Hei alle sammen! Angst er noe helt forferdelig, som setter livsglede og frihet ut av spill. Jeg har fått kraftig angst etter et overfall av to menn i mellom amerika. Jeg haddde nok tendensen til angst tidligere, men nå er den blitt så uttalt, at den gjør meg forbanna!! Jeg kjenner meg igjen i alt det dere skriver, engstelsen, redeselen, hakking i tennene, nummenhet i kroppen, konsentrasjonsvansker, angst for angsten, ufrivllige spasmer i armen, hjertebank,har lyst til å skrike høyt... Angst fremtrer i alle former, og er vår største fiende. Den er vår egen fiende. Jeg har vært innom alle mulige nevroligiske sykdommer for meg selv, og det er bare tull, for angst ikler seg som jeg sa, alle former, og nårjeg først har angst, og leter etter lignende symptomer på nettet, sier det seg selv jeg finner mye likt! Det må jeg legge avmeg, for da vikler jeg meg bare inn i noe nytt, og så noenytt osv.. For meg oppleves angsten som en konkretisering av mine innerste redsler og frykter, sompå et eller annet vis har våknet ved et traume, eller andre uforklarlige ting. Den materialiserer seg nettopp i min kropp, og FØLELSEN blir til tanker, smerte, og allt annet merkelig som kan skje i kroppen. Jeg er dritt lei, måtte avslutte studiet mitt,for å bli frisk. Og det skal jeg. Jegforsøker tenke positivt.bevare gode følelser i kroppen. Være med mennesker som ser meg, og gir ,eg god energi. Puster dypt, forsøker tenke ut noe positivt for dagen, bevege kroppen, behandle den godt, skjemme den litt bort, med gode oljer osv. Beroliger mitt sinn.. Jeg vet ikke om angsten vil slippe helt, men den er min svarte skygge av meg selv, som jeg til syvende og sist bare har kontroll på selv. jeg girmeg ikke på dette, for ellers s´gir vi jo bare opp, og sier at kroppen leversitt eget liv, og at den er min herre. JEG er min kropp, min følelse, mine tanker, mitt liv,! Angst er sammensatt, men slik jeg ser det, kommer den ikke bare av en ubalanse et sted i kroppen, det er et helhetlgi prespektiv. Dere er tøffe. Folk som ikke sliter med det samme skulle barevisst hvilken kamp deter å ha angst. Men det går an å bli fri fra den. Og jeg lover å skrive et nytt inlegg når jeg er blitt kvitt den dritten!!!!!!! -blåklokke-

jeg syndes det er en lettelse å lese her at det finnes andre som har det som meg, jeg klarer ikke stoppe å hakke med tennene / skjelve med leppene, har vært til legen for å se om det er noe fysisk, trodde det var MS, men det var det nok vist ikke i følge han, noe jeg fortsatt har en liten mistanke om. til og med når jeg sitter hjemme alene, når jeg ikke kjenner på meg at jeg har angst, så skjelver jeg og hakker tenner, og det tar så jævlig på at jeg er dødssliten. vet ikke om jeg er paranoid eller ikke, men føler folk merker på meg at jeg skjelver og hakker tenner, hver gang noen smiler eller ler i nærheten av meg så føler jeg meg truffet, spesielt på jobb, som fører til at jeg blir piss forbanna men ikke kan utrykke aggresjon så jeg bare får panikkangst heller. unsett om alt dette bare er i hodet mitt eller ikke er jeg lei av å ikke få respekt av folk. folk som ikke sliter med angst vet ikke hva som er galt med deg, så enten tror de du er uhøfflig og frekk, eller så ler de av deg for de tror du er helt idiot og treg i hodet. er så jævlig lei av å være enten redd eller forbanna døgnet rundt, når stopper det? jeg nekter å begynne på medesin og bli om til en nihilistisk zombie som slurver meg gjennom hverdagen uten å føle noe.

Hei.. Jeg er ei jente fra Tromsø på 35 år som har en form for Angst, men aldri gjort no med det.. Ønsker å komme i kontakt med andre som sliter med Angst, kanskje vi kan hjelpe hverandre..

Har i mange, mange år levd med panikkangst og depresjoner- Jobber, men har slitt og sliter fortsatt veldig. Det som forundrer meg , er at jeg ikke finner noen angst.chat på nettet som fungerer. Tror det hadde vært et utolig godt tiltak at vi kunne prate med hverandre, utveksle erfaringer, og ellers at noen "er der" hvis man trenger det. I Oslo er jo anstringen oppe og går, men her i Vestfold, hvor jeg bor, fungerer den dårlig, hvis den i det hele tatt er lenger.... Jeg tør våge å påstå at det som har hjulpet meg mest opp gjennom årene er å prate med andre som er i samme situasjon. Og tenk om man, lokalt, hadde hatt et sted å gå når ting var for vanskelig. Bare å stikke innom, mener jeg, uten legebetillinger etc etc. Syntes kommunene kunne ta på seg et slikt tiltak, for vi er mange som kunne ha glede og nytte av det, og behovet er der. Bekjentskap og vennskap kan og oppstå, og vi ville kunne hjelpe hverandre. Vel, dette er mine tanker rundt et slikt fellesskap, hører gjerne om flere tenker som meg.... :) Ønsker alle en god dag :) Klem

Det begnte for tre år siden. jeg var på ferie og fikk angst for å besvime. det endte med at jeg stod og holdt meg fast i et tre på gaten i frykt for å gå over ende. dette var i studietiden, og da jeg kom hjem og skulle på første forelesning etter sommerferie fikk jeg panikk og måtte gå ut av forelesningen. jeg hadde så angst for å gå på forelesning etter det at jeg sluttet å gå. skrekken for å begynne å skjelve på henden ute blandt folk har jeg hatt i 11år, og den ble mye verre. jeg gikk til legen som skrev ut cipralex og henviste meg til psykolog. jeg ble bedre og taklet hverdagen igjen, men det plaget meg å gå på antideprissiva. etter et år sluttet jeg. nå er jeg nyutdannet. angsten er tilbake. og den begynte å komme på jobben. angsten for å begynne å skjelve og angsten for å ikke være best i jobben min har tatt helt over. jeg er nå sykemeldt og går bare og tenker på at jeg må tilbake på jobb. jeg har denne gangen valgt å ikke ta medisiner. jeg går heller til en alternativ terapeut. jeg er så utrolig lei av tankene mine, og frykten for alt som kan gå galt. nå kan angsten kommer av det å gå i butikken. betale med bankkort. helt dagligdagse ting. jeg blir så sint på meg selv, sint for at jeg ikke klarer å bli kvitt dette. jeg vil jo så gjerne tilbake på jobb... det var "godt" å lese de histoiene her og se at det også er andre som har det sånn som meg. at man ikke er alene.

Hei, jeg er en jente på 35 år fra Tromsø, som har hatt angst i 14 år. Har "dekket" over angsten med medisiner i 13 av årene, men nå har jeg sluttet med medisin.. Jeg mener og tror at hvis vi er flere i lag om dette, og kan starte en gruppe i Tromsø så vil det hjelpe oss alle, en slags selvhjelpsgruppe, der vi bla kan drive med angsttrening i lag. Og jeg kan ikke i min villeste fantasi tro at jeg er alene i Tromsø om å ha angst... Håper det er mange der ute som vil legge igjen kommentarer, og så finner vi en måte å kontakte hverandre på. Klem Tromsø

Jeg har også, som mange andre her slitt med angst siden barndommen. Jeg vokste vel vitende at jeg var et "uønsket" barn. Alikevel synes jeg mamma har gjort en bra jobb.Pappa har vært en dårlig og fraværende farsfigur, men jeg mener selv at det hadde vært verre om han faktisk hadde vært mer tildstede. Nå er jeg 21 år og på utveksling på andre siden av kloden. Det er rundt 8 mnd, til jeg kommer hjem, og kjæresten min har nå funnet ut at han kanskje ikke elsker meg lenger, noe som har satt i gang angsten min igjen. Den hadde, tro det eller ei, nesten forsvunnet etter at vi ble sammen. Det er nå 7 mnd siden og jeg har hatt det helt fantastisk siden, frem til nå. Jeg sitter her,i et nytt land, nesten uten venner og har ingen å snakke med. Jeg har nå bønnfalt han pm å fortsette å være den jeg kan stole på og håper at vi kan fortsette å snakke sammen. Han har selv noen problemer og jeg er så langt den eneste han har delt mye av dette med, så jeg håper han har forståelse og at han kan hjelpe meg gjennom dette. Men, jeg vil jo ikke at dette skal ødelegge et godt vennskap/forhold, jeg trenger noen andre å snakke/skrive med. noen å få respons fra, en som kan hjelpe! Noen som vet hva jeg skal gjøre?finnes det en "onlinepsykolog" eller noen sted hvor jeg kan henvende meg nå jeg trenger litt hjelp?

jeg er en jente på 26år, som lider av panikk angst. I 1999 døde søsteren min av blodkreft bare 8år. Hun var syk i 4år, jeg gikk på ungdomsskolen da hun ble syk, noe som var vanskelig i forhold til læring. Jeg gikk ut med bånn-karakter. jeg utviklet panikk angst før eksamen på vgs. så jeg sluttet.. Da hun døde, hadde jeg ingen å snakke med, nervene ble verre, så foreldrene mine sendte meg på folkehøyskole 50mil unna to mnd. etter. Det var grusomt! jeg har prøvd å jobbe, men det er et slit å jobbe meg gjennom angsten for ALT! jeg sliter med å gå ut for å hente posten, har gått til psykolog 1år, skulle vært hos der enda, men hun flyttet.. Jeg fikk et kraftig slag i ansiktet da jeg fikk vite at de måtte se etter en ny, spess pga at jeg stod på venteliste over 1år før jeg fikk hjelp. I desember har jeg ventet et år, jeg føler meg så alene om dette. så spør folk meg: hvorfor jobber du ikke? de ser ned på meg.. føler det er slitsomt å forklare meg for folk hele tiden. men jeg vil så gjerne bli frisk nok til å kunne jobbe som andre. (søker nå ung ufør) har forresten prøvd flere typer medikamenter som eks: anti dep. og beroligende. anti dep fungerte ikke på problemet mitt, så jeg ser ikke hensikten, men vival fungerte godt, men det er ikke bra.

Det er aldri noen fasit her. Noen MÅ ha råd fra en fagkyndig (altså velger å kun bruke råd fra fakgkyndig) i nedtrappingen. Mens andre spør mer rundt (som du) og bruker nettets fordeler. Det er mange måter å trappe ned på. Det beste er å tenke at: nå skal jeg bli enda sunnere. og jeg har valgt det selv!!:D. belønn deg selv når du spiser mindre. ikke bli sint hvis du sprekker av og til. hvis du sover dårlig, kan du evt prøve å minske forbruket mest på dagen. og ha en som ligger i nattbordet. det aller beste for søvnen er jo å stå opp til samme tid hver dag uansett hvor trøtt eller våken du er (deprivasjon). har dette problemet selv. begynte med en pille og sluttet aldri, det er jo bivirkninger. Du vet jo selv at det kan bli tøft å kutte ut som du skriver , og det er bra du er bevisst på dette.prøv¨å finn på noe når du kjenner at angsten plager for mye. og av og til kan du prøve og kjennne på den . og rett og slett le av den . og kjefte på den . Det gjør jeg. .... Dette hjalp nok ikke. ( men legene vil jo bare gi nye piller for de og de bivirkningene . og: disse ville jeg gitt mine egne barn osv.) nei vi tar ansvar selv. LYKKE TIL.!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! :D

Jeg har også levd med angst i mange år, men ikke for i det siste er blitt et stort problem. Jeg har nettopp begynt i jobb. Ny utdannet og ikke så sikkert på meg selv prøvde å gjøre så godt jeg kunne, men følte jeg ble så presset på jobben og hjemmet. i tillegg fikk ikke gode tilbakemeldinger på jobben. Noe som gjorde at jeg ble mer og mer usikkert. og til slutt klarte ikke mer og måte sykemelde meg. Men synes det er så flau, jeg er jo en voksen som burde kunne takle sånne ting. Jeg føler meg mislykket, av og til føler jeg skal eksplodere. Jeg hat begynt med sobril og det hjelper meg å slappe av, men er ikke helt sikkert om jeg burde ta så mye av det. Jeg er ikke sykemeldt 100 % så jeg må ta disse tabletene for å gå på jobben fordi jeg føler ikke jeg kan gå på jobb uten å ta disse. Jeg tror det som utløser ansgten min er å dumme meg ut foran andre. det er et forferdelig følelese,det verste er å ikke klare å kontrolere det. Har noen et råd for å kunne kontrolere ansgten, fordi jeg vil ikke gå på tableter hele livet.