Jeg er en jente på snart 21 år. Jeg har hatt alopecia i snart 5 år. jeg har ca 25% av mitt eget hår igjen. men ser at det har kommet bitte litt tilbake.jeg håper det selfølgelig kommer tilbake, men har min tvil til det. jeg har på en måte begynt å bli vant til det, men er ikke trygg nok enda til at jeg tør å gå uten parykk eller skaut foran fremmede.jeg håper at noen kan finne en kur for dette her, for det er ikke gøy å være så ung å miste håret å ikke vite om det kommer tilbake igjen. men det beste er vel å prøve å ikke stresse så mye over det for jeg tror ikke deg gjør saken noe bedre. Jente 20, Arendal=) Lykke til alle sammen=)

Hei alle sammen med alopecia areata! Jeg har hatt denne hårsykdommen i 17 år uten gjenvekst. For ett år siden begynte jeg å drikke både hvit og grønn te bare for helsas skyld, rett og slett fordi jeg hørte denne teen var sunn. Hadde overhodet ikke tanke på om at denne teen skulle få håret til å gro, men det har det faktisk gjort! Etter ca 1/2 år med 3 store krus daglig, begynte vipper og bryn å komme tilbake, de hadde jeg ikke sett på 17 år! Håret på hodet har også forsiktig begynt å vise seg, riktignok ujevnt, men det er jo artig å se at det kan vokse på en 'klinkekule". Jeg skal ikke påstå at teen har skylda, men det er jo merkelig at denne prosessen som har vært totalt fraværende i de 17 årene kommer etter 1/2 år med grønn/hvit te!

Hei, jeg fikk alopecia når jeg var 14 år gammel, og nå er je 24 år, Det var veldig skremenes akkurat da, å jeg ble veldig mobbet på skolen. Men nå som jeg har blitt eldre så går jeg nesten aldri med parykk engang, folk skal like meg som den jeg er. Husk det alle sammen, vær deg selv uansett

Jeg oppdaget en bar flekk i bakhodet 12. mars 2007. Da hadde jeg gått igjennom kyssesyken og hadde utmattelsessyndrom. Noe som gjorde meg deprimert. Det tok litt tid, så mistet jeg hår hyppig fremtil jeg barberte bort det som var igjen. Et halvt år senere gikk de på øyebryn. Og nå har jeg fått igjen mye på hodet. Men Mangler fortsatt store deler. Spesielt der det startet. Nå har jeg mistet mye på øyebryn og øyevipper. Det går bra å se meg i speilet. Men da jeg ser bilder av meg selv, blir jeg kvalm og deprimert. Jeg har heldigvis fått meg dame som ikke bryr seg om sykdommen. Men jeg sliter fortsatt psykisk og var en stund redd for å dø. Siden jeg føler at jeg har mistet kontrollen over kroppen min. Jeg må nok bare fortsett å bite tennene mine sammen og se lyst på fremtiden.

Sykdommen min brøt ut etter jeg hadde fått min første unge, da var jeg 18 år gammel har siden hatt flekker her og der,men di var aldri synlige så jeg brydde meg aldri om det. Så etter 7år med flekker fikk jeg plutselig masse flekker og kunne til slutt ikke skjule dem lengere. kjæresten min hjalp meg og barbere av meg resten av håret. Da så vi virkelig hvor lite hår jeg hadde, Barna mine syns det var helt forferdelig at mamma barberte av seg resten av håret. For meg var det nesten en befrielse og bli kvitt resten av hårtustene jeg hadde igjen. Fikk meg parykk. Dette takklet jeg kjempe bra. Syns det var gøy med nye frysyrer. Har nå 7 parykker jeg velger mellom. Kort rødt hår,lyst langt hår,ekte hår og syntetisk hår o.s.v. Så for et halvt år siden mistet jeg håret på armene så øyebrynene mine og så øyevippene mine, leggene mine men ikke på skrittet (typisk). Vel,vel jeg regner med at jeg tilhører sjeldenheten som utvikler seg til universalis. Dette må vi bare lære oss og takkle, ikke morsomt men vi må. Jeg har vært åpen om sykdommen min hele veien og har bare hatt positive tilbake meldinger. Er nå 27 år har giftet meg og har to nydelige barn. Skulle sett meg på stranden om sommeren når jeg tar av meg parykken og går og bader, da står alle venninnene mine igjen på stranden og prøver parykken til tilskuerenes store sjokk. Ha-ha. Det gjelder å se lyst på det. Alle venninndene mine elsker å prøve parykkene mine.Og jeg har jo aldri en dårlig hårdag! Har perfekt hår bestandig. Selvfølgelig ikke alltid morsomt, men jeg har et liv å leve og dette får ikke stoppe meg!!!!!

jeg har vært hos frisør og hudlege jeg synes det er rart med en bar flekk midt i oppå huet mitt så har jeg en foran men den syns ikke da og det er jeg glad for. synd at det tar så lang tid før det gror ut igjen da! det blir mange spørsmål om det på skolen og hos vennene mine. har fått 2 kule capser på grunn av det da.de kosta 500.det var bra butikk for vi betalte for en men fikk 2 men vi måtte betale for den dyreste og den kosta 500.

nei, har alopecia areata og har hatt det i snart 2år nå. Jeg er en nitten år gammel gutt som er akkurat ferdig med videregående, russetia var ikke særlig morro. Mor mi sa at jeg hadde det når jeg var mindre også sånn ca5 år eller noe, men det husker jeg gudselov ingen ting av, så når jeg fikk dette ble jeg ganske overaska og skjønte ikke stort av hva som skjedde. Som alle andre så begynner det med flekker på 5kroner størrelse som bare blei større og større helt til dem ble tredd sammen. Nå så begynner håret sakte men sikkert komme tilbake, tror jeg. Gleder meg

hei jeg er en jente som er født i 83 og har Alopecia areata 3 store flekker på bak siden av hodebunnen .Merka ikke det før nå som har littlysere hår enn før..Og har hørt om at hvis hudlegen søker det så kan man få permanent hår etter en operasjon hva vil det kalles og hvor langt tid tar det før man får svar hos trygdekontoret?dersom jeg betaler det selv hva heter stedet som kan utføre operasjonen`=og hva heter det på norsk

Jeg er ei dame på 32 år som fant ut at jeg hadde Alopecia Areata når jeg var ca 20 år. Støtteapparatet mitt var stort på denne tiden og jeg ble anbefalt av legen min å dra til en hudlege da jeg fryktet at jeg hadde fått psoriasis ettersom jeg klødde/mistet hår i nakken. Hudlegen fant da ut at jeg hadde Alopecia Areata og satte kortisonsprøyter inn i de hårløse flekkene. Dette hjalp egentlig med en gang, kløingen forsvant og det virket som håret kom tilbake igjen. Men så kom sjokket, kortisonen mistet tydeligvis sin virkning og jeg fant flere og flere hårløse flekker i hele bakhodet. Disse flekkene på 5-kroners størrelse ble tilslutt så mange at de "fløt inn i hverandre" og ble store åpne områder. Jeg dro til min faste frisør, som faktisk hadde satt seg ned og lest om Alopecia etter at jeg fortalte henne om at jeg hadde denne sykdommen, og ba henne barbere av meg alt håret mitt! Like etter dette dro jeg nok en gang til hudlegen og denne gang satte vi oss ned og skrev en søknad til trygdekontoret, jeg fikk tilslag på 12 000 kroner i året som jeg kunne bruke til parykker ettersom jeg var så ung som jeg var. Parykken fikk jeg tak i på RiT (Rikshospitalet i Trondheim) som har en fabelaktig frisør som tar seg av kreftpasienter og andre mennesker som trenger parykker/tupéer osv. Denne var kjempefin å ha, men såklart, alle jeg kjente visste jo at dette var en parykk og dermed fikk jeg nok mot til å si ifra til andre også. Min måte å hilse på den tiden var å ta tak i panneluggen på parykken og dra i den som en eldre mann ville ha dratt i sin six-pence. Mye latter og moro med dette gjorde at min selvtillit også økte og en dag turte jeg å ta av meg parykken for godt. Jeg trivde faktisk med å være "skinna" og fortsatte med å barbere hodet i et par år til jeg så at alt håret mitt var tilbake igjen. Nå sitter jeg her med hår ned til livet/midjen og elsker mitt lange hår som ofte gir meg problemer. Problemene er at håret mitt er fint og tørt, det fliser seg enormt og jeg bruker masse penger på frisør og hårprodukter for å gi det mer fukt. Og nå begynner det å klø i nakken igjen, som så mange ganger før, og det er alltid på den samme plassen som min første 5-krone dukket opp. Kvitt dette blir jeg nok aldri, jeg får bare slå meg til ro med at jeg må tømme hårbørsten min for en dunge hår hver gang jeg børster, at jeg helst aldri bør farge det igjen, at det blir fort slitt og at det faktisk vokser så enormt fort som det gjør. For det gjør det, håret til en som er rammet av Alopecia Areata vokser som ugress! Gled dere over det håret dere har/ikke har, en dag kan det hende at dere også gruer dere over frisørregningene på flere hundre kroner hver måned der dere må klippe dere 10 cm hver gang for å holde lengden ved like.

Synes egentlig at det er litt rart at det ikke er noe løsning eller kur for dette. Det er jo så mangen som har det samme. Har heldigvis fått tilbake litt av håret i flekken min...men er redd for å miste mer. Tenker at det kunne jo ha vært verre:) Kunne ha hatt en kjempe forferdelig sykdom...hjelper å tenke slikt av og til;)