selvfølgelig ikke var lege, og at han kanskje tolket tegn/signaler jeg sender ut som typiske karakteristiske trekk ved adhd. Men at han ikke måtte se bort ifra at jeg kanskje er en veldig entusiastisk type. Da er det vanskelig å vite hvor entusiasmen slutter, og adhd begynner. Jeg lurer jo litt på om de faktisk innbiller seg at alle mennesker er like, men han forsikret meg om at han skulle ta med i betraktningen at jeg kanskje var en engasjert, entusiastisk type. Jeg fortalte også at jeg mobiliserer alt jeg har av krefter og energi når jeg er hos han, fordi jeg har så mye jeg lurer på og så mye jeg ønsker å få sagt på den korte tiden jeg er der. Jeg har gått fra å sitte helt rolig inne på kontoret hans, til å være så frustrert, sint, lei meg at jeg ikke har klart å sitte engang. Og må stå oppreist for å snakke. Jeg har også mistet hodet fullstendig engang, hvor jeg bare sto å skrek inne på hans kontor. Da jeg kom hjem igjen da, ble jeg skikkelig oppgitt over meg selv. For det første var jeg fullstendig utslitt. For det andre var jeg skikkelig skamfull. Jeg ringte opp på sykehuset, og fikk snakket ordentlig med han på telefonen i etterkant av timen. Det kom jo selvfølgelig ikke noe konstruktivt ut av den legetimen. I det siste har jeg brukt tid på å skrive ned punkter på ting jeg ønsker å formidle, eller ønsker å få svar på. Jeg var veldig beroliget etter fredagen, da jeg fikk svar på mange av de spørsmålene jeg har hatt. Blant annet at jeg skal få noen "verktøy". Det er jo dette jeg har vært ute etter. Så må jeg vi jo også jobbe med selvfølelsen min. Jeg har hatt skikkelig angst for å bli friskmeldt også. Som jeg sa til legen min, så virker jo dette fullstendig koko. Min redsel er reell. Jeg er så redd for tanken på å prøve noe som helst, fordi redselen for å mislykkes er så stor. Med en slik tankegang er det nettopp det som kommer til å skje. Jeg kommer til å motarbeide meg selv, så kraftig at jeg faktisk kommer til å mislykkes. Han fortalte at dette ikke var noe rart i det hele tatt, og at dette er en av tingene vi nå må begynne å jobbe med. Da har jeg fortalt litt om hva som skjer i livet mitt for tiden. Jeg har også vært og er voldsomt opptatt av utseende. Jeg føler meg også stygg. Noen ganger synes jeg at jeg er så heslig at jeg blir fysisk uvel når jeg ser meg i speilet. Alle mine venner sier at det må være noe rart med det speilet jeg har hjemme, for det er ingen som ser det samme som meg. Jeg får mye oppmerksomhet ute på byen, men jeg klarer ikke å skjønne at det er fordi andre oppfatter meg som pen. Som en kamerat av meg sa, og som han prøver å prente inn i hodet mitt, er at STYGG er det siste ordet noen ville karakterisere deg som. Jeg kan ikke noe for at jeg føler meg stygg. Og det har bare blitt verre. Husker jeg snakket med ei jeg kjenner som er 12 år eldre enn meg. Da var jeg 17-18 år, og hun sa at når du passerer 24-25 år, så blir dette med utseende mindre viktig. Jaha, tenkte jeg. Det blir jo en positiv forandring. Det skjedde ikke med meg ihvertfall. Og dette har bare blitt verre jo eldre jeg har blitt. Det er nok som du sier at det er et voldsomt gap mellom det jeg får høre, og det jeg føler selv. Det har faktisk gått så langt nå, at jeg blir mistroisk når noen roser meg eller gir meg komplimenter. Jeg gleder meg jeg nå. Virkelig gleder meg til å ta fatt på den kognitive behandlingen. Vet at det kommer til å ta tid, men det gjør ikke noe. Kommer helt sikkert til å gå på noen smeller ang. dette også, fordi jeg er så himla utålmodig. Selv om jeg gleder meg, så kjenner jeg at jeg har en litt ambivalent følelese for akkurat dette. Jeg er litt redd, også. Kanskje det er positivt å ha litt blandende følelser. Jeg tror at det er å være realistisk. Jeg håper du har det bra, og lurer veldig på hvordan det går med deg. Har du fått noe mer svar på når du får en utredning? Klemmer fra Jente 30
Kjære jente 20
skrevet av gjest, February 28, 2007
fortsettelse... Håper stevnemøtet ditt gikk bra! Håper at du har det bra. Lei meg for at jeg ikke har hatt mulighet til å svare deg tidligere, for jeg leser jo her at du ikke har hatt det så bra. Den nederlagsfølelsen du beskriver kjenner jeg meg godt igjen i. Det bunner i den fornektelsen jeg hadde og delvis fortsatt har. Første gang jeg skulle på DPS, hadde jeg skikkelig angst. Hadde jeg hatt mulighet til å kle meg ut, så hadde jeg valgt det. Jeg håper og ønsker at du får all mulig hjelp, så fort som mulig. Jeg håper også at du ikke gjør den samme feilen som jeg har gjort. Prøv og ikke motarbeide deg selv så mye, for det gjør det bare verre. Jeg vet hvor vanskelig det er, men jeg ønsker nå i ettertid at jeg skulle ha bedt om hjelp tidligere. Jeg er nå nesten ferdig med opptrapping på ritalin, men sliter litt med å struktuere meg. Samtidig er det veldig trangt økonomisk for meg nå. Prøver å la være å stresse meg opp over det, men merker at det "murrer" i bakgrunnen. Har fått time hos en sosionom ved DPS, som skal hjelpe meg litt i forholt til Nav. Har diskutert frem og tilbake med legen min om at det faktisk er vanskelig å finne ut om ritalinen virker helt optimalt, fordi jeg ikke er i en stabil situasjon. Nå har jeg lest side opp og side ned om hvor viktig det er for barn som blir diagnostisert med adhd, at de har et stabilt liv. En stabil og trygg hjemmesituasjon og også får tilrettelegging på skolen. Jeg føler at jeg liksom skal fikse alt dette selv, fordi jeg har fått diagnosen i voksen alder, men det gjør jeg absolutt ikke. Derfor skal jeg nå etter jeg er ferdig opptrappet, få kognitiv terapi. Hjelp til selvhjelp, er kanskje et bedre ord. Vi må gå igjennom de siste 20 årene av livet mitt, slik at jeg kan få bearbeidet alle mine negative tanker og følelser. Dette skal bidra til at selvfølelsen min øker. Det aller aller viktigste synes jeg er at jeg endelig skal få noen verktøy som kan hjelpe meg videre. Barn med adhd diagnose får disse verktøyene allerede på barnestadiet, og er mye bedre rustet til å takle overgangen til både ungdoms- og voksenlivet. De har jo levd med vissheten om adhd hele livet. Noen ganger sniker den fæle følelsen av at jeg har psyket på meg adhd inn. Men så tar jeg meg i det. Jeg har jo ikke gjort alle disse tingene helt opplagt bevisst. Jeg lover deg at mange av de negative tankene, samt min konstante indre uro har blitt bedre. Nesten borte faktisk. Så ritalinen må fungere som den skal. fortsettes
Kjære Jente 20
skrevet av gjest, February 28, 2007
Hei igjen! Endelig får jeg svart deg. Det har vært litt mye styr rundt ørene mine i det siste, så har vært helt "kjørt". Nå går det bedre. Kjenner godt igjen det du skriver om forskyvelse av problemer. Av og til føler jeg at jeg sitter fast i en rundtkjøring. Det er mange veier som leder videre til noe nytt, men jeg kommer meg aldri liksom videre. Jeg skal ærlig innrømme, at selv om jeg nå har innsett at jeg faktisk har fått to diagnoser, så merker jeg at jeg av og til tviler på om det faktisk kan være riktig. Det er nok ikke så rart at du fortsatt er litt i fornektelsesfasen. Jeg har vært der i alle år, og tendenserer fortsatt til å havne der igjen. Jeg har også blitt oppfattet som bortskjemt og arrogant. Blir selvfølgelig like lei meg hver gang, hvis jeg blir oppmerksom på at det faktisk er slik min omgangskrets oppfatter meg. Nå har jeg fått beskjed om at de ikke tenker slik på meg, for de vet at det ligger noe mer bak. De har bare informert meg om at "nye" mennesker kanskje kan oppfatte meg som noe arrogant, og til tider litt frekk. Jeg ønsker jo ikke at dette skal være førsteinntrykket andre har av meg, men det bunner i min egen usikkerhet, mitt lave selvbilde og konstant indre gransking og kritiske blikk på meg selv. Jeg merker jo at jeg av og til er paranoid, selv om andre ikke merker det. Jeg vet utmerket godt at det bare er vrangforestillinger skapt av meg selv, men det hender at disse følelesene tar fullstendig overhånd. Jeg velger å tro at det er i disse periodene andre oppfatter meg som arrogant. Det er ikke bare negative ting ved å bli oppfattet slik heller, for man slipper innpåslitne fulle menn ute på byen også. Så, det er ikke så galt at det ikke er godt for noe. fortsettes...
Døden skal ha sin årsak!
skrevet av gjest, February 27, 2007
Epikur (341-271 f.Kr.) Epikureanismen Epikur var en Filosof og hans forhold til døden bør nevnes: Det er ingen grunn til å frykte døden. «Der hvor døden er, der er ikke du. Der hvor du er, der er ikke døden». Med dette mente han at siden døden er noe levende mennesker ikke kan oppleve, er det ingen grunn til å frykte den. Er man død kan man ikke føle noe, og derfor er det heller ingen grunn for frykt. V.K En av våre aller største filosofer, dansken Søren Kirkegaard sa engang at; "Døden frykter man kun hvis man frykter fremtiden". Mens Francois Mitterand litt mer direkte sa at ”Den som elsker døden elsker også livet”. Alt i alt så skal jo døden ha sin årsak uansett!
 1 2 3 4 > 
Du kan skrive din kommentar her

busy