Generelt om selvmord

SELVMORD: Tre ganger flere menn enn kvinner velger å ta livet sitt.

Aktuelle temasider

Generelt om selvmord

Med selvmord menes en bevisst eller viljestyrt handling som mennesket foretar for å skade seg selv, og hvor skaden fører til døden.

Hvis skaden ikke fører til døden, snakker vi om selvmordsforsøk.

Hvor mange tar livet sitt i Norge?

I vårt land er det nå hvert år rundt 550 mennesker som blir registrerte som døde i selvmord. I tillegg er det vanlig å regne med et mørketall på 25 prosent, slik at virkelige tall sannsynligvis er nærmere 700.

I Norge er det om lag 10.000 mennesker som hvert år blir innlagt i sykehus etter selvmordsforsøk. I 1994 var tallet av Folkehelsa beregnet til 8900.

Man regner med at de fleste mennesker i løpet av livet kommer bort i selvmordstanker i vanskelige livssituasjoner.

Er det flere som tar livet sitt nå enn før, og hvem er det?

Bekymringsfullt i den norske situasjon, er at selvmordshyppigheten spesielt har øket hos de unge, og særlig hos unge menn i alderen 15-29 år.

Selvmord er den nest hyppigste dødsårsak hos mennesker under 30 år. Omtrent dobbelt så mange dør i dag ved selvmord enn i trafikkulykker.

Selvmordshyppigheten har falt de siste par år. I 1988 døde 708 nordmenn i selvmord. I 1994 døde 530. Tallet har falt jevnt over tidsrommet.

Hvor er selvmord vanligst?

Selvmord har tradisjonelt vært et fenomen som er mer utbredt i store byer enn i små byer og på landet.

I dag øker selvmordshyppigheten mest i små byer og i distrikts-Norge, spesielt i de nordligste fylker og Agder-fylkene når det gjelder ungdom under 30 år.

Tar barn livet sitt?

Enda er det heldigvis bare et lite antall barn under 15 år som tar livet sitt.

Tar menn livet sitt oftere enn kvinner?

Selvmord er nesten tre ganger så hyppig hos menn som hos kvinner.

Hva går et menneske gjennom før det tar livet sitt?

De fleste mennesker som ender opp med å ta livet sitt, har gjerne gjennomgått en såkalt selvmordsprosess, som er utviklingen fra de første selvmordstanker melder seg til det fullbyrdede selvmord.

Denne prosessen kan finne sted i løpet av dager, uker, måneder eller år. Den er en følge av mange samvirkende faktorer og vokser frem i et menneske i samspill med de nærmeste omgivelser.

Selvmordsprosessen kan starte i hvilken som helst alder. For de aller fleste utvikler heldigvis prosessen seg ikke videre til selvmord.

Prøver selvmordskandidater å få hjelp?

Forut for selvmordet kan man gjerne observere noen fenomener. Mennesket har gjerne på en eller annen måte søkt hjelp, eller forsøkt å komme i kontakt med andre, uten at andre alltid har skjønt alvoret.

60-80 prosent av dem som tar livet sitt har vært hos lege i den siste måneden.

Kan man merke om en person vil ta livet sitt?

Signalene som når andre, er gjerne at mennesket isolerer seg, blir likegyldig, passivt og negativt. De blir uselvstendige, klamrer seg til andre og gir uttrykk for rådvillhet.

I denne fasen går mennesket mer og mer inn i seg selv ofte med drømmer om å begå selvmord, og fjerner seg på en måte gradvis fra livet.

Hvis en person ikke bare signaliserer å ha tenkt på selvmord men også gir uttrykk for hvordan selvmordet skal begås er det et alvorlig tegn. Tidfesting er også et alvorlig faresignal.

Hva betyr avskjedsbrevet til den som tar livet sitt?

Den selvmordstruede vil også gjerne vise sinne, først og fremst rettet mot seg selv, men også tilsynelatende umotivert sinne rettet mot andre. Anklagende avskjedsbrev overfor nære medmennesker kan danne avslutningen.

I den siste fase forut for selvmordet går mennesket ofte inn i en mer rolig og avklaret tilstand, som kan mistolkes som en bedring og som først i ettertid blir forståelig.

Copyright 2006 iStock International Inc. Photo: Amanda Rohde

Kommentarer   

+2 # lilla 09-12-2005 01:03
Alt er relativt når det gjelder sånne ting og det er ingen fasit på dette. Tror ikke noen vet nok om tegn...bla bla bla.... Og uansett,si at alle "tegnene" er der,hva så???? Hvem bryr seg,hvem skal fange dette opp???? De som ikke har noen til å prate for seg,de som ikke har noen som støtter dem.....hva med dem? Og hva om familien ser tegnene og sier.."Hjelp denne personen" Hvem gjør noe med det????? Ingen.........s ørgelig!!!!!!!! !!!!!!
Svar | Svar med sitat | Siter
+1 # Karin 07-01-2006 20:49
Har en sønn som sliter med selvmord jeg, det eneste jeg kan gjøre er å passe på han i 24 timer å å være glad i han å vise han det. Når bare legene sender han hjem med masse piller så han går rundt som en Zombi. Hva slags liv har han? Spørs også hvor lenge jeg klarer dette.... Legene sier at dem ikke vet hva dem skal gjøre med han. Hvem vet da???
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Labben 07-01-2006 21:10
jeg sliter med selvmordstanker hele tiden,når jeg fortalte behandler på DPS om planene mine,så ble behandlingen avsluttet,angre r i ettertid på at jeg fortalte det til behandler,for nå sliter jeg med tankene alene. ordtaket tauset er gull.det har jeg lært meg nå,ikke åpne seg for psykologer.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Guest 29-08-2013 11:12
Dette var sansynligvis ikke en utdannet psykolog men en sukepleier med kurs. De er for å si det rett ut udugelige. Snakk heller med en som bryr seg og du kjenner og kan betro deg til
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Guest 03-02-2014 23:40
Alle har ikke en sånn person i livet sitt
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Guest 03-02-2014 23:39
Er absolutt helt enig i det du sier
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Karin 07-01-2006 23:18
Det er jo klart at du må si ifra om sånne ting, kan ikke skjønne den behandleren din som kunne avslutte behandlingen. Det er jo viktig å si fra ossen man føler det. Hva skal man ellers med behandling???? Du må ikke gi opp, men prøve å stå på :).
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Karina 19-01-2006 23:44
dette er Norge,Velferdss taten. my as.. Ingen i det offentlige brur seg om hva som skjer med deg. Jeg gikk til politiet for å anmelde faren min fir voldtekt. de sendte meg videre til en støtteorganisas jon fordi saken var foreldet. Støtteorganisas jonen var aldri tilgjengelig og avlyste faktisk tre avtaler med meg. Da jeg sendte et brev for å uttrykke mitt sinne og skuffelse over dette, så fikk jeg bare et nytt nummer å ringe og en tam beklagelse. ''hvem skal ta ansvar for at mitt liv gikk til helvette? Jeg vet i hvertfall med meg selv at det ikke var mitt ønske at det ble som det ble
Svar | Svar med sitat | Siter
-1 # Guest 19-01-2006 23:45
Er det riktig å si at alt sinne rettet mot andre er ubegrunnet???
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # lille my 22-01-2006 02:02
Det virker som om denne artikkelen er skrevet for å trøste de pårørende. Hva med den som tar selvmord fordi de pårørende ikke har vært til stede og støttet den som tar selvmord??? Kanskje ikke et avskjedesbrev med det sinne de føler er så uberettiget alikevel...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # espen 22-01-2006 02:53
Jeghar prøvd å ta mitt eget liv ved å skyte megselv i hodet, men jeg overlevde og er nå lam på venstre side og har nesten mistet synet.Ved å utføre en tvangstanke jeg har hatt siden jeg var 16 har jeg ødelagt livet mitt totalt.Jeg har lært at det å henvende seg til andre er bare tull, for da blir alt mye verre.Har du sånne tanker så dropp kontakten med negative kontakter og ting(x-kjæreste r).Dropp alt og begynn på nytt ett annet sted.Men hvis du prøver deg på selvmord-husk det kan gå galt(overlever med funksjons hemmninger) da er det ingen vei tilbake.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # sven a 04-02-2006 21:46
Vil med dette rette en takk til (espens)innlegg . Dette fikk meg på andre tanker.
Svar | Svar med sitat | Siter
+1 # marte 13-02-2006 21:53
jeg har en venninne som har selvmords tanker.. jeg fikk vite det i dag.. d er forferdelig at noen har det sånn. jeg føler med dere. vi prøver nå og prate og hjelpe denne venninnen min. hun går også til helsesøsteren her. men det er tragisk at hun går rundt med sånne tanker , hun er bare 15 år!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # erik walstad 14-02-2006 18:35
jeg er 34 år og tenker mye på selvmord.har en schizofreni-dia gnose som ble utløst av hasj i 1988...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Imhotep 16-02-2006 23:10
Jeg har selvmordstanker ..tenker på det hele dagen..har prøvd å tatt livet mitt et par ganger...men har våknet opp på sykehuset. Ble sint på personen som fant meg. Tenker på selvmord når jeg kjører bil..hva om den bilen/bussen/tr ailern kommer rett mot meg? Jeg blir glad inni meg, tenk om det skjer? Blir litt skuffet når det ikke skjer noe ting. Har skrevet brev til de etterlatte, som henger på veggen. Om det er noe de lurer på hvorfor jeg gjorde det. Tenker på foskjellige måter å gjøre det på...Har kuttet over pulsårene mine...har 100vis av stygge arr. Har blitt likegyldig. Har sluttet å bry meg om alt, min familie, mine venner. Har en god jobb, men er som en zombie der...jeg gjør jobben min helt ok.100% men det er slitsomt å late som man har det bra! Vel, det som skjer det skjer! :D
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # dupper 18-02-2006 18:23
Hei, jeg har en god venn som sliter veldig med psykiske probl. I går prøvde han å ta sitt eget liv med sovetabl. Er det noe som kan fortelle meg hvordan og hva jeg kan gjøre for ham i en slik situasjon? Haster!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Marit 20-02-2006 00:31
24 januar 2004 mistet jeg en meget god venn. Hennes kjæreste var sjafør, og tok med seg min venn og en passasjer til, inn i døden.... Denne sjafør ville ikke dø alene... Sjaføren hadde en mnd tidligere vært innlagt for selvmordstanker (og mange ganger tidligere)... Det ble aldri funnet medisiner i blodet...for det var ikke blod igjen til å ta prøver.... Så det endte opp som en "trafikk ulykke". Savner min venn, så jeg holder på å bli gal.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Guest 22-02-2006 16:55
Selvmord er og forblir den mest egoistiske handlingen man kan utføre. Var selv i en begravelse til en på 25 år for litt siden. Hadde hun bare visst hvilket oppmøte og den sorgen som var i det rommet tror jeg hun hadde kommet på andre tanker. Problemet var bare det at hun ikke klarte å se hvor mange som var glad i henne mens hun levde... Tror dette er et stort broblem, at når man har det vondt, så blir man så selvmedliden at man ikke klarer å se andre enn seg selv. Merker jeg er nesten litt sint på denne personen for at hun tok livet sitt, sikkert fordi jeg skulle ønske man kunne gjort så mye mye mer for henne. Jeg personlig mener det må være den dårligste måten i verden å løse problemer på, men hva vet jeg kanskje jeg ikke har hatt det vondt nok selv, eller at jeg oppsøker folk jeg vet er glad i meg når jeg har det vondt. Det hjelper iallefall meg...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 23-02-2006 19:29
Jeg har mistet søsteren min i selvmord. Og på en side på internett fant jeg et utsagn som er veldig sant!! Nemlig; SELVMORD ENDER IKKE SMERTEN, DEN BARE FØRER DEN VIDERE! Det er ALLTID noen som er glad i deg, uansett hvor vanskelig du har det inni deg... Det er vanskelig å se, jeg vet det inderlig godt selv, men jeg håper at dersom du tenker på selvmord at du kan finne styrken til å snakke med noen. Og om det ikke fører noe steds hen, forsøk videre!! Jeg håper du har styrken til å gjøre det, for din smerte vil opphøre om du dør, men ikke for de som blir igjen etter deg! Jeg har selv prøvd å ta livet mitt, så jeg forstår så inderlig godt hvor vanskelig det kan være!! Ta vare på deg selv, noen vil savne deg dersom du tar ditt eget liv! Tro meg, jeg har sett det selv!!
Svar | Svar med sitat | Siter
+2 # smiley:( 24-02-2006 18:04
mulig at selvmord er egoistisk...å etterlate familie og venner i sorg.men er det ikke like egoistisk av dem å forlange at man skal leve et ulykkelig liv,et liv man ikke orker-bare for å "tilfredstille" så de ikke må bære sorgen? og til de som ikke skjønner at man ikke orker mer,som tror det "det måtte jo gå ann å finne en løsning,så ille kan det ikke være"..dere har aldri vært så langt nede og hatt det så vondt sjøl da,tydeligvis. blir så forbanna på de som sier sånt. jeg er ei jente på 33 år.sliti med små-depresjoner og dårlig sjøltillitt helt siden 6-7 klasse./har ikke no grunn til dårlig sjøl-tillitt enkli.det veit jeg sjøl,og andre sier det.men likevel er ikke hjernen enig:( gått opp og ned,har alltid kommi meg opp igjen,men det har blitt tyngre for hver gang man har havna i kjeller`n.pga småting,kjærlig hetsproblemer osv. noen ganger har jeg ikke engang visst hvorfor jeg blir deppa.men føler meg bare plutselig utafor ell trist uten grunn. men nå..rett før jul.havna jeg LANGT ned i kjeller`n. pga tinga jeg alltid har slitt med,lei jobben,og et dårlig forhold.så alt tårna seg opp,og det var MØRKT! det hjalp ikke akkuratt å ikke få noe støtte av kjærsten min.tvert om! men var sterk,og stolt av det,og søkte hjelp.fikk kontakt med en psykiatrisk utdanna sykepleier som tok meg på alvor,dro meg med på akutt-mottak,og fikk meg sjukmeldt i 3 uker. det var/er tøft.har brutt mange barrierer,gråti masse,åpna meg for mange.og på toppen av det hele blei det slutt med kjærsten-da jeg trengte han som mest!det tar jeg veldig hardt for han var min største kjærlighet hittil,og trur ikke jeg vil få så sterke følelser igjen. så jeg går en gang i uka hos psyko..syns det går tregt.vil bli frisk i morra!!men på en måte har det kanskje gått framover.hvertf all utad viser jeg det,selvom jeg holder meg unna ting og folk jeg veit jeg ikke takler enda.og alkohol! men så klarer ex-kjærsten,som jeg fortsatt har like sterke følelser for,å knuse meg gang på gang. det blei slutt uka før jul. i går fikk jeg mld.at jeg bare må komme over han.for han har fått ny dame.som han har hatt siden nyttår!og de skal flytte sammen.(det masa jeg om også,men da tviholdt han på ungkars-redet sitt.selvom han i begynnelsen ville det med meg også!) uansett-det knuste meg totalt.og venninner og familie sø støtta meg hver dag når jeg knakk rundt juletider.de har trekt seg mer unna,etter som jeg har prøvd fungere utad..skjønner de ikke at det også er nå jeg trenger de!!! så nå føler jeg meg aleine.og sliter med sjølmordstanken e. føles som de bare trur jeg hsar ropt"ulv-ulv" før..at nå er det over..de skjønner jo ingenting! jeg skjønner nå selvskadere.de tar jo bare bort smerten de føler i hjertet.for det føles som det rives i stykker. så i dag har jeg vært på nettet,prøver å finne forskjellige selvmordsmåter. ....har det bare såå jævlig vondt!!
Svar | Svar med sitat | Siter
+1 # Imhotep 24-02-2006 18:48
Hei smiley! Helt enig med deg der, de skjønner liksom ikke det. Blir bare mere irritert over folk som sier at det ikke kan være så ille. Og det er "bare" å få snakket ut om problemene. Eneste som skjer er man liksom blir skyvet enda nærmere mot å ta selvmord. sakte med sikkert Kutter meg selv har jeg gjort flere ganger, det er godt..selv om jeg vet innerst inne at det ikke hjelper..men det hjelper der og da..får tankene bort fra det vonde..
Svar | Svar med sitat | Siter
+1 # nina 24-02-2006 19:33
Hei smiley! Skjønner deg skikkelig godt, jeg har tenkt samme tanken selv... hvorfor skal jeg leve for andre? Jeg vil leve for meg selv. Det skal være mitt valg.. Og nei, jeg tror ikke du roper "ulv, ulv"... For jeg føler det selv noen ganger jeg også.. Det blir liksom slik at en må ta livet sitt, for å bli hørt og trodd, og det er helt feil! Jeg håper du ikke tar livet ditt! Selvom det er svartere enn natta inni deg nå...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # smiley:( 25-02-2006 13:28
godt å få noen tilbakemld`er.a t flere føler det samme. var deppa når jeg våkna i dag også..men så sakte men sikkert:HATET grodde fram.plutselig følte jeg et enormt hat,mest til ex`n men også til det som gjør meg sånn.så jeg rydda bort alle bilder av ex`n,kasta tannbørstene hans osv.og det hatet har jeg tenkt å bruke til å slåss for å holde meg i live.hvertfall prøve. men det vil koste.jeg vil nok bli bitter,mye aleine,skyve folk unna,ikke lenger dele tanker og følelser.kun med psyko.men kan det få meg på beina,får jeg prøve.i går var jeg fast bestemt på at jeg skulle ta livet mitt den nærmeste tida.nå skal hatet brukes til det motsatte!
Svar | Svar med sitat | Siter
+1 # smiley 25-02-2006 13:46
"hadde hun visst hvilket oppmøte og den sorgen"og sikkert hvor mange som var glad i ho,skriver du. trur du ikke mange av oss veit det?jeg veit at mange er glad i meg,og liker meg. men det er ikke alltid nok.mange,og jeg er en av dem,trenger den ene spesielle personen i tillegg.som du veit er glad i deg og viser det,som er der i hverdagen,og alltid.når venner og familie har nok med seg og sitt.det er da du føler ensomheten sterkest. og det er ikke lett,når du føler alle har noen.bare ikke du.
Svar | Svar med sitat | Siter
+1 # trulte 25-02-2006 14:44
Hei smiley.. Fint at du føler du kan bruke hatet du våknet opp med i morges til noe positivt. Jeg vet godt hvordan det er å leve alene, uten den ene spesielle personen. Alle mine venner har enten mann, samboer - jeg er alene. Jeg og savner noen som bare er "min"! Kanskje jeg er flinkere til å være alene? Jeg vet det er mange som sliter med det å være alene, som virkelig trenger andre mennesker! Det er ikke noe galt i det, men jeg klarer meg alene - selvom jeg gjerne skulle ha noen som bare var "min".. Vi er alle forskjellige...
Svar | Svar med sitat | Siter
+1 # trulte 25-02-2006 14:54
Jeg klarer ikke å se alle de som er glad i meg når alt er svart, og det eneste jeg vil er å dø... Du vet det, selvom du savner den ene "spesielle"..
Svar | Svar med sitat | Siter
+1 # Imhotep 25-02-2006 15:29
..når man kommer til det punktet at man rett og slett gir faen..så er det ikke så lett. Har vært alene i 2 3 år..slipper å tenke på andre...bare kun på seg selv...er godt i den forstand. Men til tider så savner man ei å holde rundt. Når det gjelder hat, så vil den alltid være der. Selv om personen er død. Trodde hatet skulle gå over når personen døde, men den er alltid der...ligger bak i hode og dukker opp hele tiden. jævli irriterende!! Hvorfor kan jeg ikke bare forsvinne..inge n vil save meg uansett..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # smiley:( 25-02-2006 18:50
jeg trur vel at noen vil savne oss..men etter en stund,så er de vant til at man ikke er der,og da gjør det ikke så vondt lenger..tenker jeg. nå har jeg opplevd å miste en kjærste som døde i bilulykke,og han som fortsatt lever. jeg sleit som faan for å komme meg videre etter han som døde.det tok tid.men der er det ingen vei tilbake. og man får ikke rivd opp sårene gang på gang..for du treffer ikke på den personen igjen.og alle andre "godtar" at du sørger da. når det er kjærlighetssorg ,da blir du knust igjen og igjen ved at man møter på,hører om,kommer i kontakt med han på en eller annen måte. det er mye vanskligere å komme seg videre.og hvertfall godta at han får ny dame.og folk forstår ofte ikke den sorgen. så..det er lettere å takle døden etterhvert syns jeg. jeg var veldig oppsatt på hatet mitt istad..men trur jeg må slite for å holde det vedlike også. nekte de triste,fortvilt e følelsene å komme til overflaten.pres se de tilbake..med hatet. offh..alt er bare et surr..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Guest 27-02-2006 15:04
ønsker jeg bare kunne forsvinne fra alt! det er alt for mye å takle. klarer ikke mer snart
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # 14-åring 27-02-2006 23:08
-enig med han rett ovenfor, sånn er det med meg å... Hvis man vil ta selvmord og ikke kan skjønne vitsen med å leve lenger, hva er da vitsen med å fortsette? Er det ikke like greit å bare ta selvmord? Problemet er vel at man ikke vil såre de nærmeste og at man ikke vet hvordan man skal ta selvmord.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # smiley 28-02-2006 18:45
skjønner åssen dere har det.man ser ingen ende på smerten,men man holder igjen litt fordi man ikke vil såre de som er glad i seg,og fordi man ikke veit hvordan man skal ta livet sitt.og kanskje fordi man håper innerst inne at det skal bli bedre. på fredag var jeg fast bestemt på å ta livet mitt..men jeg veit heller ikke hvordan..derfor jeg havna inne på denna sida.for jeg leita etter info om selvmord og måter..tenkte på alle slags måter..det er bare det..at..kansje de fleste av oss håper at vi ikke skal klare det?men vise folk at vi faktisk har det så jævlig at vi er villige til å prøve,for at folk skal forstå. på en måte er det sånn jeg har det trur jeg.vil jo enkli ikke død,men når man har det så jævlig vondt inni seg,da orker man ikke leve heller!så jeg prøver nå å bruke hatet mitt til å fighte tilbake til livet. jeg har klart få ting fra fredag litt på avstand,men gruer meg som faan til i mrg.for da skal jeg til psyko,og da må jeg hente fram alt igjen..det er faan meg tøft azz!men det må vel ut også..kan jo ikke bare gjømme det inni meg.. så til dere andre,som jeg veit hvor jævlig dere må ha det,,prøv å fighte,finn-hvi s det er mulig-noe å hate-noe som er skyld i at du gir opp-og fight tilbake.. det er sikkert liten trøst,jeg veit det,for er det mørkt så er det MØRKT.men prøv å prøve litt...er ikke sikkert jeg fikser det heller..men jeg skylder meg sjøl,og kanskje de som er glad i meg,å prøve... og til slutt har jeg bare lyst til å gi dere en skikkelig varm go klem,og si at jeg bryr meg!
Svar | Svar med sitat | Siter
+1 # Imhotep 28-02-2006 18:51
Takk for klemmen! :D Du er vel den eneste som bryr seg :) og skjønner hva man går igjennom.. Må gi deg en klem tilbake jeg da! :D *God Klem Tilbake* Takk for at DU bryr deg
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # smiley 28-02-2006 20:02
takk for klemmen fra deg også:) satt å tenkte på at..fins det ingen steder der sånne som oss kan møtes? det burde gjort det..et sted der andre veit åssen man har det..kanskje trenger man noen å prate med..kanskje vil man bare være der,og vite at de andre har det på samme måte.kan jo kanskje klare å få hverandre på bedre tanker,og le litt opp i alt det svarte,og gråte sammen hvis man har behov for det..at det også jobba folk der som hadde litt peil,men som ikke prakka på deg ting,som både var der for deg,samtidig som de var litt "usynlige" hvis dere skjønner.. kanskje man kunne finni på aktiviteter som fikk tankene våre over på andre ting,følte samhold og et slags vennskap med andre som veit åssen man har det.. skulle ønske det fantes et sånt sted(kanskje det gjør det uten at vi veit det??)uten at det er en anstalt/sjukehu s vi er blitt innlagt på,etter at vi ikke orka mere...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Imhotep 28-02-2006 20:41
Jo, det har jo vært fint om noe slikt hadde vært til da? Kanskje det gjør det..Har ikke sjekka det ut heller.. Helt enig med deg der! :D
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 01-03-2006 16:44
Som tittelen sier, s� gidder jeg snart ikke mer!! N� har ting g�tt bra ganske lenge, jeg har det slett's ikke bra lenger.. Jeg har mulighet til � ta mitt eget liv, men jeg pr�ver hele tiden � tenke p� mamma, skal hun miste 2 d�tre i selvmord. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker noe mer.. Alt skj�rer seg... Ingenting fungere!! Jeg f�ler som om hele verden er i mot meg, at det er en naturlov som sier at jeg ikke skal ha det bra, noensinne!!!!!! Jeg er s� lei!! Jeg vil bare vekk, jeg vil ikke v�re her lenger!! Jeg skj�nner bare ikke hvorfor alt skal g� galt? Jeg forst�r ikke hvorfor jeg ikke kan ha det fint? Hvorfor alt skal v�re s� h�pl�st? Jeg har f�tt nok, men jeg vet ikke hva jeg skal gj�re... H�per at jeg tar livet mitt, p� mange m�ter, det eneste som hindrer meg er tanken p� mamma... Hun vil ikke forst�, men hvem vil vel det? I hvert fall siden jeg mistet s�steren min i selvmord, jeg burde jo forst� hva jeg gj�r mot mine n�rmeste.. Og jeg forst�r, men jeg skj�nner ikke hvordan jeg skal fortsette!!!! Livet er et helvete, og det skal vist fortsette i all evighet!! Jeg skal aldri f� det bra, ha et godt liv, jeg skal leve i et helvete resten av livet mitt, med mindre jeg klarer � ta mitt eget liv. Og jeg ber om at n�r jeg tar det skrittet s� vil jeg d�!! Ikke flere selvmordfors�k p� meg, jeg vil d�!!! �nsker dere alle alt vel : D S� f�r jeg se hva jeg gj�r... er bare s� lei!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 01-03-2006 16:45
Som tittelen sier, s� gidder jeg snart ikke mer!! N� har ting g�tt bra ganske lenge, jeg har det slett's ikke bra lenger.. Jeg har mulighet til � ta mitt eget liv, men jeg pr�ver hele tiden � tenke p� mamma, skal hun miste 2 d�tre i selvmord. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker noe mer.. Alt skj�rer seg... Ingenting fungere!! Jeg f�ler som om hele verden er i mot meg, at det er en naturlov som sier at jeg ikke skal ha det bra, noensinne!!!!!! Jeg er s� lei!! Jeg vil bare vekk, jeg vil ikke v�re her lenger!! Jeg skj�nner bare ikke hvorfor alt skal g� galt? Jeg forst�r ikke hvorfor jeg ikke kan ha det fint? Hvorfor alt skal v�re s� h�pl�st? Jeg har f�tt nok, men jeg vet ikke hva jeg skal gj�re... H�per at jeg tar livet mitt, p� mange m�ter, det eneste som hindrer meg er tanken p� mamma... Hun vil ikke forst�, men hvem vil vel det? I hvert fall siden jeg mistet s�steren min i selvmord, jeg burde jo forst� hva jeg gj�r mot mine n�rmeste.. Og jeg forst�r, men jeg skj�nner ikke hvordan jeg skal fortsette!!!! Livet er et helvete, og det skal vist fortsette i all evighet!! Jeg skal aldri f� det bra, ha et godt liv, jeg skal leve i et helvete resten av livet mitt, med mindre jeg klarer � ta mitt eget liv. Og jeg ber om at n�r jeg tar det skrittet s� vil jeg d�!! Ikke flere selvmordfors�k p� meg, jeg vil d�!!! �nsker dere alle alt vel : D S� f�r jeg se hva jeg gj�r... er bare s� lei!!
Svar | Svar med sitat | Siter
+1 # Imhotep 01-03-2006 17:28
Jeg har hatt mange venner som hat tatt livet sitt. Vet det er sinnsykt vodt etterpå..den sorgen over å ha mistet sine venner/nærmeste ..da er jo naturlig for meg også gå den veien.. Trulte: jeg skjønner når hele verden går mot en, men så er det den ene tingen som hindrer å fullføre det. Hos deg er din mamma, hva hun kommer til å sitte igjen med etterpå...alle spørsmålene..HV ORFOR?? Inners inne så vil jeg jo egentlig ikke dø, vil ha det godt som alle de andre men som du sier...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # smiley 01-03-2006 18:19
fikk så vondt av deg,trulte.veit akkurat åssen du føler det.jeg er ikke kristen,men er jo døpt konfirmert. men før har jeg alltid inni meg,bedt til gud når jeg har trengtnoe,ell ønska noe veldig sterkt,og hvis jeg har huska det-takka når det har gått bra.men etter alt som har skjedd siste halve året,og alle de andre gangene jeg har trengt han-som han ikke har stilt opp!nei fy faan-han er ikke lenger MIN gud.han har faan meg aldri vært der når jeg virkelig har trengt han,og nå må`n vel ha sovna oppi der??!!! jeg også har lurt på hva i hælvete jeg har gjort ,for å fortjene detta.eller et sånt liv?har jeg gjort noe helt forferdelig i et tidligere liv??det virker jo som at jeg ikke fortjener ha litt lykke-da er den hvertfall jævlig kort!så jeg veit hva du tenker trulte,og det er vondt. men jeg håper,du,som meg-kan fortsette å fighte i mot. har du venner som veit hvordan du sliter?har du en katt eller hund som kan gi deg litt kjærlighet? har du noe å se fram til...ferie?vei t jo ikke hvorfor du sliter...om du mangler venner,og støtte osv.. veit at så svart du ser på det nå,så hjelper ikke det jeg skriver heller...bare prøver å få deg til å se det lille lyset..det som jeg noenganger ikke engang ser sjøl.. men jeg ser det litt,hvertfall nok til at jeg fighter nå. og det hjelper meg å skrive om mine tanker og følelser her,dele det med dere andre,som har samme tanker.det går hardt innpå min mamma,at jeg sliter som jeg gjør nå også-det gjør meg lei meg. vil jo ikke at ho skal ha det vondt.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # EW 01-03-2006 21:14
jeg har vært så heldig å få samtaler med en overlege.han er også psykiater
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # erik walstad 01-03-2006 21:17
det er viktig at de som tenker på selvmord får satt en diagnose på seg og derned få medisin for plagene.det grunner stort sett i en psykiatrisk diagnose.når du så får medisin vil du sakte men sikkert vende tibake til livet.det tar tid å bli sykog det tar tid å bli frisk.vær realist uten å være pessimist.mange kan også ha utbytte av altenativ medisin.dette blir jo dyrt i og med at det offentlige ikke dekker noe,dette til opplysning.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # EW 01-03-2006 23:36
ja jeg er her igjen.håper noe av det jeg formidler hjelper dere.har 3 selvmordsforsøk bak meg.man kan bryte totalt med gamle mønstre og gjøre noe totalt nytt,dermed må hjernen omstille seg og man kan dermed bli bedre.takk til dere alle for kloke og oppløftende ord
Svar | Svar med sitat | Siter
+1 # 48 og utbrent 02-03-2006 16:24
Alle som ikkje har følt smerte og mørke tanker vet best. Tiden leger alle sår sies det så når noen tar sit eget liv prøv du som er i live og tenk positivt om person. eg vil ikkje skade noen,såre noen.Eg er bare rett og slett utbrent.Har vel stelt til det mesta sjøl så ingen må føle skyld.Eg får stadigt høre kor snill og god eg er. Vel det føles ikkje slik i kvardagen.Og en tig til dei som sier at du skall søke hjelp blant venner eller andre??? Når dei ser at noen ikkje har det godt så trekker dei seg unna,vill ikkje blandes inn.For tenk om du prøvte og hjelpe noen og ikkje klarte det,da slit du og det må du ikkje bedre og la være og hjelpe.Sån virker det på meg.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 02-03-2006 19:09
Er her enda... jeg tok 2 tabletter den dagen.. som jeg visste kom til å slå meg ut.. Jeg sov mesteparten av gårsdagen og jeg har sovet i dag også... Så selv om ting ikke er blitt bedre, får jeg vel prøve meg videre... skal til psykologen min imorgen.. Jeg har såpass mange selvmordsforsøk bak meg, at jeg får ikke ha tablettene mine selv... men jeg har noen som jeg kan ta dersom jeg har behov for det, og det var det jeg gjordet i går.. Vet ikke om jeg orker å fighte, men jeg er nå her... Er så sliten og trøtt, det er et ork å gjøre ting.. Slet meg ned i kjelleren for å vaske klær, jeg hadde ikke noe valg... Et ork, alt!!! Takk for alle gode tanker : ) Klem...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 02-03-2006 19:10
Er her enda... jeg tok 2 tabletter den dagen.. som jeg visste kom til å slå meg ut.. Jeg sov mesteparten av gårsdagen og jeg har sovet i dag også... Så selv om ting ikke er blitt bedre, får jeg vel prøve meg videre... skal til psykologen min imorgen.. Jeg har såpass mange selvmordsforsøk bak meg, at jeg får ikke ha tablettene mine selv... men jeg har noen som jeg kan ta dersom jeg har behov for det, og det var det jeg gjordet i går.. Vet ikke om jeg orker å fighte, men jeg er nå her... Er så sliten og trøtt, det er et ork å gjøre ting.. Slet meg ned i kjelleren for å vaske klær, jeg hadde ikke noe valg... Et ork, alt!!! Takk for alle gode tanker : ) Klem...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # smiley 03-03-2006 11:02
Bra trulte!stå på videre! får håpe du får noe positivt ut av samtalen med psyko. og det hjelper å skrive litt og dele tanker med andre på denna sida også,syns jeg. håper du kan se et lite lys snart,så du får guts til å fighte:) jeg får fortsatt de vonde tankene og følelsene..men prøver tenke på hatet jeg bruker til å fighte i mot. og å være sammen med dyr er også god terapi for meg. så utenom pus,så har jeg vært mye i stallen. har ikke trent på 2-3 mnd nå...hver gang jeg har vært sterk nok,og tenkt begynne igjen,har ex`n knust meg-og jeg må begynne på`n igjen... men nå kan han vel ikke knuse meg mer...jo en ting..hvis jeg får greie på at`n skal bli pappa,og evnt gifte seg..da knekker`n meg nok helt. FAAN!!!!! han har tatt fra meg så mye-og ødelagt både meg og en del av livet mitt-jeg hater`n,og ønsker han skal lide,bli såra,og knekke og havne like langt nede sjøl. det fortjener`n!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 03-03-2006 15:15
Her er jeg igjen.. Enig med deg, det er godt å få dele tankene sine med noen, slik som denne siden. For her skjønner alle hva en snakker om, enten det er sånn eller slik... Tror nok dyr kan gi en mye... Så godt å høre at du er en del i stallen, og at du har en katt som du kan kose deg litt med... Jeg finner noen ganger trøst i musikk, og jeg har et marsvin jeg kan snakke litt med. Men savner egentlig noen som forstår...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Imhotep 03-03-2006 15:31
Ja, er enig med deg trulte... Er ikke så enkelt...ingen som forstår...må nesten finne noen som har vært igjennom det selv. Tenker det blir bedre da? Men det er jo så vanskelig å finne noen som virkelig forstår. :( gjør ikke saken lettere.. Kanskje en klem til trulte vil trekke på smilebåndet?? ;)
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Andreas 06-03-2006 05:55
Går ikke en dag uten at jeg tenker på å gi opp livet... skjønner d ikke helt, for har masse venner, en familie som bryr seg om meg, på vei til å fullføre en bedre utdannelse, og har tilogmed ei jente som elsker meg. Men føler meg ikke helt hjemme i denna verden. Har blitt helt besatt av tanken på å ta mitt egent liv, akkurat som hue mitt lever et egentliv som jeg bare kan observere.. og avogtil da jeg er helt aleine så begynner tårene bare å renne, men jeg føler ikke noe... lurer på hva som egentlig er galt med meg.. noen der ute som har det på samme måte?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # smiley 06-03-2006 22:35
skjønner deg,jeg..det hjelper liksom ikke at man har både kjærste,venner, familie og alt som fungerer perfekt rundt seg..når hjernen din liksom ikke vil innse det.den lever sitt eget liv innimellom og får oss til å tenke SVART!!!veit ikke hvorfor det er sånn...men vi er flere som har det sånn.kan være sammen med venner og ha det bra,jeg..men plutselig føler jeg meg helt utafor,og vil bare vekk,har det ikke bra da i det hele tatt.blir bare deppa uten grunn. og noen ganger da,når jeg kommer aleine,setter jeg meg bare ned å stor-hulker,og har det jævlig. men,andreas,det hjelper å prate med noen om det. uansett om du velger oppsøke prof hjelp,bare prate med dama di,en venn,eller oss andre innpå denna sida.så du får det ut,og ikke bærer på deg aleine..for da blir det tyngre for hver dag...oki?jeg fighter hver dag nå,og ser ikke bare SVART på alt mer,,men det er tøft!klemz
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Uklokt hode som vil forstå mer 08-03-2006 05:48
Har lest hva Dere skriver her på denne siden. Flere folk er deprimert og prøver selvmord... Har noen spørsmål og ville være glad hvis noen besvarte dem: 1: -- Hva skjer etter gjentatte selvmordsforsøk . Blir man mer eller mindre deprimert? Blir "terskelen" høyere eller lavere? 2: -- Er man kommet i en situasjon der selvmord er eneste løsningen, kommer man noensinne over den? Grunnen til at jeg spør er en venn av meg. Vennen min har vært deprimert i lang tid men ser ut til å ha havnet inne på et nytt "plan": Gått forbi det å være deprimert til å ha detaljerte planer om å hevne seg på dem som har jævles - for så å ende livet uten å være deprimert. [ham har hatt hjelp før men det har tydeligvis ikke vær vellykket.] Har lest mye litteratur og alt som sies er: Når dødsplanene er lagt, kan pasienten bli roligere og virke som om ham er på bedringens vei. Ingen jeg har snakket med har heller kunnet gi et bra svar på de spørsmålene
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # nina 09-03-2006 13:46
Spørsmålene du stiller er vanskelige å besvare. Det har mye med hvordan personen er, hvilke vansker han/hun sliter med, osv ... Jeg har, gud vet, hvor mange selvmordsforsøk bak meg. Og jeg tenker mye på selvmord. Jeg har ofte lyst til å ta mitt eget liv... Jeg lever dog enda.. Mulig at "terskelen" som du kaller det, blir mindre.. At det kan føre til at det blir lettere å ta eller prøve å ta sitt eget liv. Men det kan snu den andre veien også, hvis du f. eks får livsvarige skader eller at du blir skikkelig syk, det kan være en vekker. Situasjonen kan snu, selvom den eneste løsningen synes å være selvmord. Det er vanskelig, og som oftes trenger man noen å snakke med. Kanskje ikke de nærmeste, men noen som er profesjonelle. Og det kan være vanskelig å finne den personen. For alle terapeuter er forskjellige, like så som pasienter. Viktig at man finner noen som man stoler på! Det er ikke noe galt å snakke med familie og venner, men de er ofte så nære og vil så gjerne hjelpe at det kan bli vanskeligere... Og pasienten må også være villig til å åpne seg, snakke om det som er vanskelig. Noen ganger trenger man lang tid, for å komme over ting som gjør at man ikke ønsker å leve mer. Vær der for kameraten din, hør på hva han sier og prøv å forstå hva som er vanskelig, ikke bare si det.. Noen ganger kan det var godt å høre at noen forstår, og ikke minimaliserer smerten han lever med. Det kan være bagateller for noen, men det er ikke slik han opplever det tydigvis. Jeg tror, kanskje, at han ikke har fått nok hjelp, eller riktig hjelp... Du er ingen terapeut, men du er tydeligvis en venn!! Det kan bety enormt mye! En ting er å forstå, men du må prøve å få han til å forstå at selvmord ikke er en løsning, men at du skjønner at han sliter... Vet ikke om det var noen hjelp for deg, men håper du ble litt klokere, og at det går bra med kameraten din!!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 10-03-2006 20:23
Takk for klemmen Imhotep! Jeg har tilbragt den siste tiden mer eller mindre i sengen.. er så sliten, orker ingenting.. Får håpe det blir bedre etterhvert...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Imhotep 10-03-2006 20:48
Ble litt bekymret...jeg er nu hær..om du vil noe! :D
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # ct 13-03-2006 11:42
Det viktige med livet er å ta vare på de gode minnene, tiden går så altfor fort og vi må lære og være flinkere å gripe tak i det som er godt i livet. Har en bror som tok livet sitt i oktober 05, har vært en veldig tung tid og er det fortsatt, så uvirkelig. Men realiteten er at livet går videre, vi skal alle dø en gang og vi må bare gjøre det beste ut av livet. Er viktig at livet har struktur, at en har noe fast i livet, som jobb, hjem og barn, det er det grunnleggende for et godt liv for de fleste. Er viktig og uansett om en har det tøft, å ikke isolere seg fra omverden, det blir så mye vanskeligere å komme tilbake til det sosiale og samfunnet. Alle kan få et godt liv, det handler om valgene en tar, det er aldri for sent...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Shpa 13-03-2006 14:32
Jeg hadde en veldig god kompis som tok livet av seg for et år siden, det var forferdelig. Vi kranglet noen måneder før han gjorde det..... Har fortsatt dårlig samvitighet...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 15-03-2006 00:50
Hvis jeg sier at jeg ønsker å ta mitt eget liv, blir det ofte møtt med: jeg kan ikke hindre deg i å ta ditt eget liv, hvis du virkelig vil dø, så klarer du det. Jeg føler meg fullstendig verdiløs. Dersom man har en alvorlig sinnnslidelse, gjør de alt for å redde den personen. Er du frisk derimot, blir ingenting gjort. Jeg er sikker på om jeg sto med et skytevåpen i hånden min, klar til å trykke av... og de menneskene sto rundt meg, ville de ikke gjøre noen ting for å stoppe meg. De ville nok sagt: du må gjerne ta livet ditt, men jeg vil i alle fall ikke stå her og se på. Og bare snu seg vekk og gå. Så lite verdt er mitt liv for andre. Og det er vondt å vite at ingen ønsker å gi meg hjelp, eller prøve å hjelpe meg, når alt er svart og det eneste jeg vil er å dø. Jeg vet jeg kan ta mitt eget liv, og at ingen kan stoppe meg... Men å vite at de vil snu seg vekk og gå når jeg er klar for å ta livet mitt, det gjør vondt. For har jeg ingen verdi fordi jeg ikke lider av en alvorlig psykisk lidelse? Har ikke alle mennesker verdi? Er mitt liv så lite verdt at det ikke er verdt å redde? Jeg føler meg så alene og ubetydelig.... verdiløs!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Imhotep 15-03-2006 01:34
er vel slik de "normale" tenker...for dette angår jo ikke dem, så hvorfor skal de bry seg? De liker ikke å blande seg inn i ting. "dette går over" tenker de. De gidder ikke å bry seg om sine medmennesker. Skal vedde på at de holder ikke ut en dag eneste dag med mine tanker. Om det kaoset i hodet... JEG VIL REDDE DEG :D om du redder meg (Måtte trekke litt på smilebåndet der) Er igrunn en stund siden sist :D Et lite smil i den dystre verden... Er det noen der ute som virkelig bryr seg om slike som oss? Kanskje nettopp du, sender meg en mail ?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # nkk 16-03-2006 17:12
Blir utrolig trist av å være inne på denne siden. At man ikke tror noen brys seg om seg, og ja at mange av dere ikke bryr seg om noen andre enn dere selv. Mener ikke at man skal leve livet sitt for andre bare fordi man skal bry seg om hvordan reaksjonene blir om man blir borte. Det er mye som er urettferdig her i livet, de som dør av kreft som så gjerne vil leve og de som har fått et liv man ikke vil leve. Alle må vel ha en grunn til å leve, bare en grunn. Det var noen som sa at man savnet en kjæreste, men om man ikke har det bra med seg selv hvordan skal man da få en annen person til å ville delta i det livet. Det starter med deg selv, om du syntes du selv er bra så er det også lettere å få andre til å syntes det! Om man bare finner en grunn til å stå opp hver morgen tror jeg man vil finne mange mange flere grunner uten å tenke over det etterhvert. Håper virkelig med hele mitt hjerte at det går bra med dere alle. Husk at hver og en av dere spiller en rolle for noen her i livet og det gjør DEG betydningsfull! !!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # anonym 16-03-2006 22:29
eg har eller har hadt sjølvmordstanke r. livet er så sjukt mislykka, søren altså. eg har tenkt på kem som ville savnen meg. har kansje berre ein ,,venn". føler meg så sjukt utenfor. alle andre enn meg har noken venner:( berre fordi eg ikkje er så pratsom, for eg har kje så mykje å snakka om. kan noken hjelpe meg???? finnes det online phsykologer eller?? for eg vil kje gå til noken som synest eg er eit misfoster. hater meg sjølv
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # smiley 16-03-2006 23:59
hvis du blir så trist av å være inne på denna side,hvorfor er du her da? denna sida hjelper faktisk mange av oss,fordi vi kan dele tankene og følelsene vi har,som dere "friske og glade" ikke forstår.fordi vi er flere som har det på samme måte-vi er ikke aleine. man får det selvfølgelig ikke bedre av å bare få seg en kjærste.veit jævlig godt at man må finne ut av seg sjøl-og bli frisk sjøl-MEN det hadde vært litt støtte å ha en kjærste som var der for deg i tillegg. når alt er svart er det ikke så jævlig lett å finne en grunn,og føle at den er verdt å leve videre for. de som ikke skjønner det,og ikke skjønner oss som ikke ser en annen utvei enn å ville bort fra denne verden,og ikke skjønner de som har tatt livet sitt,,,DERE KAN VÆRE JÆVLIG GLAD DERE ALDRI HAR VÆRT SÅ LANGT NEDE-HADDE DERE VÆRT DET,HADDE DERE IKKE STILT DE TEITE SPØRSMÅLA DERES,ELLER TRUDD DERE VEIT SÅ MYE BEDRE-AT DET "BARE" ER Å SNAKKE OM DET,ELLER LØSE DE PROBLEMENE SOM GJØR OSS SÅ DESPERATE!dere gjør meg bare så forbanna! trulte og imhotep;jeg bryr meg også!:) klem til dere!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 17-03-2006 00:45
Jeg sitter her og vrir hjernen min for å finne et sted hvor jeg kan ta livet mitt... Jeg har fått nok, føler meg SÅ alene. Det hjelper ikke å ha andre mennesker rundt seg når man føler seg som en dritt og ingenting. Livet er hva man gjør det til, hva tror dere? At vi våkner opp en dag og tenker: idag skal jeg ta livet mitt, guri, det blir kult!!! Ha ha.. Det er ikke sånn det er! Himmel, tror NKK ikke at jeg ønske meg et bedre liv!! Tror NKK at jeg overhodet ikke ønsker å få det bedre? Jeg har prøvd, jeg har kjempet... Har NKK vært alene noen gang? Har NKK slitt med vonde tanker? Skjønner NKK i det hele tatt at det er ingen lett avgjørelse? Hvor for leser du om selvmord, når du ikke aner hvordan det er å ønske seg vekk fra denne jord? Snakk ikke om noe du ikke har greie på NKK!! Smiley, godt å høre fra deg igjen :) Imhotep, en mail fra meg? Ønske du det? Kanskje, dersom jeg kan klare å fortsette å leve, men jeg har ingen planer om det nå.. Må finne et sted som jeg ikke blir funnet, hadde jeg bare vist hvor, skulle jeg gjerne gjort det nå. Jeg kan ikke bli funnet, jeg må klare det denne gangen.. Mulig ting blir et hakk bedre imorgen.. Jeg vet ikke! Jeg vet ikke adressen din heller... Jeg vet ikke hvordan det går... Men ønsker å dø!! Smiley, Imhotep, uansett hva som skjer, ta vare på dere selv, jeg bryr meg om dere, jeg vet mye om hva dere sliter med.. Klem til dere begge!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Andreas 17-03-2006 03:54
Jeg skreiv en artikkel litt lenger opp som du kan skje har lest, og har lest det du har skrevet i detta forumet, har ikke noen eksakt løsning, hadde jeg hatt det så skulle jeg benytta meg av den sjøl, men har funne ut av en ting, og det er at det er mye mer hjelp i å prate om det med folk som har/hatt det på samme måte, for de hvet man at tar deg på alvor å virkelig skjønner åssen detta føles. Så skulle man kunne gitt et siste forsøk på å overleve denne kjipe verden noen år til, så måtte det vært å oppsøke folk som hvet åssen detta er, som er i min egen situasjon. Så håper egentlig på atte du, om du fortsatt er i blandt oss kunne tatt kontakt, håper du ikke har gitt helt opp, for du er ikke aleine, er flere av oss. og om vi kan stå sammen så kan vi komme igennom detta. men kun om man kan stå sammen... vi som vet åssen detta er trenger hverandre. Beste medisin det!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 17-03-2006 08:17
BLIND Min virkelighet Er kanskje grim og bisarr Med selvmord og selvskading Men det er hva som er Min virkelighet Du kan lukke øynene Og nekte å se Det er ditt valg Allikevel Forsvinner ikke min virkelighet Om alle er blinde Lever jeg likevel i det Jeg prøver meg på livets landevei Forsøker å se deres virkelighet Se forbi selvmord og selvskading Tar små skritt - og Håper min virkelighet Kan bli andreledes Lukke øynene, nekt å se For om du ser min virkelighet Blir du kanskje overveldet av det du ser For tenk om Du forsto meg
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Imhotep 17-03-2006 08:59
VI alle ønsker et bedre liv enn det vi har nå! Hvorfor skal nettopp VI ikke ha det bra?? Hva er det egentlig vi har gjort for å fortjene dette ?? Ende sitt liv virker sååå befriende Slippe å tenke på alt det dystre, fortvilelse og det kaoset som svirrer i hodene våre. ...ingen vil savne meg uansett..noen ganger føler jeg meg som en kameleon, de går i ett med omgivelsene...e r usynlige..så da spiller det jo ingenrolle om jeg ender livet mitt.. Dette er den eneste plassen der jeg kan få fortelle hva jeg føler og jeg vet det er andre som føler det samme som meg. Dele den smerten som vi har... trulte: er ikke så enkelt..finne en plass der man ikke blir funnet. :( Iallefall så er det noen hær som virkelig bryr seg :) Får meg til å tenke litt... En kjempe klem til deg trulte og smiley :D sees kanskje imorgen :)
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Andreas 17-03-2006 13:46
Det var et rørende fint men vondt dikt å lese. Hvor gammel er du trulte?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # jente 21 17-03-2006 23:22
Jeg har også slitt med selvmordstanker noen år. men de kommer og går litt. Hadde en x-kjæreste som knuste meg helt. hadde tendenser til å være deprimert lenge før han kom inn i livet mitt. men han utløste det til å bli så mye verre..lurer på om mange som sliter med selvmordstanker har kjærlighetssorg ?? Jeg har også mistet en veldig nær venn det siste året. og jeg er enig i at den sorgen er veldig anndeledes enn kjærlighetssorg .. Veldig ofte har jeg en følelse av at alt ordner seg for alle andre, men bare ikke for meg. mistet håpet om at ting kan bli bedre..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 17-03-2006 23:28
Andreas; jeg er snart 33 år, så jeg har levd noen år.. Hyggelig at du syntes diktet mitt var fint. Har skrevet en del.. Enig med deg, denne siden er god å ha.. Da kan man få ut litt trøkk, gi uttrykk for sine vonde og vanskelige tanker til mennesker som vet noe om hvordan det er å tenke på selvmord. Min største skrekk nå er at denne siden skal forsvinne, for den har gitt meg så mye... For jeg opplever at alle forsøker å hjelpe så godt de kan, muntre opp hverandre og støtte hverandre. Og møte forståelse, det er godt i en verden som ikke forstår hvordan det kan være å leve med selvmordstanker . Vi er jo alle fremmede, men allikevel så har alle her omsorg for hverandre! Og så kan man jo lære litt av hverandre midt oppi alt det tragiske som foregår i hodene våre av og til, og noen ganger hele tiden... Kjempeglad for denne siden, helt klart!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Andreas 18-03-2006 15:32
Grunnen til at man bryr seg om andre her er vel pga at man har sjøl et lite håp om at ting kan bli bedre, og atte man ikke under noen andre å ha det så jevlig...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 18-03-2006 16:29
Enig, så enig Andreas!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Imhotep 18-03-2006 17:11
Har du sett.. noen som forstår :D Mye nyttig info for dere som lurer på hva vi gjennomgår (%vis av den egentlige kaoset) kanskje denne infoen kan bidra dere til å forstå oss "litt"
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Christian Anker 18-03-2006 17:14
Grunnen er at vi ikke ønsker å spre opplysninger som kan identifisere konkrete personer samt bidra til ytterligere kontakt mellom nettbrukere - spesielt når emnet er selvmord. Vennlig hilsen Christian Anker helsenett.no
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 19-03-2006 19:31
Det blir snakke så fint og flott om selvmordsforeby gging, men i det virkelige liv, kan jeg ikke akkurat si at det fungerer... Du kan be om hjelp, og du blir avvist. Grunnen er ofte mangel på plasser i psykiatrien... Du må slite for å få hjelp, og det kan være vanskelig når du allerede sliter mer enn nok med deg selv. Du må krangle med leger, og mase! Hmm, skjønner ikke helt dette jeg.. Det er mitt ansvar hvis jeg velger å ta mitt eget liv!! Det er jeg enig i... Men;hvem har ansvaret dersom jeg gjør ALT jeg kan for å få hjelp, slik at jeg kan FORHINDRE at jeg tar mitt eget liv? At jeg ønsker å få hjelp, men jeg får det ikke... Er det da fremdeles mitt ansvar?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 19-03-2006 19:45
Og da må jeg nesten tillegge: eller er det samfunnet som svikter?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # smiley 20-03-2006 21:37
heey igjen til dere jeg "kjenner",som trulte,imhotep og andreas kanskje.. godt å høre at andre også blir irriterte på sånne som nkk,og at dere også føler dere får litt "hjelp" av å prate med oss andre på denna sida. syns også det er trist,hvis denna sida blir borte:( blir nesten som å miste venner føle jeg.. trulte:håper virkelig du har det litt bedre i dag? blir lei meg,når du har det sånn,for veit jo hvor jævlig det er.fint dikt du skreiv også:) til jente 21:har vel hatt det sånn du følte det ja,og det blei ikke no bedre da-når man blei knust. føltes som man blei tråkka på og sparka mens man allerede lå nede.da var det ikke lett å se noe lys! vi kan ikke få tlfnr og sånt over nettet..hva om vi trenger å møtes da.for nettop å få en grunn til å leve? kanskje kan vi knytte vennskap som overvinner tanken på å ta livet sitt for noen??? så avtale å møtes et sted..går ikke det heller??? jeg har det litt bedre nå.men har fortsatt en lang vei igjen..til å bli meg sjøl..eller det veit jeg ikke om jeg blir igjen. akkuratt nå aner jeg ikke hvem jeg er lenger..og om jeg klarer bli sterk igjen,hvertfall så sterk jeg var før jeg knakk totalt! det er vanskelig... kooz fra meg:)
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Andreas 21-03-2006 23:05
Sick of this life So sick of this life, I godt a knife. Leave me alone, my heart ain't made of stone. I wonder why, I'm always sad. Girls do no good for me, they only drives me mad. One day i will eacape, this vicious bad world. send my soul out in eternity, disappear entirely. But there always a change, to do some good. But I'm to lost to try, thats well understood. Ikke for bra, men er veldig bra terapi, s� til dere som ikke har pr�vd det. Skriv ned hva dere m�tte f�le/tenke p� ett eller atten vis i en eller annen form, p� det spr�ket derer m�tte f�le passer best...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 22-03-2006 08:44
Ja, så var jeg her igjen da... Jeg henger i stroppen fremdeles, men humøret svinger veldig!! Jeg forsøker å få tak på en psykiater som kjenner meg nå, for å finne noen andre medisiner som kan hjelp... Dvs, hun utdanner seg til psykiater nå, men var min fastlege før. Derfor kjenner hun meg og kan forhøre seg litt dersom hun ikke vet om noen medikamenter som kan hjelpe. Men hun er syk... det er litt kjedelig, men ikke stort å få gjort med.. Jeg får bare prøve, igjen og igjen... så får vi se da, hva som skjer.. Fint dikt Andreas. Jeg har brukt skriving som terapi i mange år. Dikt bl.a. men jeg har også skrevet mange brev til psykologen min. Han har møtt meg på en veldig ok måte, slik at jeg kunne fortsette å kommunisere på den måten. Det er godt. Og det er godt å dele det man skriver med andre.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # erik.w 22-03-2006 20:23
hvorfor sender dere den samme artikkelen 50 ganger til meg?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # gutt22 25-03-2006 20:12
Vurderer i skrivende stund selvmord, noe jeg aldri hadde trodd om meg selv tidligere. For 8mnd siden var jeg en aktiv, sporty,kjekk og populær gutt med kjæreste. Alt ble allikevel snudd på hode etter en lang periode med sjukdom, etterfulgt av angst og depresjoner. Da jeg i tillegg ble dumpa for 2mnd siden ser jeg ingen lyspunkter i livet å gripe fatt i. Jeg kommer meg greit igjennom dagene, men det er som jeg går på "tomgang", uten noe bestemt mål eller noe å leve for. Da jeg i tillegg sliter med angst, da særlig sosial angst prøver jeg i perioder å isolere meg. Allikevel greier jeg å komme meg ut med kompiser og finne på noe, men føler meg ikke helt komfortabel med dette. Ingen vet om hvordan jeg har det, har ikke orket å si noe. Om jeg hadde fortalt det hadde de neppe trodd på meg, at jeg sleit med det? Nei det ville de sett på som umulig, ja jeg greier å skjule det meget bra på godt og vondt. Fant dette på lommelegen: Risikofaktorer Individuelle risikofaktorer som er forbundet med økt selvmordsfare: *Psykisk lidelse* *Vedvarende selvmordstanker * Tidligere selvmordsforsøk *Detaljert plan for selvmordet * Selvmord i familien *Nylig tap av en nær person* - "tap"=dumpa for min del Avsluttet forretninger og skrevet testamente Bor alene med få eller ingen kontakter Misbruk av alkohol, medikamenter og stoff Alvorlig kroppslig sykdom Hvis personen oppfyller flere av disse kriteriene er faren for selvmord stor. De med * foran og bak gjelder meg. Oppfyller ikke veldig mange, men ser på det som bekymringsverdi g. Å ta masse sovetabletter eller lignende er uaktuelt for min del. Det ville vært for smertefult og langsomt. Er så heldig at vi har masse våpen i huset med tilgang på kuler. Så det er forsåvidt planen min.. var å orienterte meg istad og fant ut nøyaktig hvor det låg. Tror egentlig jeg burde gi en psykolog en sjanse, kanskje det hjelper noe. Men jeg ser på å gå til en psykolog som noe en "taper" gjør... altså jeg ser litt ned på det. Da er man virkelig på kjøret om man trenger en psykolog. Så blir jeg så trist og lei meg fordi jeg vet de familien min kommer til å ta det veldig tungt, og de kommer som sagt ikke til å skjønne noen verdens ting. Hadde aldri trodd jeg kunne gjort noe sånt... de ville stilt seg uforstående til det hele. Innerst inne vil jeg nok egentlig ikke begå selvmord, men det frister veldig. De siste nettene har jeg grått samtidig som jeg har planlagt hvordan jeg skal ta livet mitt. Og hvor mye koster det å gå til psykolog? Er det ikke snakk om bortimot 600-700kr for en kort time? Vet egentlig ikke om jeg kan ta meg råd til det akkuratt nå heller. Så jeg får nesten bare se an situasjonen litt og håpe den floken som blir større og større løsner av seg selv.. har mine tvil men..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # smiley 26-03-2006 14:26
håper du har det litt bedre i dag,men veit åssen du har det-(bare les de inneleggene jeg har skrivd fra før,så skjønner du) men ville bare svaredeg litt på det ang psykolog. du er ingen taper om du velger gå til det. men du trenger kanskje ikke si til "alle" at du gjør det,for ikke alle skjønner det,og kan vel kanskje fleipe,og evnt syns det bare er "gærninger" som går dit. men det har vel de det bra med seg sjøl,ell kanskje ikke tør innrømme problemene sine også.hvem veit-du har jo ikke sagt noe til noen åssen du sliter.kanskje en av kompisene dine sliter med sitt også-og ikke tør si noe???har du ingen nær kompis du kan stole på?evnt vis han denne sida,hva du har skrivd.så kanskjehan kan prøve å forstå? jeg går til en psykiatrisk utdanna sykepleier,(hak ket før en slags psykolog)+at han har litt kurs og sånt. det er gratis gjennom kommunen. går til han en gang i uka,og i begynnelsen var han medmeg til et akuttmottak,når jeg hadde det som værst og de var redd for at jeg skulle ta livet mitt. så sjekk opp i kommunen din.si at du trenger noen å prate med,om de har et sånt tilbud.de fleste kommuner skal ha det.men avhenger sikkert litt hvor du bor..om det er ventetid kanskje.. håper det vil hjelpe deg litt.det hjelper hvertfall å få prata om det..selvom det er SVART... klem fra meg:)
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 26-03-2006 19:56
Gutt,22... Hvis du får en henvisning fra fastlegen din slipper du med å betale så mye for å gå til en psykolog. Han kan henvise deg videre til psykiatrisk poliklinikk eller evnt noen andre som har drifttilskudd. Da betaler du 265 kr pr time, til du har frikort, etter det er det gratis! Så jeg ville anbefale deg og kontakte fastlegen din og få en henvisining. Det er ikke flaut å gå til psykolog, men mange kan bli usikre på hvordan de skal oppføre seg ovenfor deg. Du trenger ikke si noe, mine venner visste verken at jeg hadde vært innlagt eller at jeg gikk til psykolog...De vet det nå, og det er ingen problemer... Og som smiley sier, du behøver ikke fortelle det til noen.. før du evnt føler du er klar for det..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 26-03-2006 20:19
Når det gjelder riskofaktorer har jeg mange, blant de som du, gutt 22, ramser opp har jeg ihverfall 6... Tror du det hjelper dersom jeg ber om hjelp? Nei, den rette veien er å kontakte psykolog, enten via fastlegen som jeg nevnte i stad eller privat, men det koster.. Dersom du er akutt suicidal kan du oppsøke legevakten og forsøke å bli lagt inn... De kan da hjelpe deg videre med å få kontakt med pyskolog før du blir skrevet ut.. Jeg vet altfor godt hvordan det er å slite med selvmordstanker , jeg sitter og tenker på det stadig vekk, og har uttallige selvmordsforsøk bak meg.. Heldigvis har jeg en psykolog som jeg kan snakke med det meste om, og jeg skal prøve å finne noen tbl som kan hjelpe meg.. Du har en depresjon og angst skriver du, det kan tenkes at tbl kan hjelpe deg, så forsøk å få snakket med fastlegen din, det er hjelp å få!! Ønsker deg alt godt og at du kan komme deg ut av det du sliter med... !!Klem Trulte ps, håper du ikke ble skremt når jeg skrev at det er vanskelig å få hjelp. Da mente jeg ovedsakelig psykiatrien og innleggelser. Ikke å få henvisninger til psykolog, terapeut eller psykiater.. Hvem du får kommer litt ann på, men noen å snakke med burde absolutt være mulig!! Stå på!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # gutt22 27-03-2006 20:25
Hei igjen! Kan jo kontakte fastlegen min, og ordne meg psykolog igjennom han. I den forbindelse har jeg noen spørsmål. Da vil han jo skrive dette i journalen min, som skal være konfidensiell. Den er dog ikke helt det allikevel, da jeg skulle søke utsettelse til militæret sendte jeg med deler av journalen min. Denne fikk mor printa ut på legekontoret. Selv om det var greit for meg, sjekka ikke legekontoret med meg om dette var ok. Om jeg får slikt frikort må vel det leveres til trygdekontoret, da kan jeg jo også få post hjem. All post kommer altså hjem og ikke til hybelen min. De hjemme vil jo etterhvert begynne å lure. Så tror jeg vil velge en privat psykolog først, muligens et par ganger for å se hvordan det fungerer. Hvor finner jeg private psykologer? Søkte på opplysningen188 1.no og gulesider, men det står jo ikke hvilke som er private.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # trulte 28-03-2006 00:21
For det første så kan trygdekontoret skrive ut frikort der og da, det trengs ikke å sendes til deg.. I alle fall ikke her jeg bor. Se på gule sider, opplysningen... Det er bare å ta en telefon, og høre med personen om han/hun driver privatpraksis. Det blir nok skrevet et notat i din journal, men tviler på om det er utfyllende... Mulig at det blir skrevet at du ble henvist til psykolog og litt om grunnen. Psykologen vil starte sin egen journal, og den har ingen andre tilgang til uten deg eller med ditt samtykke. Legekontoret gjorde en grov feil, etter min mening, da de ikke innhentet samtykke fra deg. Det skal de ha så lenge du er myndig. Håper du finner noen du kan snakke med, enten privat eller en med drifttilskudd. Lykke til : )
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # WE 31-03-2006 21:58
leste en artikkel om dignitas i sveits.der kan de hjelpe med å ta livet ditt imot 28000 kroner.da må du ha en kronisk diagnose.psykis ke plager skulle også vært underlagt dette lovverket.jeg har mye fysisk vondt pga.schizofreni en min .aktiv dødshjelp skulle vært lov.jeg støtter sandsdalen der.smerter og verk pga bekymringer. stiv i blikket og hakke tullat.nå er det snart nok.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # erik walstad 03-04-2006 17:32
den største evnen til helbredelse har vi i oss sjøl
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # erik walstad 06-04-2006 21:32
politiet er en myndighet som kan få deg på rett kjøl.selv om det ikke foreligger noe kriminelt så er politiets oppgave å gi råd og være en frontkjemper.ba re å se dem føles trygt.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en 11-04-2006 22:28
Da jeg var mindre hadde jeg endel selvmordstanker , huskar at jeg så tidlig som i barnhagen prøvde å ta selvmord. Dog ved å holde pusten, så det førte ikke til noe annet enn at jeg ble flink til å svømme under vann. Etterhvert som jeg ble eldre tenkte jeg videre på hva som ville skje etter jeg var dø, dette gjorde meg trist for jeg innså at deg er folk rundt meg som er glad i meg, og det er ikke godt å tenke seg de triste. Jeg har blitt mer og mer oppmerksom på hvor vondt et selvmord er for omgivelsene. I dag fikk jeg vite at en gutt som alltid har gått i paralell klasse med meg på u-skole og vgs hadde tatt selvmord. Vi var aldri nære venner, men dette har gått kraftig inn på meg det er så uforklarlig handlig, det er så vondt. Han var en slik flink, populær gutt som var venner med alle... For min del kunne jeg nå aldri tenke meg å ta selvmord, ikke når jeg selv har merket hvilke følelser det fører frem hos de rundt. Selv om livet virker jævli nå, så må man tenke på at om ti år kan situasjonen være en annen, når man er deprimerrt tenker man gjerne så kortsiktig. Og et lite spørsmål til slutt; Hvorfor er det slik at det er flest gutteer som tar selvmord, har de mindre samvittighet enn jenter, eller er de "flinkere" til å ta avgjørelser?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Magnus 15-04-2006 07:13
Hvem i helvete tror dere at dere er?? dere som sier at "dette går helt sikkert over" og "snakk med politiet"??? Dere vet faen ikke hva dere snakker om..! Dette er en fortvilt situasjon som mennesker havner i, som det er umulig å komme seg ut av uten mye hjelp! Jeg har fått all den hjelpen det er mulig å få, og enda sliter jeg med selvmordstanker .. jeg har hatt en god oppvekst og alt det der.. Men det ligger og gnager meg hele forbanna tida.. Jeg hører ikke til her.. Og dette kan INGEN endre.. Når selve livet dreier seg om å ta sitt eget liv, kan INGEN hjelpe meg har jeg funnet ut. Så alle dere som trur dere vet noe om dette kan vennligst HOLDE KJEFT! Så lenge dere ikke vet noe om dette gjør dere alt bare værre..!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # DeMarco 21-04-2006 19:08
Er en gutt på 21 år.Har hatt selvmordstanker siden jeg var 7 år, første selvmordsforsøk t som 8 åring. Har siden da gått å tenkt på å gjøre det slutt på livet.Har aldri tatt skrittet,men som smiley lengere oppe dumpa jeg innom denne siden i forsøk på å finne en metod å få slutt på plagene.Vet hvordan dere føler dere.Det er hardt når en føler at alt går imot en.Man stenger seg inne mens problemene går fra å være en nål i en høystake til et fjell.Oppvekste n har vært turbulent,mye motgang og uflaks.Skulle bare ønske jeg kunne ha sovnet og aldri våknet.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # sliten 01-05-2006 12:59
jeg sitter her foran dataen nå med tårer i øynene.. livet mitt er ikke som det var. krangla med kjæresten i går, han hadde vært på byen og var full når han kom hjem.. han ville ikke se det stygge trynet mitt. lagt på meg 40kilo i løpet av tre år, og sliter nå med selvmordstanker . jeg føler meg ikke lengre verdt noe, føler meg pen og "normal" på innsiden men så møter jeg et speil og alt faller sammen. jeg vil jo ikke dø heller, har det for bra til det, har familie som er glad i meg og verdens beste hund..men jeg er så sliten......... ............... ............... .......
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Katie 03-05-2006 05:48
Hei sann. har sotte å lest igjennom det som er skrevet her.. utrolig leit å lese at så mange har det kjipt.. og dessverre føler eg meg igjen i mye av det så er skrevet av dere.. vet ikke om denne "tråden" lever lengere. men er da verd et forsøk.. ting har ikke alltid vært like perfekt. ting har skjedd men eg har bare tenkt at .. get over it.. life must go on. og i can handle it my self.. og det går delvis .. en god stund.. så skjer det en ny ting så er det samme kjipe greia igjen... men I can handle my problems my self.. er vel mere eller mindre blitt mitt motto.. og ja man skulle kunne fikse opp i problemene sine selv.. så sant det gjør seg gjennomføre..me n enkelte ting går ikke å fikse opp i .. og det er sorg-fustrasjon -sinne og alle de andre følelsene man får her og da... så nå har ting gått på skjeiva igjen.. og eg kjenner at denne gangen kommer ikje nogen til å hjelpe meg i tide.. hvis ikje eg gir utrtrykk for at eg faktisk ikje klare å fikse ting selv.. så da er mitt spørsmål til dere ( håper virkelig nogen vet) kor kan eg finne noge nummer til noen å snakke med ? hvor kan eg henvenne meg ? finnes det nogen konkrete "nødtelefoner" jeg kan ringe til ? og ja . mange av dere tenker sikkert.. snakk me familien eller venner om det... men nei eg kan ikje det... mine mor døde for nogen år siden. og mine fosterforeldre er super kristene så det vil ikje nytte... og fostermor er syk . og trenger ikkje mine problemer i tillegg.. og joa kan alltids snakke med venner.. men det hjelper ikke så veldig mye når de er på andre siden av landet.. anyway.. eg håper kansje at nogen ser denne linken . og kansje kan svare meg.. hadde sotte utrolig pris på det.. takk for en bra side :) og lykke til allesammen der ute..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # me 05-05-2006 23:32
Det er ikke mange steder man kan ringe dersom man sliter med selvmordstanker . Men; du kan kontakte mental helse eller kirkens SOS. Nummeret finner du i telefonkataloge n. Jeg vet lite om hvordan mental helse arbeider, men jeg har fått vite mye om kirkens SOS. De som jobber innenfor kirkens SOS har gått kurs. Så det er ikke hvem som helst som får lov til å svare i telefonen. Det er over 1000 frivillige som jobber der, så det er umulig å vite hva slags menneske du treffer på.. Uansett, det er hva som er tilgjengelig for oss som sliter med selvmordstanker ... Ellers er det fastlege, henvisning til terapeut eller legevakten... Ønsker deg lykke til!! Du har ingenting å tape dersom du ringer til kirkens SOS eller mental helse!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Oppgitt 06-05-2006 02:30
Det er så dyrt med profesjonell hjelp at penger faktisk blir forskjellen på liv og død for enkelte. I tillegg er det veldig vanskelig å komme i kontakt med andre med selvmordstanker . Det så ut som om dette var et sted, men her sensureres jo enhver sjanse av adminstratorer. Reflekter over dette: Personvern er bra, men hvis en suicidal person søker kontakt med andre som kan forstå en, fordi de er ensomme og frustrerte, er dette en person man ønsker å systematisk skjerme fra andre? Dette er, slik jeg ser det, en gylden anledning til å faktisk gjøre en forskjell for svært triste mennesker.... og kan redde liv.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 28-05-2006 15:07
eneste jeg vill er å dø...
ser ikke noe lys i tunellen
Jeg har jort noe dumt... Jeg stjal en mobil av ei venninne... kom i trøbbel med politiet.
Vennina mi kommer til å hate meg... Foreldrene min kommer til å hate meg
Jeg er så redd... den siste uka har jeg prøvd alt.. Kutte pulsåra. Piller. å tilogmed giftige urter. FAAN... kan ingen gi meg et håp... helvette... blir jeg tatt for dette tar jeg livet av meg... Jeg kan ikke leve og se alle som er så skuffet over meg...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 31-05-2006 16:59
Hei!

Jeg skjønner at de sensurerer en del opplysninger her.
Saken er den at ingen som skriver inn, hverken her på siden, eller andre liknende steder skal ha noe ansvar for andre som skriver inn.
Man kan ikke forvente å få faglig hjelp ved å skrive inn her, og ingen kommer løpende og redder deg heller, men det er et veldig bra sted å dele tanker og erfaringer med likesinnede.

Poenget er jo at i en sånn situasjon kan det faktisk hjelpe mer å snakke med likesinnede enn leger, psykologer osv.
Det handler om aksept og forståelse, og selv føler jeg det er lettere å skrive med noen som vet, og forstår hvordan jeg har det.
Enkelte ting nytter rett og slett ikke å forklare til \"friske\" folk.

For meg har det å skrive blitt en stor del av min \"egenterapi\".
Det tror jeg går igjen hos mange som sliter med selvmordstanker og andre psykiske problemer...dik t, sanger, noveller...osv osv.
Jeg tror mennesker som \"oss\" , er typiske \"skrivere\", av den enkle grunn at vi ikke blir forstått hvis vi snakker om tankene vi bærer rundt på. Det blir rett og slett for tøft for folk flest å takle og forstå så brutale tanker og handlinger.

Jeg kan ikke ta på meg noe som helst ansvar for andre menneskers liv og tanker, men jeg vet hva som hjelper for meg...så hvorfor ikke gi den lille støtten man kan, og skrive, og dele tanker og erfaringer med andre som sliter med det samme...?!

Jeg må imidlertid nevne at jeg ikke får sjekket mail hver eneste dag.

Synes det er fantastisk å se at det er så mange som skriver hit (og andre steder) i det hele tatt, for det viser at man faktisk ønsker å prøve å holde seg i live!

Som jeg alltid sier om folk spør meg \"hvorfor\" osv: \"Ingen har lysst, til å ha lysst til å dø\"!

Det som er så fint med å skrive med andre er at man kanskje faktisk til slutt finner de rette ordene som beskriver akkurat hvordan man har det. Kanskje ikke totalt sett...kanskje bare akkurat der og da, men da hjalp det nå ihvertfall der og da!

Og det er jo så deilig når man virkelig føler man klarer å sette ord på det \"uforklarlige\ "! (synes nå ihvertfall jeg da).

Jeg har lenge vurdert å starte å holde foredrag på ungdomsskoler o.l. om selvskading, selvmordstanker og forsøk.
Tror at barn og ungdom er en viktig gruppe fordi de ikke alltid vet hvor de kan henvende seg og få hjelp, og jeg tror også at de vanene man legger til seg i \"etableringsfa sen\" i livet, er de vanene som er vanskeligst å gjøre av med senere i livet.
Starter man å kutte seg el.l. som ung, og ikke får noe hjelp, tror jeg personen med stor sansynlighet fortsatt kutter seg oppover i 20 årene, og mest sansynlig vil personen også være mer utsatt for selvmordstanker /forsøk, og vil generellt slite mer psykisk enn de som starter senere i livet.
Dessuten tror jeg at en større del av ungdom som \"lykkes\" med å ta sitt eget liv, er \"uhell\", enn de som gjør det i voksen alder.


Lykke til videre alle sammen!

Krysser fingrene for dere alle sammen :o)

Mvh
Jente 23
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 02-06-2006 14:48
Hmmm...synes jo det er synd at til og med mail adr. jeg har opprettet KUN for å kunne skrive med de som vil blir sensurert da...

Ja, ja!

Fint om dere fjerner det som \"henger sammen\" også da, så det ikke ser ut som jeg ikke kan skrive.

Jeg forsøkte ihvertfall!

jente 23
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 09-06-2006 08:05
Hei.det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på å ta livet av meg selv. Jeg har prøvd å ta livet av meg uttallige ganger uten å lykkes.Det jeg stiller spørsmålstegn ved er:den første gangen jeg ble tvangsinnlagt på Psyk, så ble jeg skrevet ut dagen etterpå fordi jeg ser sterk ut men innvendig så er jeg helt tom..Var da hjemme en dag, så ble jeg tvangsinnlagt igjen. denne gangen var jeg der i 10 dager på lukket avd. Etter dette så var det hjem igjen og inn igjen samme dagen. Det var først etter 3 gangen de tok dette alvorlig trudde jeg da:( etter ca: 3 måneder på lukket avd. var det ut igjen. Men denne gangen så ble jeg henvist til gruppeterapi. for at jeg skulle kunne komme inn i denne gruppen så måtte jeg snakke med en psykolog som skulle vurdere om jeg passet inn..Noe jeg ikke gjorde, da han mente jeg var for ustabil og han kunne ikke ha meg som pasient. Har ikke Psykologene et hvist ansvar? det som har skjedd nå er at jeg er tilbake til utgangspunktet uten noen HJELP!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 11-06-2006 06:00
Det livet i bunn og grunn handler om er å elske seg selv. Livet er en evig prosess der en skal lære å like og være tilfreds med seg selv. Jeg tror vi alle har valgt dette livet vi lever, jeg tror ikke vi er blitt \"tvunget\" inn i det av en høyere makt. Og da tenker nok mange at dersom en velger dette livet kan man også velge det bort når en vil. Men problemet er at de gåtene du er kommet hit for å løse, vil fortsette å komme i neste liv dersom du ikke løser dem i dette. Og da er vi vel like langt? Livet er ikke lett. Noen har et lettere liv enn andre, men det er gjerne fordi de har forsert de verste hindringer i tidligere liv. Jeg har selv hatt selvmordstanker , og siste gangen er ikke så lenge siden. Men jeg nekter å gjøre meg til et offer. Jeg skal kjempe meg gjennom dette livet, uansett hvor vanskelig det måtte være! Det handler til syvende og sist ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Jeg håper så inderlig at det går bra for dere alle! Ikke føl maktesløshet fordi du ikke tror du strekker til, er kjærlig nok eller tilbyr nok til omverdenen, osv.! Du finnes i denne verden bare for å VÆRE! Ved å gi oss selv kjærlighet vil vi før eller siden oppdage hvor deilig det kan være å leve!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 19-06-2006 06:36
Det går ikke en dag uten de jævlige selvmordstanken e..
Har slitt med disse i et år nå, endelig funnet en side hvor andre har det som meg..
Jeg prøver å drikke så mye alkohol som mulig for å komme vekk fra livet, men våkner opp igjenn til helvete hver gang, håper på å klare å drikke meg i hjel en dag, men det går nok ikke så kokain stripa kommer godt med. Jeg suger i alt å ingen kommer til å savne meg, bare mamma å pappa kanskje. Alltid hvert depressiv, veldig dårlig selvtillit, kommer aldri til å klare noen ting, alle andre er bedre en meg. Jeg har veldig lust til å dø, men på en annen måte har jeg lyst å leve som alle de andre..
Har alltid hvert den sjenerte gutten som ingen bryr seg om, er veldig ensom.. Alle timene alene får hodet mitt til å tenke, hadde vert bedre om jeg aldri var født. Er også veldig ulykkelig forelsket i den mest perfekte jenta, tanken på henne med en annen ønsker jeg meg så inderlig at jeg var dø akkurat nå..
Er det noen måte å få litt bedre selvtillit på, har egentlig lust til å leve sånn som dere, men vist jeg ikke blir noe bedre så kommer jeg til å hoppe fra brua en dag..
Skål!!!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 19-06-2006 21:33
jeg føler på akkurat samme måte som deg. Også ekstremt ulykkelig forelsket nå og det river meg i filler:(
Klarer ikke slutte å tenke på henne eller det patetiske livet mitt.
Drikker hele tida for å prøve å glemme.
Har ikke gått én dag på 8 år hvor jeg ikke har tenkt/prøvd på selvmord, men har ennå ikke fått det til. Klarer ikke tanken på å leve livet lenger. Det er bare jævelskap!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 06-08-2006 04:31
Bare hokjønn som skiver inn her om sine opplevelser osv. Som en av de som har den høyeste statestikken (menn) vil jeg bare si. ingen respekt.. ingen gir beng uansett. Død eller levendet
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 11-08-2006 19:34
Jeg fikk i går vite at min far som har vært død i fire måneder ikke døde av hjerteinfarkt, men forgiftning. Alkohol og piller. i tilleg var det et brev til oss barna der han skrev at han elsket oss og at han heller ville leve i det stille, enn i et evig mørke. Jeg var aldri spesielt snill mot pappaen min, er et skilsmisse barn som foretrakk mor fremfor far. Nå er han død, noe jeg har godtatt, men at han tok selvmord tror jeg aldri jeg kommer til å forstå. Jeg har også hatt de tankene, at nå orker jeg ikke mer, men er det virkelig bedre å avslutte det hele, i stedet for å leve? Ja, man har det vondt eller jævlig til tider, men hvorfor ikke fortsette litt til? hvorfor ikke prøve å gjøre ting bedre? starte på nytt? Jeg ville aldri gjort det fordi jeg syns det er feigt og dårlig gjort mot sin familie, og de personene som er glad i en. Sitter du nå og tenker "hun vet faen ikke hva smerte er" så tenk igjen. Jeg vet det så altfor godt, likevel ville jeg aldri gjort det. Du lever for deg selv, ja, men det finnes folk som er avhengive av nettop deg.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 11-08-2006 23:42
Det er bare en måte å fortrenge problemene på, forskyve dem videre, og gjøre dem verre. Prøv heller å gjøre noe med! Jeg har selv hatt selvmordstanker , og jeg vet hvor fristende det er å fortrenge alt sammen, men jeg vet og hvor veldig dumt det er å gjøre det. En gjør seg selv bare en bjørnetjeneste da. Hvis en vil sitte og drikke og syns synd på seg selv, så vær så god, men ikke forvent at livet ditt blir bedre av det!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 21-08-2006 02:40
alltid når jeg leser på sånn forumer som dette, er det aldri noen i sammen situvasjon som min. deprimerte er alle her, men på forskjellig måter fra person til person. men, det er vel noen som føler det samme som meg? Hver eneste dag nå, i 3 hele år, våkner jeg opp med kvalme,slapphet og hodepine. legene finner ikke ut noe. sikkert ingen som forstår det her. men dette presser på meg.jeg vil bare sove for å unngå alt ubehag. jeg gråter hver eneste morgen for jeg vet det vil bli en tung dag. etter 3 år med kroppselig ubehag så kommer den depresive delen. alle ekle undersøkelser jeg har vært i gjennom gir ingen resultat. jeg føler jeg mister venner en etter en fordi de ikke gidder mer. jeg er sjuk så får ikke vært med på noen ting lenger. jeg er lei av å si"nei, jeg orker ikke. beklager. er så dårlig i form" dette blir jeg virkelig deprimert av.jeg blir trist av å skuffe dem. og jeg vil bare gi opp. vennene mine ringer meg ikke lenger.det har de gitt opp. jeg har kanskje en litt god dag, en gang i mnd hvor jeg fungerer. ikke helt frisk men jeg orker å bevege meg ut til veninner og være der et par timers tid. men de ringer meg ikke lenger. tenk om den ene gode dagen jeg har ville de ringt meg? da hadde jeg jo muligens orket noe. og de to timene ville fått meg på andre tanker. men nei. de ringer ikke. så det kan man glemme. jeg orker ikke skolen og alt blir bare kaos. jeg er kun 17år og jeg føler meg dævv. jeg klarer aldri fortelle vennene mine hvordan jeg egentlig har det. de tror kun jeg er sjuk og at det ikke presser på det psykiske. jeg er så langt nede om dagen at selvmord vuderes. jeg er fortsatt redd og usikker og er et langt stykke unna selvmords førsøk. men jeg er redd for å havne der. enda bedre blir det ikke når vennene mine klager på sms om hvor fælt de har det fordi en type ikke liker dem. de klager om små ting og tenker på seg selv. når de har en tung tid ringer jeg alltid og støtter dem. jeg er her for dem. men virker ikke som om de tenker noe over de rådene jeg gir. om jeg så vidt nevner at jeg er "litt" lei av å gå rundt å være sjuk. sier de alltid" duu.. jeg er så trøtt.. må legge meg jeg. snakkes.natta" men hver gang de har det bitte litt tungt bretter de det ut som om det skulle være døden.. hilsen en jente fra sandefjord som føler seg ganske aleine. LINN 88.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 26-08-2006 20:38
Jeg har ikke opplevd det med de kropslige plagene som deg. Men jeg ville skrive noe om at det hjelper å fortelle folk hvordan en virkelig har det. Jeg vet at det ikke er enkelt, eller, det var ikke det for meg, men litt etter litt at jeg greid det mer og mer, og det er så veldig viktig. Det har gjort livet mitt så mye enklere og bedre, enn når jeg prøvde å greie meg, men ikke gjorde det. Og da er det lettere for folk å forstå og. Folk sa at jeg bare måtte gjøre slik og slik, for de forsto ikke hvordan jeg egentlig hadde det. Det er jeg som måtte forklare dem det. Si hva du mener til vennene dine. Prøv. Jeg var og en som alle kom til, og jeg lot dem komme og sa ikke noe om hvordan jeg sjøl hadde det, men det gjør meg så mye bedre å ha fortalt til folk hvordan det virkelig er, å si det, og si det jeg mener, istedetfor å holde det for meg sjøl. Det gjør at jeg nå greier å omgås folk, at det er fint å være med folk, og ikke lenger gjør meg så sliten som det gjorde meg før da jeg holdt alt for meg sjøl.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 27-08-2006 03:53
Til dere som sier at selvmord er et tegn på at man bare bryr seg om seg selv!! Hva tror dere? Når man føler at ingen andre bryr seg lenger, hva forventer man da? Noen gang gått på en skole der den storste "nerden" har tatt selvmord? Kanskje en grunn, når du blir sett på som en nerd, og ingen vil ha kontakt med deg. Da hjelper det faktisk ikke at familien din bryr seg overmye om deg. Man trenger venner for å komme gjennom livet. Ser en person dust og jævlig ut, trenger man ikke være det på innsiden!! Tenk på det, folkens!!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 27-08-2006 04:07
Hei, vennen.. Ser du sier at ingen her har hatt det som deg. Men jeg vet hvor jævli det er.. Har hatt det sånn før, og har det fortsatt litt sånn nå. Fra forrige lørdag til igår (fredag), har jeg bare liggi i senga. Kvalm og jævli, hodepine, hele regla. Føler meg så utslitt at jeg nesten ikke orker noen ting. Gikk kun ut av huset pga. legetimer eller for å kjøpe mat. Enn hvor slitsomt det var. En del venner av meg tok heller ikke kontakt lenger, selv om de visste AKKURAT hvordan jeg har/hadde det, hvorfor, og hva de kan/kunne gjøre for at jeg kunne/skal får det bedre. De la ut om alt som var galt, x-er og faenskap, men ikke alle gadd høre når jeg ville snakke. Har heldigvis en kjærste som støtter meg 1000%, hadde det ikke vært for han, vet jeg ikke "hvor" jeg ville vært idag. Men har vært ute med venner idag, føler meg virkelig bedre, men er redd hva morgendagen bringer. Det å gå fra å være helt alene så lenge til å være ute med venner og ha det gøy, til å måtte dra hjem igjen helt alene (typen er bortreist), våkne alene med alt som bringes av det, bekynrer meg. Er jeg glad i morgen? Trist? Lei? Deprimert? Ingen vet, og det er jævlig! Men sett deg ned med vennenne dine spytt ut akkurat hvordan du har det, hva du mener om måten de takler det uvitende på (på en litt pen måte ;o)..), hvorfor du er, tror du er sånn, og hva de kan gjøre. Det gjorde jeg, alee forsto.. De er blitt flinkere til å ringe, men er forståelsesfull e når jeg sier at jeg ikke orker. De slutter ikke å ringe for det. Tar seg heller en tur for å sjekke hvordan det går. Så ærlighet og åpenhet om sånne ting er det beste. Håper ting ornder seg for deg!! Lykke til.. Klem fra meg..;)..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 27-08-2006 04:12
Noen gir beng. Problemet er bare at de ikke vet at man trenger den lille ekstra oppmerksomheten i ny og ne. Man må ha, ikke misforstå, "guts" til å kunne snakee med folk om det. Uansett om du sitter på en fest og er dritafull, og du møter en u føler du kan si alt til, si det! Bare få det ut! Trenger ikke snakke mer med personen etterpå engang, bare du får snakket om det!! Skriv et brev, et eller annet. Alt hjelper i det lille..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 27-08-2006 04:17
Vet det ikke er enkelt, men bestem deg: Imorgen (om så kun den dagen), skal du tenke: "Jeg er like mye verdt som andre. Jeg har like mye sjangs på henne som alle andre. Hun har sett på meg, det vet jeg. Livet mitt er verdt å leve." Når du tenker noe negativt, vri det om til det positive. Bare for en dag. Vet det høres teit ut, men du vil faktisk, mest sannsynlig, føle deg bedre allerede. For når man tenker gode tanker, får man automatisk bedre selvtillit (uvitende for deg selv), men andre vil legge merke til det. Du vil se gladere og friskere ut. Bare prøv, for min skyld ;) Klem jente 85..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 31-08-2006 05:50
Er en gutt på 33 år som har slitt med selvmordstanker siden tenåringene, var sammens med en Jente i 6 År, men hun skjønte ikke hvorfor jeg ikke bare kunne bli frisk. hver gang vi diskuterte så kaldte hun meg bare for en ....psyk.....: jeg har aldri vært slem mot henne eller noen andre.Vil bare at alle andre skal ha det bra, men føler at jeg ikke fortjener å ha det bra og at jeg bare lever for andre og ikke for meg selv! Jeg har bare lyst til en ting og det er å dø!Men jeg prøver å prøver. Skal jeg aldri bli lykkelig.. \Alex
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 31-08-2006 12:17
Det kan faktisk hende at dere har en fysisk sykdom! En slik sykdom er ME. Dere burde gå inn på MENIN eller på Me-forum der dere kan finne informasjon om hvordan sykdommen kan arte seg og hvordan man får stilt diagnosen.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 01-09-2006 00:26
Er det egoistisk å ta selvmord? Er det egoistisk å avslutte noe som tilhører deg, det eneste du har; livet? Nei. Men er det egoistisk å forlate de du elsker, som elsker deg og trenger deg?? Ja. Er det egoistisk når de som liksom elsker deg, har forlatt deg og du sitter ensom og alene igjen? Når den verden du kjenner til har sviktet deg. Når du lurer på hvor du feilet. Når det eneste du vil er å avslutte det hele. Er det da egoistisk? Er det egoistisk når de du etterlater deg aldri kan bli hele? De du liksom skulle elske.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 02-09-2006 09:55
Hei. Jeg leser alle innleggene, og vil fortelle hva jeg tenker. Har rømt fra psykiatrisk avdeling da jeg fikk utgang. Jeg valgte å gjøre det, og vet dere hva det mest utrolige er? Da jeg skulle ut en tur etter samtale med legen så sier legen til meg, har du noen konkrete planer for å ta livet ditt. Jeg svarer ja, men like herlig får jeg gå ut døra. Jeg er nå på rømmen og jeg vet at politiet ser etter meg, men jeg har en dato og et klokkeslett jeg skla dø på. Om 5 dager går denne §3-8, eller observasjonspar agrafen ut, den som er ved tvang. Og jeg vet at jeg var heldig som fikk en plass, men jeg orket ikke være der mer. Jeg vet at det er mange grunner til å leve, men jeg har dette udefinerte behovet for å avslutte det hele.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 05-09-2006 05:00
Jeg er ved kanten. Jeg vet ikke. Skal jeg skal jeg ikke. Jeg er redd for meg selv når jeg er i de øyeblikkene jeg tror INGEN bryr seg. Jeg har nylig misten noen jeg elsket. Jeg vil helst bare komme til han nå. Men kommer jeg til himmelen om jeg tar selvmord, i følge bibelen?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 05-09-2006 17:46
de fleste her sier at ingen bryr seg ... der er ofte feil ... de som bryr seg, prøver ofte ... å lytte, å trøste, å gi råd, ... om igjen og om igjen ... de er redde, de sover ikke om natta, de søker hjelp i psykiatrien, ... de kjemper mot psykiatrien ... de gråter ... de er avmektige ... de kjemper med den stadige angsten om at dette nære mennesket skal bli borte en dag ... at det en dag er forsvunnet ... og de lytter, trøster, holder rundt, gir råd, finner på løsninger, besøker, holder øye med... gang på gang ... hele tiden ... i årevis ... Men ingenting hjelper .... ingen bedring ... ingen optimisme, ikke positive tegn ... intet .... bare det samme fokus, den samme mørke verden ... ingen løsninger ... intet og kanskje en dag sier de utslitt og utmattet at javel, så gjør det da ... de er demoralisert ... der er satt på en umenneskelig prøve: å holde liv i et annet menneske som ikke bryr seg om livet sitt ... det storslåtte, vakre, kompliserte, men dessverre også det vanskelige og problematiske livet ... det virkelige livet, slik det er i sitt vesen ... og de vet at de må holde ut enda mer, stålsette seg enda mer for det som kan komme... og når det kommer ... så skal det hjemsøke dem til den dag de selv dør ...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 25-09-2006 02:43
Jeg har aldri vært så nær kanten som nå. Jeg planla å ta livet mitt to ganger i løpet av ungdomsskolen. Dvs jeg planla vel heller at en annen skulle ta livet mitt, en tilfeldig trailersjåfør skulle gjøre det når jeg hoppet ut foran han i bak en sving i mørket. Jeg var passelig langt nede da, lav selvtillit, megaupopulær på skolen, jeg og jentene jeg var sammen med i friminuttene ble kalt "hemmagjengen", hadde blitt mobbet gjennom hele barneskolen, jagd hjemover på skoleveien med kjepper og jernstenger, foreldrene mine brydde seg ikke mer enn å si "det er ikke noe å bry seg om", lærerne på skolen tok seg mer av den verste bøllen enn meg og evt andre han plaget. Men jeg hoppet aldri foran noen lastebil, syntes vel synd på han som evt skulle gjort det, han skulle jo tross alt leve videre han også. Skjønt jeg ikke nå lenger ville involvert en uskyldig part i selve handlingen, så er jeg nå, over ti år senere, ved kanten igjen. Har ikke vært der siden ungdomsskolen, trudde jeg var ferdig med de greiene. Det kom som kastet over meg begynnelsen av forrige uke. Orker ikke spise, være sammen med folk, eller gjøre noe. Aldri har jeg vært så nær kanten. Snakke med noen om det? Hva hjelper det? Tankene vil uansett vende tilbake, for jeg har alltid vært en sånn type, depressiv festbrems, de evig optimistiske føler en tung stein i magen når de skjønner at de må tilbringe så mye som en time sammen med meg, jeg vil uansett alltid være til bry, en som man må ta seg av, en man ikke kan stole på, uberegnelig. De er alle sterkere enn meg, og vil uansett alltid påpeke hvor svak jeg er. Har ikke mine nærmeste det bedre uten meg? De vil sørge tungt i beynnelsen, til og med være sinte. Men de klarer det jeg aldri kommer til å klare, å snu det negative til noe positivt, eller rett og slett bare leve med det. De er sterkere enn meg. Jeg har større smerter enn jeg har ressurser til å takle smertene.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 26-09-2006 16:52
Jeg er en gutt på 21 år som bare tenker mer og mer på selvmord. Da jeg var 15-16 år var livet bra, var ferdig på ungdomskola å skulle legge ut i livet, som så ut som en verden full av muligheter. Hadde planene klare både for jobb og kjærlighet. Men jeg har alltid vert redd for å ta sjanser. ikjærlighetsliv et har jeg hengt meg opp i feile jenter, og skubbet tilside andre Nå er jeg blitt gammel, gamle venner er forduftet, de er kommet mye lengre enn meg. og jeg kan ikke begynne å henge sammen med 14åringer bare for å leve livet om igjen Det har jeg prøvd før å funket ikke. Jeg ble bare utnyttet til kjøring og røyk/tobakk kjøp. Disse "vennene" ble kontakten brutt med Trodde det skulle komme flere muligheter til å leve livet, men det begynner jeg mer og mer å tvile på! har hatt noen småkjærester, men de var ikke rett for meg. Derfor ble det slutt! Jeg ber hver dag om å få nye sjanser, men det ser bare værre og værre ut. Snart vil jeg bare bort herifra, trist...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 28-09-2006 18:29
Er nok enig i at det å ta livet av seg, er nesten det mest egoistiske man kan foreta seg. Selvsagt nest etter all den egoismen som kan ha ført en dit en er idag. Om det møter opp 5000 personer i min begravelse, bør de spørre seg hvor de var hen hver gang de kunne ha hjulpet men foretrakk å gjøre noe hyggeligere isteden. Det skal jeg da så inderlig godt forstå: Det meste er vel mer hyggelig enn å prate med selvmordskandid ater. (Tannlegebesøk inkludert). Ergo spiller det overhodet ingen rolle at selvmord er egoistisk. Det er et trist faktum at en logisk følge av egoisme; er nettopp mer egoisme. Er det "egoist" jeg kommer til å bli kalt, så hører jeg det ikke allikevel. Min overgår allikevel ikke den likegyldigheten jeg ble født inn i. Jeg skal ihvertfall sørge for å la idiotene som måtte stille opp når de graver ned meg får vite hvilke hyklere de er og at de heller kunne ha brukt dagen til å hedre mitt verdiløse minne med enda en dose likegyldighet - for gammelt vennskaps skyld om ikke annet. De har jo gitt f*** i 43 år, liksom. Hvorfor bry seg når det er for sent?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 28-09-2006 22:36
Hei. jeg vet hvordan det er å ha selvmordstanker . har selv hatt det i mange år! hadde forferdelig dåli selvbilde og tålte ingenting før tårene begynnte å trille! jeg var så langt nede at jeg skjærte meg selv(aldri så alvorlig at noen fikk vite det), og engang lagde jeg tau på loven ferdig til mitt avsluttende hopp! alt gikk etter plan.. ingen skulle få vite noe om hvor jeg var eller hva jeg gjorde, ikke før morgenfjøs tiden skulle komme. da skulle alle få se hva jeg var i stand til å jøre og da kunne ingen plage meg mer eller få meg til å føle meg dårlig!! da kunne de bare sitte der ijenn med dålig selv tillit og angre. men akkurat i det jeg skulle hoppe slo en tanke meg:" skal jeg la alle som ikke liker meg, alle som prater styggt om meg, alle som sårer meg og alle som vil forandre meg til noe jeg ikke er og til noe jeg aldri kommer til å bli, vinne over meg...!!" jeg ombestemte meg etter en lang tanke gang og diskusjon med meg selv! det jeg kom frem til var at viss jeg lar folk plage meg, kommer de til å ta live av meg til slutt. de kommer til å drepe meg sakte men sikkert. det jeg lærte av dette var at viss jeg ikke tar de stygge komentarne, frekke slengbemerkning ene eller alt annet negativt til meg, er det jeg som vinner!! folk som snakker styggt om andre å sånne ting, gjør det kun for å få andre til å føle deg dårlig. viss du ikke bryr deg og heller overser dem og later som de er luft. for for deg er de nemlig luft, de er ikke verd å tenke på engang!! etter en sundt vil de begynne å synes at det er kjedelig og dermed slutter de!! det var akkorat dette som reddet meg fra å ta mitt eget liv!! når jeg hører historier om folk med selvmordstanker å som har prøvd å ta sitt eget liv, får jeg vondt i meg!! livet skal ikke være sånn!! livet er verdifullt, og ikke noe du bare kaster ut av vindue!! lev livet mens du kan, for du lever kun en gang!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 29-09-2006 09:32
Hei Gjest! Flott at du har innsett at det ikke er "riktig" å la dem som vil bryte ned andre få vinne! Det ville IKKE ha vært riktig. I mitt tilfelle, er det dog slik stilt at den som har forsøkt etter beste evne å bryte ned både søsken og mor siden lenge jeg ble født, er den som vil komme til å lykkes. Endelig. Han ville aldri ha barn. På den tiden han fikk sitt avkom, så fantes det ikke P-piller, og abort var ikke tillatt med mindre det var tungtveiende medisinske hensyn som lå til grunn. (Hvilket det ikke var i min mors tilfelle). Og det vil ikke være "riktig" å la min far få det som han vil heller. Hva som er "riktig" er dog blitt av mindre og mindre interesse ettersom det blir mer og mer tydelig at han har lykkes i å forkrøple alle rundt seg emosjonelt i alle fall. En søster er alkoholiker, den andre + undertegnede har autoimmune sykdommer som er svært smertefulle og det står ikke til å nekte at det å leve med smerter hele tiden ikke akkurat motiverer til å verken søke hjelp eller forandre så mye av noe som helst. Hvorfor vil man søke hjelp for noe alle andre måtte oppfatte som et problem, når en ikke gjør det selv? I enkelte tilfeller har det ingen hensikt å søke hjelp. Ikke når selvmord er den overlegent beste løsning. Min far vil sikkert komme til å spraye noe sterkt i øynene slik at det kan se ut som om han sørger. Og han lurer sikkert noen i noen få dager. (Alt annet ville sikkert ha sett merkelig ut, ikke sant?). Valget er å enten fortsette dette smertehelvetet, samt en far som aldri er fornøyd med mindre noen griner, eller å bare slutte av her. Han vinner jo han. Det er helt OK, for jeg er ikke der og kan derfor ikke se det infame gliset hans. Men jeg er veldig glad for at du kom på andre tanker og at du klarte å finne noe i deg selv som holdt deg fra å ta det spranget. Du fant noe helt Guddommelig i deg selv, og når du har denne Gudommelige gnisten, så skal du ta GODT VARE PÅ DEG SELV! Stor klem til deg!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 29-09-2006 18:33
synes fryktelig synd på deg!! på en måte forstår jeg deg veldig godt! d er ikke bra at det er sånn som du har det! har selv en familie der min far hele mitt liv har gitt fan i meg å aldri har brydd seg eller vært der for meg! min mor har slått å ødelagt meg helt. da jeg satt på loven å skulle hoppe var det pga dem å en gutt som ikke var verd tankene engang!! men siden den gangen jeg holdt på å henge meg på loven, har jeg ikke brydd meg om dm. like etter det med loven flyttet jeg hjemme fra, i en alder av 16 år. jeg flyttet til et annet hus i samme bygd kun for å slippe dem å det helvette de lagde for meg!! jeg har nå bodd 2 år alene å føler endeli at jeg kan puste å være meg selv uten at de får meg til å føle meg dårlig.. Jeg håper med hele mitt hjerte at du kommer på bedre tanker!! du tror kansje ikke at det er mulig å komme på bedre tanker, men tro meg det er mulig!! trodde å at selvmord var den eneste utveien for meg. men vil du virkelig at de skal få kjenne følelsen av å vinne over deg? tenk alt du kan gå glipp av viss du tar ditt liv?! alle tingene som er artige å gjøre og alle vennene som mister deg!! når du har tatt ditt liv kan du ikke angre å få livet ditt tilbake!! drit i alle som sårere deg, de er ikke verd å gråte for eller å tenke på! du er mer verdt enn dem og du er mer speseil enn dem.. tenk over om det virkelig er verdt det!!! du kan gjore så mye her i livet uten dem og uten alle som sårere deg!! jeg vet du kan klare deg!! eg har stor tro på at du klarere det, bare du vill. MANGE VARME KLEMMER TIL DEG FRA MEG!!! håper du greier det..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 29-09-2006 23:40
Selvmord egoistisk ? Ja kanskje. Mange som er glad i meg ? Ja kanskje. Men jeg er et fritt vesen. Jeg har det vondt (og har hatt det lenge), og da må jeg få kunne velge selv ! Jeg kan ikke leve bare fordi at de rundt meg blir triste en stund. Er det ikke egoistisk av de å forlange at jeg er tilstede når jeg ikke har lyst lenger ? Når jeg ikke lenger klarer å leve med tankene og følelsene, er det mitt valg ! Og bare mitt !!! Snart får jeg endelig fred :)
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 30-09-2006 02:06
utroli fint at det fins en slik side.... føler meg litt bedre når jeg ser at det er flere som sliiter... man føler seg litt mindre alene da.... har slitt med sånne tanker så lenge jeg kam huske, men i det siste har det vært ekstra ille.. føler at alt rakner rundt meg og at ingen ting henger sammen som det skal... da er det fint å se at det er andre som sliter med det samme.. det gir mot til å fortsette vidre....
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 18-10-2006 21:00
leste den første kommentaren av at ingen fanger det opp, vel, det vil jeg også tro er rett.. jeg har vært suidal og deprimert i flere år (nå er jeg 19 om ikke altfor lenge).. ting har bare blitt verre. vel som det står her, drømmer omå ta selvmord. har drømt det flere ganger, og det er ikke som man vil tro, det er ikke mareritt.. det er gode drømmer, de beste drømmene jeg har. noen ganger blir jeg så deprimert at alt jeg gjør er å spise og sove, var slik for ikek så lenge siden, var borte nesten tre uker fra skolen, og har nå fått lapper i de fleste fag. tror også jeg har sosial angst, iallefall stemmer ting jeg har lest om dette veldig med meg. hva gjør man når man ikke greier/tørr snakke med noen om slike vanskelige ting som skjer oppe i hue? Jeg tror eller, det var iallefall det jeg avtalte med meg selv, at om ikke ting ble bedre i 2007, så skal jeg ta selvmord.. ting har bare blitt ti ganger verre.. skolen går rett vest går 3klase har fysikk, kjemi og matte. greier ikke sette meg ned og lese, greier ikke konsentere meg. og jeg har "mista" min far, dvs han prøvde og saksøke meg og min mor, måtte dna testes og blabla.. det er ingenting som har blitt bedre i år. absolutt ingenting... send meg gjerne en mail om du føler du har noe å si eller har det på samme måten selv; mad_puzzy@hotmail.com
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 19-10-2006 17:15
Jeg er en person som sliter med alvorlige selvmords tanker og presentasjons angst.har hatt det slik i 3-4 år. blir bare værre og værre. Men jeg forstår det bare ikke, gå rundt hver dag på jobb og er trist uten grunn.. har dame, bil, leilighet, jobb... men alikevell. syns absoulutt alt er negativt. rett før d renner over og at jeg ikke gidder mer. ble faktiskt litt lettet av å lese gjennom denne siden. orker ikke snakke med mine nærmeste eller legen. så greit med en anonym webside. men sånn alikevell.. hvis noen har et eller flere gode tips eller råd.. kom med dem.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 20-10-2006 22:36
Det er vanskelig å si for andre hva problemet ditt er, men noe er det vel som ligger der og plager deg - føler meg som en psykolog når jeg skriver dette, men jeg har hatt det slik selv. Det som er, det finnes ingen lett vei ut av det. En er nødt til å finne ut hva det er som plager en selv, la en få lov til å føle seg dritt, få føler og tanker til å komme ut - så skal jeg love deg at det blir bedre. En føles seg ikke dritt uten grunn. En er ikke deprimert uten grunn. Jeg vil anbefale å snakke med dem rundt deg, selv om du skriver du ikke orker det. En kan ta det gradvis, alt til sin tid, men det hjelper ikke å gå rundt og late som ingenting og at alt er bra og leve som normalt, mens en samtidig ikke har det godt innvendig. Det som hjalp meg mest, var nettopp det å mer og mer fortelle ting til dem rundt meg, og særlig han jeg er aller gladest i. Først var jeg slik at jeg ikke fortalte noe til noen, så fortalte jeg til folk jeg egentlig ikke kjente, og det hjalp egentlig ikke helt. Jeg måtte begynne å fortelle til dem rundt meg hva som plagde meg, være åpen og ærlig overfor dem, si til dem det gjalt når det var noe som plaga meg og sånn. Det er dem rundt meg som var viktigst for meg. Det å finne ut hva som var viktig for meg - kjenne etter hva jeg trengte og hadde behov for, og det å lære å være snill mot meg selv i stedet for å ville meg selv vondt. Det er det som hjalp meg, og jeg tror dette egentlig hjelper alle, på en eller annen måte.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 22-10-2006 19:45
Jeg har slitt med selvmordstanker i 3 år nå og den eneste grunnen til at jeg ikke tar livet mitt er den mest fantastiske gutten på jord og hva han kom til å føle hvis jeg ble borte. vet ikke hvor mange ganger jeg har sitti i badekaret med barberhøvelen i handa og tenkt..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 24-10-2006 00:39
Fikk en tragisk nyhet for en måned siden om en tidligere klassekamerat som valgte å ta sitt eget liv. Det sitter som et støkk i meg. Det er bare så ufattelig tragisk. Kunne aldri tenkt meg at denne personen kunne gjort noe slikt. Tanken på at han aldri skal få fullført utdannelsen, gifte seg og stifte familie gjør meg trist. Mange sier at de som tar selvmord er modige. Tanken som slår meg er ikke at personen har mot, men at personen må være så ufattelig langt nede for i det hele tatt å kunne klare å gjennomføre noe slikt. Jeg forstår det bare ikke. Tankene mine går til familien som sitter igjen som spørsmålstegn. Til personen som fant ham. Og, ikke minst til han som var i en så desperat situasjon at han klarte å gjennomføre noe så grusomt. Jeg kommer aldri til å forstå det, det har jeg innsett. Hvil i fred. Du vil bli husket.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 25-10-2006 21:40
Første gang jeg leser denne siden. Er ikke overrasket over manges uforståelse hva mange mennsker sliter med. Det er jo det vi opplever i hverdagen, alt skal ties, familie som holder seg unna når en trenger de mest. Mange tar avstand , faktisk ser de ned på en. De holder seg milevis på avstand når fortvilelsen og desperasjonen er størt. Det er i denne tunge periode ingen er innom, telefonen er taus. Alene i ensomheten, smertene, tårene og tankene. Hva når det ikke er hjelp å få nå; jeg har i flere uker ringt flere offentlige instanser og leger, "min lege har ferie" at jeg ikke klarer mer og går med selvmordplaner. Det er jævlig vondt, vondt at jeg ikke blir forstått. Vondt at jeg ikke får hjelp da jeg ønsker å leve. Vondt at andre skal stemple meg som en egoist som ikke tenker på andre, fordi jeg ikke klarer flere av deres skuffelser. Vondt at de ikke er tilstede i min smerter, som jeg er var i deres. Vondt at jeg må bære på så manges smerte. Vondt når bønnene ikke blir hørt. Jeg lukker meg inne for å beskytte meg. Jeg klarer ikke å bli påført flere smerter fra omgivelsene. Har overlevd et dramatisk selvmordforsøk, så jeg vet hva jeg snakker om. Fikk ingen hjelp da heller, selv om jeg ba om det gang på gang. Hva når en ikke får hjelp ?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 28-10-2006 23:18
jeg gikk ifra 4.-10.klasse å bygget opp et hat mot meg sel og resten av verden. over alt hadde jeg skrevet "i hate myself and want to die...", det gjorde jeg i nesten 2 år. de eneste reaksjonene jeg fikk var vitser.. så natt til 26.mars 2004 så tok jeg overdose av insulin,men (u)heldigvis var det noen som kom. idag har jeg det litt bedre,men man vet aldri... god jul når den kommer da folkenz
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 29-10-2006 03:22
Hatt en kveld med gode venner. Savner min eks. Prøver å holde stilen, le og være lykkelig. Jeg gråter innvendig. Tenker ofte på å gjøre det slutt.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 06-11-2006 03:09
Hvorfor er det egoistisk å ta livet sitt? Jo fordi man velger å ta bort sin egen smerte og i steden gi smerte til de som blir igjen. Men det er jo akkurat det samme den andre veien. Er ikke de pårørende egoistiske når de \'bestemmer\' at noen skal leve med smerte så de skal slippe å føle smerte når personen blir borte? Hva med å få barn da? Når du lager et barn vet du ingenting om hvordan livet til dette barnet vil bli. Du kan prøve å sjerme barnet ditt fra alt vondt, du kan være den beste forelderen du kan være, men du vet ikke hvordan dette menneske vil få det alikevel. Sjukdommer, mobbing, dødsfall, kjærlighetssorg og alt alt hva livet kan bringe. Når du lager et barn vet du ikke om barnet vil bli glad for livet eller bare ønske at det aldri var blitt født. Men det tar du sjansen på, du har lyst på et barn så da bestemmer du at det barnet skal leve og det har ingen mulighet til å trekke seg fra livet igjen heller, for å bestemme over andre menneskers liv - det er helt greit, men å bestemme over sin egen død, nei fy og fy, det er det mest egoistiske man kan gjøre! Dessuten er vi alle født med et overlevelsesins tinkt. Tror vi alle egentilig er redde for døden. Så når man går til det skritte å dreper seg sjøl, da er man langt nede, da har man det VONDT! Mange føler også at de bare er til bry for de rundt seg, og at det er til det beste for alle om man bare blir borte...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 08-11-2006 03:01
Hei eg er en gutt på 20 år. Eg sliter veldig mye med selvmordstanker , hver natt før eg legger meg tenker eg på kordan tingene ville vært vist eg aldri ble født?... Eg sliter med litt forskjellige ting.. Har blitt mobbet en del for uttseendet mitt og oppførselen, men det er jo sant dt de sier.. Nesen min er stor, ørene mine er og store.. anstiktet mitt er stygt.. Eg er for tynn. Det er noen av de tingene eg tenker på.. Eg sliter og sinnsykt mye med usikkerhet. Føler at eg ikke altid greier å kontrolere oppførselen min(har diagnosen adhd). Føler altid at eg driter meg ut.. er altfor mye nervøs... føler meg tilbake stående(noe eg tror eg er).... Røyker hasj gjevnlig og... Eg vet ikke ka eg skal gjøre... Gå rundt å være ulykkelig resten av livet alene(for ingen vil ha meg, der hadde skjønt ka eg mente vist dere hadde truffet meg) eller å ta sitt egent liv.. Eg tror seff at noen ville ha savnet meg, men likevel forstått at eg kan ikke leve med å ikke ha kontroll på meg selv......... Har og vært innlagt på psykriatisk noen par ganger, men føler ikke at det hjelper heller......... .... Eg vet rett og slett ikke ka eg skal gjøre lenger........
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 09-11-2006 21:23
I dag fikk jeg telefon fra kona som kunne fortelle at datteren til en kollega var død. Jeg kjente henne litt, ei flott jente. Hun orket ikke mer. Foreldrene sitter alene. Sønnen døde i ei ulykke for flere år siden og nå dattera. Hvordan skal de klare seg videre? En trist dag! Gjest 9.november 2006
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # avelon 15-11-2006 02:47
Så mange grunner til å leve, så mange grunner til å gi opp. Jeg har selv sett fortvilelsen i øynene på de som er glad i meg, når jeg har ligget på sykehuset etter selvmordsforsøk . Det er et under at jeg fremdeles lever. Den dagen jeg faktisk vil takke de menneskene som ikke ga meg opp i de tyngste øyeblikkene og som holdt meg i live, så vil jeg si at jeg er på god vei mot å bli bedre. Men den dagen er ikke i dag.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 22-11-2006 01:33
hvor kan jeg finne hjelp?jeg bor i aust agder,er oppringelig fra nordland. jeg trenger hjelp,for å oveleve.eg vil ikk dø,,men har tenkene inne konstant.jeg vet at jeg trenger hjelp siden jeg har vært innlagt på sjukehuset såpas mange ganger nå.,eg ber om hjelp,finnes det noen jeg kan prate med her i aust gader,uten at jeg blir lagt inn noen steder.jeg må full føre skolen.,og ingen må få vite hvordan tanker jeg sliter med,ingen i familien min må få vite noe...plisss hjelp... --------anonym- -------
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 24-11-2006 19:17
Er en gutt på 24 år. Har i grunn hatt det vanskelig hele livet, av en eller annen grunn var det alltid en somm skulle mobbe meg på skolen. Han mobbet meg ikke for utseende, vet ikke hvorfor han mobbet meg. Jeg var mye alene som liten, fant ingen gode venner. Da jeg var 9 år hengte faren min seg. Jeg blei helt knust, jeg var så glad i pappan min. gleda meg til hver ensete helg jeg skulle til pappa. Etter det tenkte jeg hvis ikke pappa ville leve, ville ikke jeg heller. Prøvde som 9 år og ta mitt eget liv med å bruke en ledning og binde den i taket til lampen for å henge meg, men det gjorde bare at lampen datt ned. Seinere da jeg ble sånn rundt 15 år begynte jeg med å drekke som alle andre på min alder. Jeg drakk mer enn de andre og oftere og blanda gjerne med piller jeg fant i medisinskapet hjemme. Da jeg hadde blitt 18 brukte jeg xtc, amfetamin, hasj, rohypnol og alt sammen i grunn. tenkte jeg skulle ruse meg til døden. Jeg fortalte min mamma alt jeg gjorde, og at jeg skulle ruse meg til døde. Ho var selvfølgelig helt ødelagt av det jeg gjorde. Men etter hvert fikk hun meg inn i et kollektiv. Der var jeg 1 år og fullførte behandlingen. Da jeg var hjemme igjen ruste jeg meg like mye igjen, bare at jeg ikke fortalte det til noen i familien. Nå i dag har jeg slutta å ruse meg. Har ikke gjort det på kanskje 2 år. Jeg lever et A4 liv jobber fra 7 til 3 hver dag og kjeder meg gjennom livet. Skulle ønske jeg hadde mot til å ta livet mitt, har prøvd utallige ganger, men feiger alltid ut. Så om det finnes en Gud, Faen ta deg!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 26-11-2006 02:13
Jeg er så lei. Som du skriver over her, kjeder meg gjennom livet. Jeg står opp om morgenen, ingen jobb, ingen skole, det klarer jeg ikke, bare kjeder meg hele dagen og venter på at den skal ta slutt. Sliter med å sovne om natta, men sovner jo til slutt for så våkne opp igjen til en ny like kjedelig og meningsløs dag. Jeg holder ut, men jeg lever jo ikke. Detta er ikke no liv. Går rundt og er deprimert, lei og redd hele tiden. Og jeg er så lei det. Men jeg er feig, jeg er redd for å ta livet mitt også, skulle så ønske jeg tørte. Er drittlei. Har sliti med angst og depresjoner hele livet. Kommer aldri til å få det bra og uansett er det ikke vært den kampen jeg først må kjempe. Jeg har jo ikke krefter i kroppen. Alt er så meningsløst. Jeg orker ikke mer.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 26-11-2006 04:23
Tiden går alle sammen. Om man dør ung eller gammel har vel ikke så mye å si i den store sammenheng. Det er sikkert verdt det å holde ut. Tenk alle bøkene man får tid til å lese. :) Du som skriver over her.. Lykke til. Det er det du trenger. Jeg er i kjellern jeg óg, men veit at det finnes en mulig fremtid. For dere som sliter med kjedsomhet foreslår jeg å finne på noe nytt.. Hva med å engasjere seg om noe større enn seg selv? Det finnes mange problemer her i verden. Lykke til!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 26-11-2006 20:23
Det er ikke rart du er lei. Det må være tungt å ikke ha noe å motivere seg til. Ikke å kunne glede seg eller ha en struktur eller forutsigbarhet i hverdagen. Og jeg forstår at man kan tenke at ting kunne vært værre, men vis man hadde opplevd vonde ting som å miste noen eller blitt utsatt for vold. Selv om det kan høres lettvint ut så er dette ting som utløser så sterke følelser at de kanskje med tid kan snues til noe godt.. Passivitet og tiltaksløshet utløser liksom ikkeno.. Mens sinne og sorg kan klare dette.. Selv jobber jeg og er ferdig utdanna... derfor kan jeg ikke snakke ut fra egen erfaring. Jeg har støtt fra meg alle mine venner den siste tiden. Har funnet ut at de kanskje ikke er så gode venner som jeg trodde. Folk er mest optatt av egen lykke. De forstår ikke at veien til egen lykke er å gjøre andre lykkelige...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 02-12-2006 09:16
Det er så mange hær som sier at det er ingen som bryr seg!!se!!rundt dere litt (dere)bryr dere,det er ingenting som er bedre enn å få støtte av folk som vet akkurat hva dere sliter med.Det er ikke en skam om alle som har skrevet hær tar kontakt med hverandre å blir brev venner/nettvenn er,å nettevenner kan oxo møtes i virkeligheten.V i går akkurat gjennom de samme depprisjonene å følelsene,hvorf or kan ikke vi støtte hverandre,løfte opp hverandre når den ene er nede*Det er hardt i dag å prøve å få leger,foreldre å tilomed psykologer til å skjønne hvordan dere har det innerst inne.Det er trist å se så mange i norge vil ta sitt eget liv.Jeg har villet det selv mange ganger,men jeg har blitt sint,fordi jeg oxo fortjener et bra liv,et liv dær jeg kan gå på et kjøpesenter uten å få et angst annfall.Jeg har tenkt å kjempe å få MITT liv tilbake.Det burde dere oxo gjøre,vis en stor finger til de som ikke tror på at dere klarer det,ikke la de som mobber vinne,ikke la dem tråkke på sjelen deres,slipp sjela deres fri for jeg garanterer at sjelen deres har lyst til å danse*stoor klem fra meg*ta opp kampen.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 09-12-2006 02:29
Til gjest i februar.. Du høres ut som en sabla egoist selv..!meg meg meg, mine følelser, stakkars meg..Det er ikke ditt liv som er ulevelig..!Hva gjorde du for å gjøre vedkommendes liv mer levelig..? Hva pokker med oss som IKKE har noen etterlatte som bryr seg??Hva med dem som ikke har noen??Ingen bryr seg, ingen er glad i dem. Kall meg ALDRI egoist for mine selvmordstanker eller handlinger.Jeg vil gjerne se deg leve et liv i total ensomhet, hvor du ikke er elska av et eneste menneske, kun forhatt, kun i veien, kun en byrde, og ingen merker om du hadde ligget og råtnet før regningene har forfallt..Enest e som savner deg er kreditorene..Pr øv det, og kall meg egoist. Jeg aksepterer det ikke. Det er mitt liv, mitt ønske, mitt valg.Det gjelder alle andre også..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 10-12-2006 04:11
Vi lever i en vond tid hvor det blir forlangt altfor mye av hver enkelt. Er jo ikke rart så mange ikke klarer å leve sånn. Det er snart over for min del, ihvertfall. Newsflash for de som ikke har vært innom psykiatriske avdelinger: De som jobber der bryr seg lite og mange er komplett udugelige i jobben. Flere av de ansatte som baksnakker pasientene på fritiden. Kaller oss gærniger og tullinger. Tro meg, jeg har opplevd det menge ganger. Livet er et mareritt. Hilsen 20 åring med mange selvmordsforsøk og innleggelser bak seg.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 10-12-2006 11:02
Ja, jeg synes mest synd på dere som er unge og har så mye vonde tanker at dere ikke ønsker å leve. Ungdomstiden skulle alle fått lov til å oppleve med venner og forelskelse, trasse litt mot foreldre og samtidig stole på seg selv at en klarer seg bra. Dere er så unge og har ikke fortjent å få det så vondt, det er vel ingen som kan unne noen noe så jævlig som å slite med psykiske plager og ønske om å dø. Selv er jeg sikkert en sterk person, mor med to voksne barn. Faren har hatt psykiske problemer i perioder gjennom alle år. Prøvde med overdose da vårt sønn var 2 mnd. Årene som fulgte har vært preget av lange perioder med redsel for å finne faren død eller skadet. For ca 5 år siden fikk også min sønn psykiske plager, prøver på selvmord, ut og inn av psykiatri som ungdom og voksen, alt de har klart er å støte / stenge meg vekk fra han. Jeg må virkelig slåss for å finne ut hvordan han har det mange ganger, finne ut om han er innlagt eller hvilket opplegg de har for han. Jævla taushetsplikt fra han var 16 år! Nå har han det så dårlig at jeg tror han får alvorlige skader etter disse forsøkene med bla overdose. Helsevesenet er han knyttet opp mot så mye som det går an, psykiater, sykepleier, sosionom osv men hva hjelper det? Han føler ikke at medisinene hjelper- har prøvd alle mulige typer i 5-6 år? Jeg sitter nå hos han i hans leilighet. Han sover etter å ha sittet gjennom natten med sin håpløshet. Hjemme er pappa, ligger vel også....med sin håpløshet. Uansett hva som skjer så må ikke andre mennesker komme til skade. Hvis han dør skal det ikke være noen begravelse. Hvorfor skal alle i begravelse, hvis de var ikke der når vedkommende levde, mange veit at \"venner\" sliter uten å \"bry\" seg. Nei, jeg kjemper videre, det må der også gjøre. Dere har virkelig fortjent ett godt liv etter å ha slitt med psykiske problemer som unge. Jeg skulle også ønske at dere klarte å søke sammen for å dele erfaring og ensomhet, faren er selvfølgelig at det kan styrke viljen til å gjennomføre selvmord.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 13-12-2006 00:55
j har ikke lyst til å dø, men ser ingen annen utvei.. Har en kjæresete j egentig ikke vil være sammen med,men er altfor redd til å si dette til han.. må late som jeg liker han og bruke tid på han, om ikke blir han bare aggresiv og så sint at jeg skulle ønske jeg heller kunne vært død. Vet at om j bare går fra han blir livet et helvete for meg. Vet ikke hva annet jeg skal gjøre enn å bare dø.. Prøvde å lete etter metoder ved å søke på nett... Føler jeg blir presset til selvmord, har ingen annen utvei. Han vet ikke om dette. FØler han har to personligheter, snill og grei når jeg er som han ønsker, og et udyr når ting går i mot han..Jeg er kanskje feig, men har ikke mot til å finne en annen løsning.. Har lenge håpet at dette kan løse sge, men det ser ikke slik ut..fristen min går ut nå i desember.. j må finne ut av det, ellers tør jeg ikke leve lenger..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 19-12-2006 19:36
Jeg har vært igjennom noe av den vanskligste perioden i livet mitt, jeg har aldri vært så syk noensinne. Jeg har mange riskofaktorer, som det så fint heter... Ingen, bortsett fra psykolog og lege bryr seg. Og mamma da! Jeg har kjørt meg så sinnssykt økonomisk i grøfta at jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg på rett kjøl igjen. Jeg sier til meg selv, det ordner seg... Akkurat nå klarer jeg ikke tro på det. Politiet skremmer vettet av meg, satt på ei bro her jeg bor, de plukket meg ned 6 ganger, kjørt til legevakten, hjem igjen... Til slutt fikk jeg et pålegg, en gang til - rett i arresten og bot! Så mye hjelp fra både sykehus og politi. Forstår at politiet er frustrert, men hvor i svarte er psykiatrien?? Med så mange selv destruktive ting, gang på gang og ikke noen reaksjon?? Svarte heller, hvorfor skal jeg fortsett når jeg ikke ser noen løsning på mine økonomiske problemer, og konstante tanker om døden...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 24-12-2006 04:47
jeg er en gutt på 25 år,har et barn på snart 6 år,har ei jente jeg er utrolig glad i og en så stor gjeld at jeg ikke takler og få betalt den siden den er til mange forskjellige kreditorer. jeg har søkt hjelp ang min gjeld men får avslag på avslag,har inngått nedbetalings avtaler men etterhvert som jeg betalte på en sak økte den neste så jeg står like fast i det enda. jeg sitter med fast jobb og trives godt der men det er noe som mangler. oppfølging fra psykriatrien!!! var for noen år siden innlagt på psykiatrisk avdeling og ble erklært suisidal men hva hjelper vel det når man får seg litt fri fra hverdagen og løfter om hjelp når det ikke skjer noen ting etter lang tid. man blir sparket videre fra den ene til den andre. i 9 år har jeg sliti med mine tanker. har delt dem med mine nærmeste og de har gjort det de kan for og hjelpe meg til og få de vekk men etterhvert så hjelper ingenting lenger.når man er så langt nede så hjelper det ikke og høre at man må tenke på sine nærmeste. spesielt barnet mitt. jeg takler ikke hverdagen, er redd for og gå i postkassa pga jeg vet det kan ligge et nytt krav der. jeg har sluttet og på dra meg mer gjeld og prøver det jeg kan får og bli kvitt gjelda mi. banken jeg bruker vet om mitt betalingsproble m og de vil hjelpe meg på sikt men jeg må bygge opp igjen tillitten jeg engang hadde til dem på nytt. slikt tar tid. skjønner godt de ikke vil gi meg et lån på den summen jeg trenger for og få alt under et fast trekk. jeg har faste utgifter på 8000,- pr mnd og inntekt på det dobbelte. jeg vet jeg klarer et lån på f.eks 3000,- pr mnd men banken vil se jeg klarer meg bedre. såklart går det bedre for hver dag men noen dager er tyngre enn andre og da kommer tankene...skal jeg ta mitt liv eller skal jeg leve videre og prøve for å se om det ordner seg? hittil har jeg prøvd og prøvd men forgjeves virker det som. nå etter nyttår skal jeg virkelig jobbe for og bli gjeldfri...det er målet mitt fremover. jeg syns det er et godt mål..bedre enn mine tanker jeg får av og til. kansje det er egoistisk og ta sitt eget liv men når man er suisidal så tenker man ikke på det. det er ikke noe vi velger. det er en sykdom, noen blir bare sånn at man har \"stygge\" tanker.folk som sier man er egoistisk hvis man tar sitt eget liv vet ikke hva det vil si og være slik som oss..alle tror det er så enkelt bestandig..hvem vet...kansje en dag er ikke jeg her mer men da vet jeg og mine nærmeste at jeg gjorde det jeg kunne for og bli \"frisk\" men så er det meg igjen da...jeg vil ikke dø på en måte som gjør vondt.noen dager vil jeg rett og slett ikke dø.. prøver jeg så blir jeg dø pga bare jeg vet måten jeg skal det på....men...det er et langt skritt og gå for meg fra og vite til og fullføre..det er jeg glad for. dessverre er det ikke slik for alle. derfor er det synd at folk bare hopper i det.det går opp og det går ned...snart har jeg nådd såpass langt ned at det kun går oppover...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 30-12-2006 01:37
Har slitt hele livet. Nå er jeg 43. Altså voksen. To store barn. Hadde venner, men de forsvinner sakte men sikkert. Ungene mine bryr seg ikke om hvordan jeg har det, eller om å hjelpe til på noe vis. Føler jeg bare eksisterer- men for hvem? Kattene mine? Tror ikke de bryr seg heller. Til jul fikk jeg nesten ingen hilsener. Ikke svar på sms\'er jeg sendte. Føler meg helt usynlig. Ikke bra nok, ikke verdifull for noen. Ingen familie utenom ungene. De lever egne liv, og blir irriterte om jeg tar opp problemer. Hvordan finne mening i det hele? Vil heller over på den andre siden, hvor mange av mine er. Utrolig ensom. Nei, tror ikke mange kommer i begravelsen. Folk i dag er egoister. Ikke de som gjør egne valg, men de som lever sine \"vellykkete\" liv. Og: folk som liksom er \"åndelige\"... . de lever i glansen av sin egen fortreffelighet , opptatt av \"egen utvikling\", ikke å ta vare på hverandre i dette livet. Da spør jeg: hvem er ego? Tar du som kritiserer folk som tar livet sitt for \"ego\" vare på de rundt deg? Bare spør jeg! Ingen tar vare på meg, etter at jeg har ivaretatt andre i over 40 år!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 02-01-2007 06:03
Jeg orker ikke mer...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 06-01-2007 12:27
Jeg ble nettopp \"sluppet\" ut i samfunnet igjen, etter et opphold på Psykiatrisk sykehus i 5mnd. Jeg ble innlagt etter et selvmords forsøk. Hva fikk jeg ut av det? Jeg ble nesten verre. Psykiateren tør ikke ta oss med disse problemene på alvor! med en gang det finnes en selmords risiko. Og det kan man forstå til en viss grad. At de ikke kan stå ansvarlig hvis vi fikk det til, for da kan de jo bli syke selv, men det som hendte med der inne var en merkelig behandling, jeg følte at jeg bare var der inne uten noe som helst behandling bare en masse medisiner som skulle holde meg i sjakk. En samtale i uken. Hva F*** er det. Disse samtalene hadde jeg i ca. 3mnds tid. Også fikk jeg helge perm, så prøvde jeg igjen, og klarte det nesten. Kun da OG kun da, ble jeg tatt på alvor, da ble jeg tilbudt elektro sjokk behandling eller ECT som de sier. Poenge mitt er at man må jo være halv dau for å bli tatt på alvor. Grunnen til at jeg ikke ble tatt på alvor med en gang, var nok at de ikke hadde en \"knagg\" å henge det på. Jeg ble ikke seksuelt misbrukt, jeg har ikke vært borti noe som helst som narkotikum. Hmmm men da må jo jeg være frisk, bare litt lei meg. PISS, det er like vanskelig for meg å vite hva som er galt med meg, som det er for dem. Noen ganger er det sånn. Depresjon er en sykdom akkurat som kreft,like dødelig. Det er det folk ikke forstår. Alle har sympati for en kreftpasient, men når det gjelder depresjon får man fra alle som ikke har hvert igjennom det selv. Åja men det går bra. Gud har glemt meg, og Djevelen har forlatt meg. Hilsen en død mann
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 07-01-2007 02:49
mja.. kanche det skjer snart med meg og.. hvem vet....:(
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 07-01-2007 21:26
Jeg har også slitt mye i perioder. Nå er jeg 44 år. Ungene er ennå ikke ute av redet. Har mange ganger lurt på hva jeg har å tilby dem. Under oppveksten ble jeg misbrukt av nære familiemedlemme r. Jeg skjønte veldig seint hvordan dette hadde vært med å forme meg. Noe av det som har hendt har jeg fortalt til mannen min, men andre ting har jeg valgt å tie om. Jeg har aldri vært i terapi eller hos lege med problemene mine, har forsøkt klare meg gjennom de mørke periodene på egen hånd. Skjønner at det kanskje ikke er det beste, for det fører til at jeg lett skyver fra meg andre mennesker, noe som gjør meg ensom. Jeg har tenkt på selvmord mange ganger, og etter at jeg fikk barn er det nok tanken på hva det vil gjøre med dem som fr meg fra det. Det hadde vært mye enklere om jeg ble syk..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 08-01-2007 03:34
Hvorfor får folk barn når de har psykiske problemer? Jeg klarer bare ikke å fatte det! Hvis du tenker på selvmord og ikke vil leve mer selv, hvorfor lager du da barn? Jeg har sliti med angst og depresjoner hele livet og jeg skal da ikke få barn før jeg er helt kvitt problemene og hvis jeg ikke blir kvitt de, skal jeg heller ikke ha barn. Selv om jeg har veldig lyst på. Og jeg vet hvor tøft livet kan være, så jeg skal ikke lage nye liv heller, skal adoptere og ta vare på de barna som allerede er født, men som ikke har noen til å ta vare på seg. Men er man psykisk sjuk er det vanskelig ta seg av ungene sine 100 prosent. Mamma slet psykisk. Som barn ser man opp til foreldrene sine og det jeg og søskna mine så var en redd, usikker og lei mamma, selv om hun prøvde å sjule det. Ubevisst har hun overført sine plager på oss. Hun har prøvd ta livet sitt to ganger. Det er ikke no kult for en unge at mamman sin, som er den ene personen du skal kunne være trygg på at alltid vil være der for deg, bevisst velger å dø fra deg. Sorry, men jeg klarer ikke å ha sympati med de som har sliti psykisk før de fikk barn og alikevel velger å lage barn. Man skulle jo tro at man ville gi barna sine bare gode ting og hvis du selv mener at livet er så grusomt at du bare vil dø, hvorfor gi livet vidre? Vet jo ikke hvordan forhold barna dine vil få til livet. Selv om man gjør så godt man kan for at de skal få det bra, kanskje til og med klare skyve vekk problemene sine når man er sammen med de, så de ikke merker noe til at mamma er \'syk\', har man ikke kontroll på hva livet vil bringe. Så hvis du har følt på kroppen hvor forferdelig livet kan være, hvorfor risikere at barna kan komme til å kjenne på den samme følsen? Da kan det vel ikke ha vært så ille.. For jeg unner ikke mine værste fiender å gå rundt å ha det slik som jeg har det, og da aldri i verden mine egne barn!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 08-01-2007 23:00
Hallo, liksom! Det er vel ikke alltid man har angst og depresjoner før man får barn? Jeg kan ikke se inn i fremtiden (og kunne det heller ikke da) KAN DU?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 11-01-2007 18:45
Det er mer mobbing nå enn det noen gang har vært i Norges historien, Mange unge blir mobbet i hjel.. Dette er fordi skoler nå for tiden har ikke ordentlige lærere og ordentlige rektorer. kjente en venninne av meg som ble mobbet i 11 år og hu fikk selvmordstanker , men fikk hjelp.. Synes skolesystemet bør kjerpe seg og bruke øya mer og bruke hue dem har fått, alt for lite tilsyn dem gjør til unge.. Dem bør være mer konsekvente og se konflikter før dem skjer. Synes nå jeg.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 11-01-2007 19:06
Staten og disse hersens politikerne i dette landet kan kysse meg langt oppi R*******, Dem dysser ned oss i mediene, og glemmer oss det er dems feil, Dem tar søren ikke hensyn til Norges befolkning, dem tenker bare \"neida dere er det ikke så farlig med, og folk trenger ikke og vite at så mange tar selvmord så det hysjer vi ned.* Drittstaten her i landet er en stor skam for det norske folk! Dem ser nok problemene men dem er så hjerteløse og bryr seg ikke om at folk sliter med lidelser. Man skulle klagd eller tatt en demonstrasjon mot staten, men folk tørr ikke og demonstrere nå for tiden heller. Dem lar jo politikere snakke fritt og hva dem mener og velger og vi Ola normann er så dumme at vi går 5 på og tror vi får gull og grønne skoger. Men det er så mye dritt her i dette drittlandet, og verken staten eller sykepersonel vil hjelpe.. det er en grunn til og ta livet av seg da eller hva? jeg føler meg ganske dø og har gitt opp for lengst og tro og håpe på at jeg vil få hjelp, ikke fra et land som blir styrt av tomskaller av noen politikere -.-
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 16-01-2007 18:02
jeg er en jente på 17 år som har slitt med selvmordstanker periodevis i 2 år. For omtrent ett og et halvt år siden begynte jeg med selvskading, fordi jeg på den måten fikk overført smerten fra det psykiske og til det fysiske. Men i lengden hjelper det jo ikke, og det skjedde så spontant at jeg ikke tenkte på å kutte meg et sted der ingen kunne se arrene.. Så nå går jeg rundt med flere arr nedover armen. Jeg har inntrykk av at mange kutter seg opp som et skrik om hjelp, eller i hvert fall tror de fleste at det er sånn. Men jeg går og håper at ingen skal legge merke til dem, samtidig som jeg lengter etter noen å snakke med. Jeg er forøvrig ganske sikker på at mamma har mistanker, fordi hun en gang så arrene mine, og jeg kom opp med en ganske dårlig unnskyldning. Etter hvert begynte jeg så smått å forsøke å kutte over pulsåren min, men jeg klarte ikke å gjennomføre det. Mitt mest desperate øyeblikk var da jeg gikk rundt i huset på leting etter sovetabeletter, men jeg kunne ikke finne noen. Siden den gang har jeg ikke prøvd å ta livet mitt. Det er over et halvt år siden nå. Grunnen til at jeg har sluttet å prøve er først og fremst at jeg ikke tror jeg klarer å gjennomføre det, kanskje p.g.a. smerten. Men også fordi jeg tenker på familien min og de jeg er glade i. Jeg ser for meg mammas ansiktsuttrykk hvis hun skulle finne meg død. Det er en person jeg har betrodd meg til, men jeg fant ut senere at jeg kanskje ikke burde ha gjort det, for han sa etterpå at han tok avstand fra selvmordskandid ater. Så jeg fortalte ham at jeg ikke har selvmordstanker lenger, noe som egentlig ikke er sant. For jeg går stadig rundt og håper på at noe skal skje, at jeg skal bli dødssyk eller omkomme i en trafikkulykke. Når jeg sitter på bil hender det at jeg ønsker at den skal krasje. Hvorfor jeg tenker slik har jeg ikke noe klart svar på. Jeg har slitt med dårlig selvtillit mesteparten av livet, og kanskje er jeg ikke så god til å takle problemer. Det har ikke skjedd mye tragisk i livet mitt, men det gir meg ingen mindre grunn til å tenke slike tanker. Jeg finner meg selv totalt likegyldig, jeg bryr meg ikke om hva som skjer rundt meg i det hele tatt. Men så kan det plutselig skje noe positivt, og jeg bygger alle mine forventninger rundt det, det kan være en person som har kommet inn i livet mitt, eller andre ting. Men så, når ting ikke går som planlagt, detter jeg bare enda lengre ned enn før. Jeg skulle bare ønske at det var noen som gadd å høre på meg. Jeg kommer nok ikke til å betro meg fullt og helt til noen igjen, i hvert fall ikke på en god stund. Men det blir til at jeg alltid går rundt og klager over småting, gutteproblemer osv, som egentlig ikke betyr noe, men som jeg snakker om for å få oppmerksomhet. Jeg ønsker at folk skal synes synd på meg. Er jeg veldig egoistisk som tenker slik? Om jeg kommer til å ta livet mitt vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg har svært små utsikter for framtiden. Jeg har på følelsen av at livet mitt aldri kommer til å forbedre seg, og hver dag kommer til å bli like kjedelig og håpløs som de fleste dagene hittil har vært.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 16-01-2007 23:12
Jeg synes du skal snakke med moren din om hvordan du har det jeg. Tror ikke det er noen som kan stille opp mot en mor når det gjelder å ikke svikte sine barn når de har problemer. Har selv en sønn på 20 som har mye problemer med angst, depresjon og lav selvfølelse så jeg kjenner problemet. Han har skadet seg ofte ved kutt osv. Jeg ser det er en smerte han prøver å få ut, jeg liker det ikke men fordømmer han ikke. Vil bare hjelpe han selv om det føles umulig, men jeg er nå der i hvertfall. Jeg har opplevd at flere rundt meg har tatt selvmord gjennom tidene. Det som er så vondt å tenke på var at en liksom ikke turte bry seg om at noen hadde problemer? Det er ikke lett å vite hva en skal si eller gjøre, dere blir jo ofte så tilbaketrukne og ønsker ikke kontakt. En mor derimot kan ikke (bør ikke) trekke seg vekk fra sine barn. Det trenger ikke være slik at hun skal være den som skaffer hjelp, hun skal bare være der. Det er nok ikke alltid psykiatrien hjelper skal jeg si min mening. Du må bare prøve å se fremover. Jeg ønsker deg mange gode år fremover. Ungdomstiden er vanskelig, ting skifter veldig fort noen ganger. Stå på, du er verdifull.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 17-01-2007 14:17
Jeg er en jente på 17 år som konstant går rundt å tenker på selmord. Det begynte da jeg var 15-16 år gammel.. Jeg hadde selvmordstanker slik dere har beskrevet. Pga familieprobleme r. For 5 måneder og 23 dager siden gjorde kjæresten min det slutt med meg etter 1 og et halvt år, og etter det har det bare blitt verre og verre siden han var den jeg alltid snakket med og delte alt med. Nå hoper alt seg opp inni meg og jeg tenker mer og mer på selvmord. Nå de siste ukene har jeg tenkt på hvordan jeg skal gjøre det.. Og har til og med skrevet et langt brev til familien min og til eksen min.. Har det helt jævlig. Men det er ingen som ser det. På utsiden er det som om alle ser meg som en jente som har alt hun kan ønske seg. Men ingen som ser den virkelige meg.. Orker ikke å bære på all smerten lenger..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 22-01-2007 14:34
Hei! Jeg var akkurat som dere når jeg var på deres alder.. Det var topper og bunner så det holdt. Jeg kan vel trøste dere litt med at det hjelper å bli eldre... Tiden leger mye, men ikke alt. Jeg har det fortsatt tungt til tider. Har en ordentlig fæl dag i dag, men skal prøve å ri den ut. Det triste er at vi faktisk tenker på å ta livet vårt så fort vi møter motstand.. Men hvor mye \"juling\" skal en tåle? (mener nå juling som i mentalt-smerte av div. grunner). Hva om lykken er rundt neste sving? Jeg tror mye av problemene er egoisme, ikke vår (for den holder vi for oss selv), men andres. Jeg merker venninne mine heller prioriterer sine egne liv (menn/sofaen) over meg (som nylig har blitt singel), og det har jeg også gjort. Men hvor mye hadde en lørdagskveld kostet de i det store og det hele? gud forby, de kunne til og med hadde det gøy! Familien ser ikke, ganske ofte fordi de ikke vil se. Det tok min mor årevis før hun lot meg få gråte når jeg var lei meg... Hun prøvde alltid å ta det bort, trøste meg på sin måte, \"tenk på alle du har som er glad i deg da!\"/ \"kom igjen, rett deg opp og kom deg på skolen, detta går over\" osv osv.. Hun skjønte den dagen psykologen min så rett på henne og sa: \"Du skjønner, noen ganger må hun få lov til å være litt lei seg.\" Så enkelt, allikevel så effektivt. Noen ganger må sorgen bare ut.. Tårene få renne.. Jeg er også redd for å ta livet mitt, redd for smerten.. Så har vel håpet at jeg rett og slett bare ikke våkner når jeg legger meg. Ofte kan jeg legge meg ned, lukke øynene å tenke: \"Se, det gjør ikke vondt.. Så enkelt er det - nå er jeg borte\" Og i det øyeblikket er jeg død noen sekunder - vel og merke i fantasien.. Er vel min lille sære form for terapi..:/ Vil vel gjerne si at dere må huske de gode dagene, tenk på hvordan dere vil ha, hva dere vil få ut av livet.. og sett dere mål.. om dere ikke klarer et mål gjør det ingenting for dere har hvertfall 50 år og ta av!:) Dere er herre over egen skjebne - gå å klem et tre, snus inn den kalde vinterluften og tenk på sene sommerkvelder! :) Jeg skal tenke på dere i dag, og jeg skal klare denne dagen pga. av dere! :) Ønsker dere alt godt!!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # naroj 24-01-2007 21:17
\"jeg er en jente på 17 år som har slitt med selvmordstanker periodevis i 2 år\" når jeg leste dette innlegget, var det som om jeg leste om meg selv! akkurat samme følelser, tanker og byrder... godt å vite at jeg ikke er den eneste!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Godfjott 26-01-2007 20:13
Jeg er 68 år gammel, og har vært gjennom noen kriser på min livsvei. Jeg har vært gift i snart 43 år. Min hustru har hatt nerveproblemer fra før vi ble kjent. Dette har trolig vært medvirkende til at jeg noen ganger har vært så langt nede at selvmord har vært uhyggelig nær. Også 2006 har vært et år hvor jeg har vært langt nede, noe som kulminerte med en utrolig svart tid med selvmordstanker i første halvdel av desember. Jeg planla alt i den minste detalj. Den siste krisen skyldes ikke ekteskapet, men andre utenforliggende forhold. Hva var det som førte meg opp av disse krisene? Tja, dette er ikke noe forum for misjonering, men jeg har noen få gode kristne venner som jeg snakket med, og som har bedt for meg, samtidig som jeg selv ba til Gud. Jeg vil tro at det var bønnene som hjalp, selv om mange kanskje vil si at det at jeg snakket med mine venner, gjorde utslaget. Når jeg i ettertid tenker over mitt liv og opplevelser, ser jeg at jeg har lært meg selv bedre å kjenne. Jeg har blitt noen erfaringer rikere, kjenner meg psykisk sterkere enn før. Og kanskje jeg er bedre i stand til å dele mine erfaringer med andre? Hilsen godfjott.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 09-02-2007 01:45
Ja her sitter jeg og funderer, ja tenker og tenker på hva som fikk min 20 år gamle klassekamerat til å ta livet av seg nettopp. Jeg er selv deprimert, veldig ofte, men det å gå hen og ta livet sitt, rett og slett gjennomføre det,hva føler man da? Og hvordan kan vi unngå å se det, og hvor er hjelpen? Hvorfor snakkes det så og si aldri om selvmord? Når så mange faktisk tar livet sitt?? Og omtrent alle ungdom under 25 år vurderer det i perioder? Hva slags evneveike poltikere er det som sitter og styrer? Psykiatrien i helhet, det jeg har sett og opplevd har fått meg til å fortvile.. Jeg har heldigvis hatt foreldre som har hjulpet meg 100%( noe som har slitt dem nesten ihjel, sykemld, søvnproblemer, store økonomiske utgifter mm) men det sier jeg, hadde jeg ikke hatt dem, hadde psykiatrien sannsynligvis ødelagt livet mitt totalt. Og jeg tenker på alle dere, som kanskje havner i dette systemet og blir enda mer sykeliggjort.. Dere skal vite at jeg har levert alvorlige klager,etter at jeg kom meg på beina igjen, og møtt forståelse. Tanken på den elendige oppfølgningen, det er uakseptabelt. Det ER SKREMMENDE! Jeg var bl.a vitne til engang, på venteværelset ved DPS i Oslo, at ei psykriatisk sykepleier sto og skjelte ut en pasient i gangen. Kunne se at dette gikk utover guttens selvbilde, det var grusomt å være vitne til. Etter den dagen begynte jeg sakte men sikkert å innse at den psykriatiske sykepleieren jeg gikk til, hadde ikke mye å komme med hun heller. Hun hadde rett og slett ikke nok kunnskap til å ta fatt på mitt problem. Vi snakket i sirkler, og jeg ble mer og mer sikker på at noe løsning på mitt problem, det eksisterte ikke. Annet enn piller da, cipralex, men den enkle løsningen fikk dem aldri ta på meg. Pass dere for det, de gir folk piller så fort dem kan, det gir dem mindre arbeid. Pass dere veldig for det, ikke ta dem før dere er sikker på at det er noe dere trenger. De fleste trenger dem ikke.. Men det er snakk om at den du samtaler med ser din eksakte situasjon, men det er fåtallet som har den evnen.... Fordi mange som er utdannet psykologer, har bare den evnen at de klarer å pugge inn stoff og gjøre det bra på prøver i studietiden, men de mangler kanskje evnen til å kommunisere, forstå mennesker. Synes det er et dårlig system at bare gode karkterer skal bestemme om du passer til å sitte å bygge opp folks psyke igjen. Mener det må mer til... Mye mer... Har sittet hos mange \"bokorm psykologer\", flinke på kunnskap, men dårlig skjønn på at mennesker er individuelle og man kan ikke se på oppskriftene fra ei lærebok. Utgangspkt i psykiatrien er vel at ingen har svaret. Da hadde ikke så mange tatt selvmord. Har selv sitti i argumentasjon med belærende psykologer.. Men de pleier å gi heller labre forklaringer når jeg spør dem hvorfor mange av pasientene i psykiatri norge faktisk enda tar selvmord,(det øker) havner på institusjoner ect, ja da undres en jo på om dem egentlig har svaret. Aldri vært så mye psykiske problemer som nå, hver 3 ungdom deprimert leste jeg en gang! Psykiatrien er kanskje den første ting som må på dagsorden når det gjelder forbedring av offentlig sektor? Her er det så mange mangler, og jeg lurer på hvor mange stakkars sjeler som skal gå tapt under det her. Min venn, som jeg og alle som kjente han, savner så inderlig... Klart han kunne sett at livet kunne være verdt å leve, hadde det bare været åpenhet, og mulighet for han til å søke hjelp. Men NEI! Her i samfunnet skal du prestere, prestere til du faller om. Altså ungdommer skal ta store studier, trene opp kropper til det unaturlige, i tillegg være sosiale og matglad- men jentene skal da i tillegg være anoretiske. Matglade og livsglade, men tynne som fyrstikker, som auswitch fangene under krigen... Så tynn er idealet KAte Moss, som de utmagrede jødene under krigen, sykt eller hva? Men desverre vet jeg at mange av dere lider som jeg gjorde. Det er bare MØRKT.. Og jeg vet så inderlig hvordan det er, har enda dager hvor jeg bare ser verden gjennom skylapper.. Idag f.eks. Har tatt opp studier nå, de går dårlig i perioder.. Jeg er enda lite ute... Enda kan jeg sminke meg flere timer før jeg våger meg ut osv osv osv osv.. Men jeg gir ikke opp.. Har sett de som har gjennomført det, å ta livet sitt.. Vet jo det er løgner.. Vet det er et samfunn ute av kontroll.. I Afrika eksisterer nesten ikke psykiske problemer.. Spørs om dem er så fattige, tror den formen for fattighet Norge lider under, er noe av det verste som kan ramme en nasjon..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 09-02-2007 19:58
Jeg hadde en onkel som tok livet sitt i desember 2005. Han brukte cipralex og var deprimert etter et samlivsbrudd 2 år før han tok livet sitt. Ingen i vår familie, bortsett fra x\'en hans var klar over at han var deprimert. Vi i familien fikk ingen tegn om at noe var galt. Jeg sliter derfor ikke med dårlig samvittighet eller slikt, da jeg ikke kunne vite at noe var galt. Jeg kan til dels være enig med de som sier at selvmord er egoistisk, men hva skal en person som har problemer med psyken gjøre da. Jeg forstår i ettertid at min onkel har hatt det tøft i livet sitt, og jeg slår meg til ro med at han nå har fått fred. Jeg var utrolig glad i han, men uansett hvor sint jeg har vært på han fordet han har gjort, så har han en stor plass i hjertet mitt. Jeg besløøker graven hans så ofte jeg kan. Etter han gjorde det som han gjorde har jeg hatt mye tid til ettertanke, og jeg føler selv at jeg er blitt mer psykisk sterk.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 13-02-2007 01:53
Jeg vil gjerne fortelle om min venn som nettopp tok livet sitt.. Han var 20 år, og en nydelig nydelig person.. Et stort tap for oss alle.. Jeg forstår det ikke, og slikt kan vel heller ikke forståes. Ingen ante noe, \"også han av alle, han hadde jo alt\"- sier dem.. Men vi er alle skjøre, og vi fortjener alle respekt og omtanke, uansett hvor tilsynelatende bra vi ser ut til å ha det.. Ta vare på menneskene rundt dere, alle, det er ikke godt å si hva den ene og den andre går rundt med av tanker inne i hodet sitt. Jeg er selv 20 år, hender jeg selv ser livet i bare gråtoner.. Men da tenker jeg på de nydelige menneskene rundt meg som jeg er glad i, som er mine nære og kjære.. Kanskje du ikke har så mange for øyeblikket, men i seg selv kan man også finne kjærlighet.. \"It\'s a long road When you face the world alone No one reaches out a hand For you to hold You can find love If you search within yourself And the emptiness you felt Will disappear\" ( sangen hero) Jeg vet dere som sliter, som min venn, ikke har noe grunn til å sitte og dyrke tanken om at dere ikke er verdig livet. Jeg tenker SÅ MYE på alle dere som sliter med disse tankene, og jeg skulle gitt så mye for å få dere til å se at det er en grusom vrangforestilli ng som er vokst fram i dere. Jeg har følt på smerten selv i perioder av livet mitt, og jeg vet den veien er så lett å falle innpå. Men vær glad i deg selv, unn deg selv det gode og vakre, ja ta livets rett, DIN RETT. Har de andre rundt deg kommet til verden på andre primisser en deg, siden dem skal leve og ikke du? Nei vi har bare hatt forskjellig oppvekst... Ikke ta skylden fordi du havnet i vanskelige ting tilfeldighetene brakte din vei. Min venn er et eks på at den stjernen som skinner mest, kan også miste sin glød. Mange er ulykkelige, vi deler dette, alle sammen... Men ikke fall for det, ikke dyrk det, for det er LØGN... Og for du som går med disse tankene, du må VITE, altså ha en sannhet i hodet om at du har gale tanker, fordi du kjenner på føølelser. MEN SI NEI TIL DISSE FØLELSENE, OG GI LIVET DITT EN SJANSE!!!!!!!!! !!!!! DU HAR ET LIV!! MED ALLE MULIGHETER! FOLK BLÅSER I HVA DU GJØR OG IKKE GJØR, SÅ LEV I FRIHET HER PÅ JORDEN. DØD SKAL VI VÆRE LENGE NOK; LEVE ER HELLER BEGRENSET. BLÅS I ALLE KRAV OG SÅNT MAS FRA FOLK RUNDT DEG; DE ER LIKE SKJØRE SOM DEG!! ENTEN SKJULER DE DET, FORTRENGER DET, ELLER GÅR OG PLAGER ANDRE FOR Å KOMPENSERE. HAR DU BLITT MOBBET, HUSK PÅ EMINEM SOM BLE MOBBET HELE LIVET, OG SPARKET FRA DEN ENE DRITTJOBBEN ETTER DEN ANDRE. EN DAG SA HAN, DETTE GIDDER JEG IKKE MER, NÅ SKAL JEG BLI NOE, OG VERDENSSTJERNE BLE HAN. KOM TIL DET PUNKTET AT FOLK OG FE ER IRELLEVANT. Men livet er spennende, hvis du gjør det til din greie. Farlig å se for mye på de andre, søke bekreftelse i andre. Ikke gidd det, det er ikke verdt det. Jeg har hatt mye, jeg har hatt såkalt alt, jeg var ikke lykkelig. Masse venner, gode karakterer, fine klær, flotte fasader, pene kjærester, jeg ble glad den dagen jeg satte meg med et ark og skrev ned alt jeg hadde lyst til, og begynte jobbe mot disse målene. Om det så bare var å kjøpe en rosa penn på en bokhandel, så føltes det bra å gjøre det. Begynn med det som er lett, så det som er mulig, plutselig klarer du det umulig....
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # endelig 17-02-2007 19:04
Interessant, trist og ærlig... Når jeg nå har lest alle innleggene og fått tid til å tenke over hva som faktisk står, så deler alle som har tenkt og tenker på å ta livet sitt de samme følelser og erfaringer. Da snakker jeg ikke om hva som kan ha utløst det faktum at man ønsker å ta livet sitt, men om de tankene som svirrer rundt i hodet når man har selvmordstanker . Når jeg leser det jeg har skrevet, så fremtstår jeg kanskje som en bedreviter, og hvis jeg gjør det - så var ikke det min intensjon. Jeg fikk bare lyst til å dele noen av mine tanker og refleksjoner rundt det å ha tanker om å ta sitt eget liv. Alle mennesker er forskjellige, og det kan være mange grunner til at man ønsker å ta sitt eget liv. Felles for alle som har selvmordstanker tror jeg likevel er følelsen av å være dypt deprimert. (Alt er svart, ser håpløst ut, det blir aldri bedre osv. )Hva som utløser den slik depresjon kan jo ha mange faktorer. En annen ting jeg tror ganske sikkert, er at tanker om å ta sitt eget liv \"ikke er normalt\". Jeg skal prøve å forklare nærmere hva jeg legger i akkurat dette. PS. jeg tror ikke at jeg verken vet eller skjønner noe mer enn noen av dere andre her, jeg ønsker som sagt bare å dele mine tanker rundt temaet. Det jeg mener med at tanker om sitt eget liv \"ikke er normalt\", er at alle de \"normale\" menneskene jeg har lest om i innleggene over her, som man mener ikke kan forstå hvordan det kjennes å ha selvmordstanker (og jeg er helt enig), ikke har mulighet til å forstå det heller. Jeg hater begreper som \"normal\" vs \"unormal\", for alle er vi mennesker, med et utrolig spekter av følelser... Når man er i en tilstand av, og så langt nede at man ønsker å ta sitt eget liv, så er man \"psyk\". Det har skjedd noe oppe i hodet som forkludrer evnen til å se konstruktivt på ting. Noen mennesker er alvorlig syke, og er allerede diagnostisert med én eller flere psykiske lidelser, andre har store fysiske plager og sykdommer som hemmer én. Noen har opplevd traumatiske ting. Og noen er bare \"trøtt\" på livet, synes det ikke har noen \"reell\" grunn til å være nedfor, og blir nedfor som følge skyldfølelse og skam. Jeg ser at jeg har vært litt kategorisk i oppramsingen min, og det er selvfølgelig mange andre grunner også som kan være årsaken til at man ønsker å ta sitt eget liv. Jeg prøver å si at det finnes ingen grunn som er verken bedre eller dårligere. Det er ingen som har noe mer rett enn andre til å føle at man har lyst til å ta sitt eget liv. Nå tenker sikkert noen at det var da svært så mange betraktninger hun kommer med da, og hun kan da umulig vite noe om noe som helst. Dere har rett i at jeg ikke kan vite akkurat hva som foregår oppe i hodene deres, jeg kan ikke vite akkurat hva slags følelser dere sitter med, jeg kan ikke vite hvilket personlig helvete dere går igjennom. Jeg kan bare si noe om mine erfaringer rundt det hele. Jeg er 30 år, har akkurat fått diagnosen adhd. Er tidligere diagnostisert med bipolar lidelse og er nå under opptrapping på ritalin. Jeg har prøvd å ta livet mitt opptil flere ganger, både i barndommen, ungdomsårene og i voksen alder. Alle forsøk, bortsett fra ett, var kun rop om hjelp. Tre av forsøkene på å ta mitt eget liv skjedde i perioden fra jeg var 10 til jeg var 12 år, og det var ett av disse tre forsøkene som nesten var vellykket. Jeg har ikke tenkt å gå noe nærmere inn på detaljer. Jeg har ruset meg, blitt seksuelt misbrukt, og har en familie der \"psykiske sykdommer\" ikke eksisterer. Fasade betyr alt, og det er mer viktig hvem man kjenner, hvem man er og hva man kan vise til. fortsettelse neste kommentar...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # endelig 17-02-2007 19:05
fortsettelse... Hvorfor skriver jeg så dette innlegget? Jeg skriver dette innlegget for å si at jeg \"om jeg ikke kan beskrive akkurat deres eksakte følelser\", så har vært der hvor mange av dere er nå. Jeg har møtt på mange inkompetente mennesker i min oppvekst både innenfor helsevesenet og i psykiatrien, men bestemte meg for at hvis jeg skulle ta mitt eget liv, så skulle det ihvertfall ikke være pga. inkompetansen til dustete leger. Jeg tok et valg, og har stått ved det valget. Jeg valgte å leve. Det betyr ikke at jeg ikke lenger tenker på å dø. Det betyr at jeg ikke lenger kan regnes for å være suicidal. Jeg tenker fortsatt på døden, erkjenner at det kommer til å være en del av meg, men jeg vil ikke dø - og kommer aldri til å prøve igjen. Jeg synes at dere burde lese innleggene til de \"pårørende\" også, for selv om de ikke vet hva som foregår oppe i hodene deres, så gir de et godt bilde på hvordan det er å stå igjen som etterlatt Kan ikke gi noe fasitsvar på hva man kan gjøre for å føle seg bedre, for det som fungerte for meg, fungerer kanskje ikke for andre... Til alle dere som aldri har fått noe form for hjelp, eller har visst at man kan få hjelp. Det finnes hjelp å få... Til alle dere som står på nippet til å gjøre ende på det hele... Det er lys i enden av tunnelen Velg livet... les innlegget til godfjott...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 18-02-2007 02:38
Leste VG på nettet nettopp... Først de \"viktigste\" sakene på toppen, at John Arne Riise ble slått av en lagspiller med en golfkølle. Så litt om rally VM. Videre dette tragiske med at 5-6 gutter i London er drept de siste dagene. Så noe trivielle underholdningsn yheter, noe sånn som at denne popartisten, Britney Spears, har barbert vekk alt håret på hodet og annet av samme karakter. Så kommer det som jeg mener burde stått først, 18 000 barn dør av sult hver dag. OMtren nederst på siden. Dør en person i norge er det som førstesak i flere dager. Jeg går inn og leser på dette, får nok en gang disse bildene som setter seg på netthinnen i mange dager, som får meg til å vemme meg over at jeg ikke gjør mer. Og ikke minst holder opp med denne sytingen over luksusproblemer . Disse helt fullstendig utmagrede barna, ja vi har alle sett det. Men det som provoserer meg noe jævlig, er at når jeg har lest denne artikkelen ferdig, får jeg nederst på siden øye på en link med bilde og tekst til. Hva stå det? Jo, mor og datter gikk ned 30 kg!!!!!!!!!!!!! Se bilde av to blubber som står der, og jammen meg skjønner jeg ikke sensasjonen bak det, for flesket henger enda på dem. Da tenker jeg, de som sitter og stapper innpå her i norge, om de kunne vurdere å tenke før dem spiser seg drita tykke, og heller gi litt mer til humanitært arbeid? Jeg mener, når dere alikevel skal slite ræva med å bli kvitt disse kg igjen. Jeg hater denne verden når jeg ser ting som dette. Kvalmt og uten noe som helst logisk mening. 18 000 barn som dør av sult hver forbanna dag, så sitter det voksne ansvarlige mennesker i velferdsnorge og spiser seg tykkere enn det som burde vært lov. Enda snakker vi om dette grusomme som skjedde i baneheia hvor to jenter ble drept , og klart det, det er sykt. Men er det ikke sykt at noen i denne verden skal ha privatfly, flerfoldige hus hvorav 1 stor sett blir brukt, dyre designer antrekk til engangs bruk osv osv - og greit nok hvis disse menneskene ble avsindig lykkelige av det, men det blir de jo ikke. Og også dette med å stappe innpå mat, fedmen øker i norge. Vi er jo på en måte mordere alle sammen, som ikke gjør det vi kan for å redde disse flerfoldige 1000 barna som svinner hen grunnet de voksnes grådighet.Derib lant meg, men jeg akter gjøre det jeg kan nå jeg. FOlk i norge er ulykkelige, i flertall.. Ingen snakker særlig om det, fordi VI LEVER I VELFERDEN, og det blir en slags tabu å innrømme at hele bunchen finner tilværelsen ganske grå.. Tro meg, jeg har sett dette gjennom flere år i psykiatrien. Det øker skremmende fort. På tide å ta ansvar kanskje? Men poenget er vel, er det rart de unge blir deprimerte og mister gangsyn? Vi har jo konstruert opp en kynisme her i verden som ikke ligner grisen. Skremmende skremmende, og jeg håper alle kan ta et ansvar snart. Man har et visst ansvar ovenfor omgivelsene og.. Skjønner dere ikke det?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Godfjott 21-02-2007 19:05
Da jeg opplevde min siste krise, i desember i fjor, i sekundene mellom liv og død, skrev jeg dette \"diktet\" som verken har rim eller rytme. Jeg skrev på engelsk, da min venn, som sviktet meg, er engelskspråklig . You turned away from the one you called your marvellous friend just like a snap of the fingers. Why? Don’t you see the knives in your friend’s heart? There is room for some more. Can you count the scars and bleeding wounds ? Can you feel your friend’s pains? Can you count your friend’s tears? When there were no benefits left, the solution was to slam the door and leave your friend out in the winter. You didn’t help your friend to carry his burdens. You didn’t listen to his complaints. But you wanted your friend to listen to your complaints, and you wanted your friend to carry your burdens. Your friend did it with joy. He was happy to listen to you. He was stupid, and happy to carry your burdens. He was always there. But when the benefits were gone, the friendship had no value any more. The solution was to slam the door and leave your friend out in the winter. Your friend’s heart is full of knives that do their best to cut it apart, but there is still space for a few more. Your friend has learned a lesson: Better to pass through the life alone without friends, instead of having hundreds of fake friends who are friends in the name. But when the friendship really is needed, they are all gone. The solution is to slam the door and leave your friend out in the winter. What is a friendship? A word constructed of letters. An empty word with no substance. What does it mean for you? Where was you when I needed your hand and support? Was you selfish, concentrating about yourself? I didn’t see you when I needed you most. Maybe it was hard to say a few simple words: “Come on, here is my hand, I will help you up from the mud into the sunshine.” The solution is to slam the door and leave your friend out in the winter. Yes, there are cold winds blowing, cooling down our hearts. But nevertheless you shall know: You have a reserved place in my heart, and whenever you need my support you know I will be there, to stretch out a hand even if it is not actually needed. And some encouraging words as well. The solution is to open the door and lead my friend into the summer. Godfjott
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 22-02-2007 00:51
Tusen takk for at du delte ditt gripende dikt.. Det var sterkt og ærlig, og en god beskrivelse av en lignende situasjon jeg har vært gjennom. Lykke til videre, stå på... *M*
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Godfjott 22-02-2007 10:26
Kjære ”M” og alle dere andre. Noen er innom dette forumet for å se om det er hjelp å finne i en håpløs situasjon. Andre er her for om mulig å kunne være til hjelp og støtte. Felles for oss alle er at vi trenger hverandre. Jeg har fått betale for at jeg har vært en godfjott, og latt meg utnytte. Og når interessen var over, ble jeg kastet i søppeldunken. En utrolig smertefull opplevelse. De 4 første versene i mitt ”dikt” er et farvel til min venn, og livet, og beslutningen om å forlate denne verden ble sterkere etter hvert som jeg skrev. Etter det fjerde verset var beslutningen fast, men jeg følte jeg at jeg måtte skrive et vers til. I løpet av det femte verset forandret jeg meg. Jeg så at livet mitt, som kanskje kan sies å ha vært en tragedie, egentlig har vært en suksess. Alle mine nederlag har gitt meg erfaringer som jeg nå kan formidle til andre. Som ung, er det omtrent håpløst å se 40-50 år fremover. Det fortoner seg som en uendelighet. Det vil være et gedigent bomskudd av meg å si til en femtenåring som opplever sitt svarteste øyeblikk: ”Se på meg, jeg har overlevd i mer enn seksti år!” Slikt gjør bare ungdommen enda mer oppsatt på å avslutte livet. Men i min alder, er det å se 40-50 år tilbake, som om årene nettopp er tilbakelagt. Da er det også enklere å møte livets naturlige avslutning som kanskje kommer i morgen, eller om 10 år. Vi må gripe fatt i hverandres hender, og hjelpe hverandre. Om noen snubler, må vi hjelpe hverandre. En gang trenger jeg din hjelp, neste gang trenger du min hjelp. Om noen mangler krefter, vil det være noen som har det, og som kan låne styrke til den svake. Eldre og yngre må trekke lasset sammen. Vi er avhengige av hverandre. Ingen er overflødig. Den som har seilt i konvoi, vet at det vil alltid være noen som blir hengende etter. Også disse må beskyttes, og skulle det bli mangel på bunkers, må man få overført nødvendig drivstoff fra en av de andre, som også har blitt liggende etter. Livet må fortsette enten man har overskudd av ressurser eller man trenger påfyll fra andre. Hilsen til alle fra Godfjott
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 27-02-2007 02:37
Føler veldig mye av det samme som andre har skrevet her. Syns det er utrolig imponerende at dere tørr å fortelle om årsakene til følelesene deres. Personlig er jeg kjempe sosial og et fasade menneske, jeg kunne ALDRI ha fortalt andre om hvordan jeg har det, eller hvorfor jeg har det så vondt. Er 100% sikker på at ingen vet hvordan jeg har det heller. For jeg har hatt en kjempe fin oppvekst, god familie, mange gode og nære venner, god utdanning, bra jobb, nok penger og fint hus. Likevel går jeg å håper på at noe skal skje meg hele tiden, slik at jeg slipper å ta livet mitt selv. Er på en måte allerede død innvendig uansett. Musikk hjelper, høre andre klare å sette ord på det jeg føler. Min faviritt er muse.. Spesielt det nyeste ablbumet - black holes and revelations.. Anbefales på det sterkeste
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 27-02-2007 12:48
Jeg har hatt en god oppvekst. Jeg er ressurssterk og vakker sier dem. Jeg har alltid hatt mange venner. Jeg har en fin og snill familie, med fasadene i orden. Jeg har fine klær, fin leilighet Alltid gjort det riktige, vært flink på skolen typisk. OSV OSV OSV Jeg har liksom alt jeg, sier dem, så da skal jeg heller ikke klage. Det er bare å ta seg sammen, jeg syter ubegrunnet visstnok. Takk til alle dem som kjenner meg så innmari godt, trenger kanskje ikke tenke mer selv jeg da.. Men jeg vet ikke lenger noe egentlig. Er bare tom jeg, og trøtt, lei, dyster, ser lite poeng.. Ta meg en utdannelse, hvorfor? Slite 4-5 år, med studier jeg hater, så få meg en jobb som jeg også hater, og så omgåes de folka på denne jobben, som jeg også kommer til å hate. Ringe vennene mine idag? Hvorfor skal jeg det? De bare snakker om sine trivielle små universer, hvor den ene prøver overgå den andre med sine skryteparader ut av en annen verden. Jantelov, heve seg over de andre, eneste som står i hodet på folk jo. HVEM ER BEST? HVEM HAR MEST? BEST MEST - MEG MEG MEG..... Prøvd å engasjere meg i noe veledighetsarbe id, jobbet litt med narkomane her i Oslo. Har hørt historiene deres, og bare blitt enda mer deprimert.. Enda mer spørrende til hva det er vi egentlig holder på med, alle sammen.. Ser liksom ikke sammenhengene.. Ja, hvorfor er jeg på nippet til å avslutte alt idag? Vet ikke, ingen god grunn, ingen traumatisk hendelse eller svik av noe slag. Bare at jeg ikke trives her. Jeg liker ikke verden, liker ikke det som karakteriseres som \"å strekke til\". Jeg føler ikke noe engasjement for livet... Eneste er som personen over, jeg elsker musikk..... Eneste jeg enda klager suge noe livskraft ut av. Men vet ikke om det er nok til å holde meg gående lenger. FOlk og det utenfor mine 4 vegger har begynt å føles som gift, det gir meg faktisk bode psykisk og fysisk ubehag. Så tok en venn livet sitt for 1 mnd siden. Akkurat samme storyen, vedkommende hadde liksom alt, og kirka var overfylt i begravelsen, alle med det klassiske spm; hvorfor i all verden han? HAN VAR JO LYKKELIG! PSSSSJ......... .......... Hva faen er lykke, ha fasadene i orden???? Nei dette kravsamfunnet kommer til å knekke altfor mange, spesielt ungdommer. Som skal leve opp til noe krav som er totalt SVADA!!!!!!!!!! !!!!!! Jeg er så jævlig lei alt sammen, så utfattelig ufattelig lei... Orker det bare ikke mer. -Jente 21
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 28-02-2007 11:55
Sitter her, med selvmordstanker nok en gang, og legger selvmordsplaner . Hva er forskjellen nå fra gangene før? Mye og ingenting. Skjønner rett og slett ikke vitsen med å leve lenger, når det ikke gir MEG noen glede. Skal jeg ånde bare for at andre skal tilfredsstilles ? Det er passe bra egoistisk av andre å forlange at man skal leve for en hver pris, og samtidig kreve at den selvmordstruede - som allerede er i en livskrise - skal ta mer hensyn til andre enn seg selv. Bestekompisen min er også suicidal nå. Jeg prøver å hjelpe han. Jeg sier ikke til han at det er galt å ta selvmord, at han ikke får lov å gjøre det, og alle sånne ting, men jeg prøver å finne løsninger for han som gjør at han kanskje kan få det bedre. Jeg har iallfall selv forsøkt å få hjelp, og har fått og får det fremdeles, men hva når det ikke nytter? Det eneste jeg vil er at kompisen min også skal få muligheten til å få hjelp først, før han eventuelt bestemmer seg for at han ikke ønsker å leve livet sitt lenger. Selvsagt ønsker jeg ikke å miste han, men jeg innser også at om det beste for han er at han får dø, så må han faktisk få lov til det. Det er hans liv, og han må selv få bestemme over det, og finne ut av om han faktisk orker å leve med smertene. Det samme ønsker jeg at andre skal la meg få lov til. Å velge det jeg føler er rett for meg. At man påfører andre smerte med å forlate livet er helt klart, men hvert menneske er født for å skape seg et selvstendig liv, og for å leve sitt eget liv. Når det ikke lykkes, og man har prøvd å komme seg ut av det / videre, så har man i mine øyne \"lov til\" å velge en annen løsning enn den som er allmenn akseptert. Selvmord bør ikke være noe tabu. Det bør være noe man får velge fritt, men det bør likevel ikke være den første løsningen man tenker på (eller iallfall utfører i praksis). Derfor: 1. søk hjelp 2. prøv å samarbeide med de som vil hjelpe 3. nytter det ikke, så gi det enda en sjanse til - kanskje er det bare kjemien mellom deg og terapeuten(e) som ikke stemmer 4. etter å virkelig ha prøvd, og om det fremdeles ikke bedrer seg, så kan du få lov til å vurdere dine egne løsninger - men dette må likevel ikke oppfattes som en oppfordring til å ta ditt eget liv!!! Kun et par punkter du bør tenke over, før du eventuelt gjør noe \"dumt\". Jeg selv har fått sjansen, flere ganger... mange ganger... og har hatt forsøk på forsøk - kanskje ikke like helhjertet hver gang, for noen ganger har det vært et rop om hjelp. Men jeg har 2 forsøk bak meg hvor jeg ble reddet i siste liten, på uforklarlig vis. Jeg ble likevel ikke forbannet på dem som hjalp meg, for det er en menneskerett og kanskje også -plikt, å hjelpe dersom noen er i ferd med å dø. Det jeg imidlertid bare tenker er at selv om jeg ble reddet denne gangen, så er det jo bare å prøve på nytt igjen neste gang, dersom ting ikke har ordnet seg til det bedre. For stort sett så mener jeg at folk flest gir faktisk faen. Dem sier at dem ikke gjør det (og noen gjør det heller ikke, for all del!!). Men om folk virkelig hadde brydd seg, så hadde dem trådd til og hjulpet litt mer enn bare å si \"du må oppsøke hjelp\"... For når man er totalt nede på bunnen, så er man sjelden i stand til å \"bare oppsøke hjelp\" sjøl. Da trenger man noen som gjør det for en, og som følger deg iallfall et stykke på veien - f.eks. blir med deg til lege eller psykolog, om ikke annet så til venterommet... og som ikke bare driter i deg så snart du har vært der, men også viser at han/hun fremdeles står til din disposisjon etterpå. Men det er ikke mange av disse folkene, for de fleste har nok med seg selv - og det er helt forståelig. Så uansett hvordan jeg vrir og vender på dette, blir jeg aldri klok på dette temaet. Konkluderer derfor med at hver og en må til syvende og sist få lov å velge sine egne veier å gå. Hilsen en som har tenkt å gå sine egne veier
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 01-03-2007 21:53
da jeg var 13-14 år gammel tenkte jeg litt på selvmord. jeg hadde det helt jævelig og tenkte at det hadde vært bra å bare forsvinne, og da skulle folk kjønne hvor mye jeg bettydde for dem. nå tenker jeg ikke så mye på det lenger. det som fikk meg til å komme på andre tanker var at jeg reiste på ferie og traff en utrolig spennende person. vi ble ganske gode venner. det hjalp veldig mye at jeg fikk vite om noen som var ORDENTLIG glad i meg. i tillegg gjorde ei av slektningene mine (på min alder, 16 altså) meg kjent med noen av venninnene sine, og jeg, som har ganske dårlig selvtillit, skjønte at jeg kunne prate med folk og være spennende. disse to hendelsene fikk meg til å skjønne at det er mye å leve for. jeg vil spørre alle dere som har tenkt på selvmordsforsøk : HVA VILLE HJULPET DERE? ER DET BRA AT FOLK PRØVER Å SNAKKE OM PROBLEMET, ELLER HADDE DET VÆRT BEDRE OM DE HADDE LATT VÆRE, OG HELLER GJORT NOE SPENNENDE MED DERE? HVORDAN VIL DERE AT LIVET SKAL FORANDRE SEG FOR AT DET SKAL VÆRE \"VERDT Å LEVE\"?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 02-03-2007 15:52
Jeg opplever at hele livet mitt kollapser. Systemet jobber i mot meg. Jeg ble ansatt i en forferdelig jobb hvor jeg ble utsatt for vold, noe som utløste depresjon og angst. Sykemeldt, men nå har trygdekontoret bestemt at jeg ikke får sykepenger, de mener jeg kan jobbe ett annet sted. Arbeidsgiver på sin side holder stram linje om at jeg er ansatt i prøvetid, de gir meg valget: friskmeld deg eller si opp - omplassering uaktuelt. Oppi alt opplever jeg store samlivsprobleme r. Jeg har blitt utsatt for vold fra samboeren min og sliter fælt hjemme. Jeg er utrolig glad i ham, og klarer ikke å forlate ham - selv om jeg egentlig vil videre. Vi har to barn, og jeg frykter å bli alenemor, særlig nå når jeg er så \"nede\" og har egentlig nok med meg selv. Oppi dette er moren min som står meg svært nært, på et tre mnd opphold pga hennes egne psykiske lidelser. Det er vanskelig å se henne slite så fælt, og trist å ikke ha henne her. Hun er eneste personen jeg har hatt å henvende meg til på dagtid, ufør som hun er. Alle andre jobber.. I det hele tatt, livet er så mørkt. Jeg er ikke sterk nok lengre til å kjempe mot systemet. Det blir rett og slett for mye. I dag har jeg gått gjennom medisinskapet og slått opp hvilke som er gifitge. Dessverre er det ingen medikamenter der som kan befri meg fra livet. Jeg vurderer å kjøre inn i en trailer, men er for redd. Hvorfor er systemet skapt til å gjøre folk syke?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 02-03-2007 19:31
Idag er min 21 års dag.... Jeg skal liksom være lykkelig...Men jeg har grått i hele dag... Jeg sitter helt alene i en leilighet her, og kjemper hardt for å ikke knekke fullstendig sammen. Gav ettertrykkelig beskjed til alle om at festiviteter omkring min fødselsdag, det har jeg for øyeblikket ikke anledning til. Jeg har støtt alle gradvis bort fra meg i løpet av de siste mnd. Selv om jeg ikke har noe grunn for det egentlig. Jeg har etter mine omgivelsers mening, alle muligheter. Og jada, fasader har jeg lært meg å opprettholde, til det maniske!!!! Utseende bl.a, har blitt en mani, får komentarer hele tiden av positiv karakter, men det gir meg absolutt ingen ingen ting.. Begynte på årsstudie i psykologi ved universitetet i høst. Gikk sånn noenlunde i startfasen , dog poenget var fraværende, poenget med å i det hele tatt bruke energi på noe som helst lenger. I november kom det endelige utfallet av denne elendige innstillingen, jeg satt en kveld og leste, etter min planlagte og velrutinerte leseplan. Plutselig stokket alt seg, og jeg klarte ikke konsentrere meg. Jeg måtte le, bare en dårlig dag tenkte jeg. Men dette fortsatte, kveld etter kveld.. Til slutt gav jeg faen, gråt ikke en tåre da jeg i samråd med min psykolog fant ut at det var best å sette studiene på vent.. Fordi alt var blitt poengløst.... Hva skjer med meg.. Ja det spør dem om, venner og familie.. Jeg kutter tråder til omverdenen, og det er helt bevisst.. HVORFOR? Fordi jeg er så jævla deprimert... Ikke noe spesiell grunn egentlig, jeg bare kjeder meg i livet mitt.. Har ikke lyst til noe lenger.. Jada, har da også grunner å peke på, som har gjort meg sånn.. Dette klassiske tilfellet, av typen alltid vært en naiv person, stilt meg bakerst og latt andre tråkke over meg.. Som min lærer på vgs sa; \" Du fremhever aldri deg selv, du krymper deg selv, men det er din natur, tror ikke du kan forandre dette\".. Heh... OK.... Mulig det.. Men jeg vet ikke lenger. Er så jævla lei alt. Og helgene, samme pisset hver helg, samme folka, samme replikkene, samme indoktrinerte ungdomskulturen som kjeder vettet av meg.. Ja jeg kjeder meg, og døden virker som en gratis billett bort herfra. Jeg har egentlig alt.. Etter disse standard målene.. Eller jeg hadde.. I etterkant ser jeg at jeg var, for ett par mnd siden, det \"dem\" (media, samfunnet, eller hvem faen som sier det)kaller \"vellykket\".. Hvorfor så jævla ulykkelig da? Ja en kan spørre seg, jeg hadde et lass med venner, spennende studieplass, god økonomi- hjelp både fra foreldre og besteforeldre, fikk masse oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, engasjert i diverse aktiviteter osv osv. Hvorfor mistet jeg poenget da? Hva er det jeg mangler? Hvorfor sitter jeg her, på min 21 års dag og vegrer meg i smerte over at jeg lever? Hvorfor skal psykologen ordne cipralex tabletter (anti depressiver)i samråd med lege til meg neste uke? Nei ingen vet, noen blir tydeligsvis bare deprimert, synd for meg... Går bare nedover nå.... *Takk for meg*
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 08-03-2007 11:13
Hei. Det er sikkert flere enn man aner som går med slike tanker. Da er det godt og ha venner man kan stole på som tåler at man kan ha problemmer. Sjøl har jeg vært arbeidsledig i lang tid og tanken på selvmord har vært der. Men heldigvis er jeg flink til og tenke i positive baner. Og tanken på hva de rundt meg må oppleve gjør meg kvalm. Jeg vil leve livet og oppleve de mulighetene som det har. Don`t worry - be happy er mitt livsmotto. Tenk positivft, vær sosial og snakk med andre folk. Bli kjent med andre, bli venner og snakk om dine problemmer. Takk for en slik side. Emne om selvmord vil aldri bli umoderne - det angår flere enn man aner. Synd at det ikke er flere nettsteder om selvmord enn det er. Nyt livet, tenk positivft - og vær sosial.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 09-03-2007 20:36
Jo mer dere snakker om det, leser om det, snakker slik til dere selv, bryter ned alt i dere selv, jo nærmere er dere å ligge i en kiste, sagt rett ut- i sin brutalitet. Har omgivelsene og folk rundt dere virkelig klart å gjøre dere så forvirret? De menneskene som har brutt deg ned, er ingenting fremfor deg, ingenting. Men de er svake, og liker å være over andre, det er det de trenger for å overleve. Kan du heve deg over dette? Kan du heve deg over ondskap? Fordi mennesker som er stygge med deg, er onde, og de har ett problem. Det innhenter dem.... Tror dere virkelig noen fortjener å dø? Jeg vet faen ikke hva jeg skal si, for å hjelpe liksom, bare at det er syke tanker. Og jeg føler med dere.... JEg er her inne fordi min venn nettopp tok livet sitt... Han lot år med mobbing ta makten over han. Det er en ond verden, det er likt for alle. Livet er ikke lett for noen. Men alt er vel bedre enn å dø? Fordi det er utrolig mye fint. Gjelder vel å finne noen ting i seg selv. SOm man alltid har, når alle svikter. For noen er det religion, for andre musikk.... En interresse, kanskje man liker dyr.. Hva som helst. Men noe som alltid er der, stødig, som noe positivt for deg. Og kanskje det å bli ekstra flink i dette, kan stå i fokus, i stede for å ville dø? Fordi folk vil alltid såre deg... Du må aldri stole på at andre mennesker skal stå for din lykke, det blir på andres primisser. Bli din egen venn, det er den eneste 100% trofaste vennen du noen gang vil ha. ENeste..... Døden er noe som kommer til oss alle før eller siden.. Tiden går fort, plutselig er man gammel og grå. Livet er skjørt, så kan man jo tenke, er det da så farlig? Er det så farlig å leve..? Trenger alt være så grav alvorlig?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 12-03-2007 17:00
Jeg blir så utrulig trist når jeg leser på denna sia, om så mange mennesker som sliter med tanker om å ta livet seg.. Er verden virkelig så ond mot så mange mennesker. Finnes det ingen håp igjen. Selv er jeg ut og inn av psykiatrisk. Innlagt minst en gang i måneden, pga selvmordsfare - ut igjen etter fire fem dager, så inn igjen etter noen uker. Ute har jeg to terapauter. Fem diagnoser. -post traumatisk stress-lidelse -borderline, personlighetsfo rstyrrelse -dissositiv lidelse -panikkangst -tilbakevendene alvorlig depresjon Selv om jeg får hjelp fra psykitrien føler jeg at det langt ifra er tilfredsstillen de. Ikke kan jeg gå på skole, ikke kan jeg fungere i en jobb. Hele dagen går jeg aleine rundt og tenker på hvordan jeg kan klare å ta livet av meg på. Men jeg feiger ut..tar masse piller, men ringer te ambulanse før det er for seint å snu. Kutter i armen, men har aldri motet te å ta pulsårene. Går i sene netter fram og tebake på ei høy bru i nærheten, men tør aldri å hoppe. Har hengt på utsia noen ganger, men aldri sluppet taket. Hva holder meg igjen? Tanker om familien min. Lillesøsteren min, som er det mennesket jeg holder mest av i hele verden. Alle vennene mine, som jeg er kjempeglad i og som jeg veit alltid vil være der for meg. Kjæresten min, som jeg elsker, og som prøver å støtte meg så mye som han kan. Jeg ser det, at jeg har mye å værra takknemmelig for. Men det er noe inne i meg. En sorg, et savn etter ett helt liv. Lengselen etter å være ett mennesket jeg sjøl kan respektere. En mulighet til å glemme alle de vonde minnene, som jager meg hele dagen. Mitt høyeste ønske er å kunne legge meg om kvelden, med et ønske om faktisk å våkne neste morgen. -H
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 17-03-2007 02:36
Jeg vet ikke om jeg har lyst til å ta selvmord. Noen ganger lager jeg planer om hvordan jeg skal ta mitt eget liv. Er det normalt? Noe i kroppen min sier at jeg må bare dø fordi jeg kommer til å få det verre og verre. At det er bedre å stoppe det nå, og dermed bli kvitt seg selv. Jeg vet at jeg kommer til å såre noen mennesker, særlig min mor og min far, og det gjør det veldig vanskelig å sette tankene ut i live. Jeg er ikke kristen, men drømmer likevel om et bedre sted enn dette.Et sted der jeg kan være fri.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 19-03-2007 00:46
hva skal jeg si. var egentlig litt glad for å finne så mange fine innlegg på denne siden. har lest de fleste nå og jeg kjenner meg igjen i alle. man har alle sine forutsetninger for hva et bra liv er, for hva man vil bli og hva man skal gjøre. jeg har sett folk gå til grunne i rus og alkohol og jeg har sett meg selv, men jeg fant det for godt å kaste livet mitt vekk med narkotika. det var den største motivasjon jeg har hatt noensinne. vi som vokste opp sammen har hatt de samme forutsetninger siden barnehagen. men vi gikk ikke samme vei. det angrer jeg på nå. har selv fått livet mitt styrt av hasj og det eneste jeg tenkte på et helt år var å bli skjeiv og fin hver eneste dag. jeg fikk hjelp og støtte til og komme meg unna. jeg innså i løpet av en dag som nykter att dette var faen ikke bra i det hele tatt. jeg valgte å utdanne meg, noe som jeg fortsatt som 24 åring holder på med. men det er ikke enkelt. for nå føler jeg at jeg står mer usikkert til en noengang. jeg klarer ikke å stille krav til meg selv. jeg klare ikke å fullføre målene mine. jeg har ingen drivkraft i hverdagen. det er et helvete å stå opp om morgenen. det er et helvete å få sove om kvelden. det er nesten umulig. jeg vet så inderlig godt at rus ikke fungerer. da er det bedre å skyte seg med en jævla gang. har satt et uladd gevær mot halsen bare for å se om jeg klarte å trekke av og det gikk uten problem. etterpå følte jeg meg lettet. jeg savner så jævla mye. savner en kjæreste. savner en jobb. savner det å kunne kose seg. savner å ikke kunne stresse. hver dag blir bare til en helvetes masse stress. det liksom koker. jeg omgås med verdens beste venner. som gir både inspirasjon og trygghet. men hva faen hjelper det. skulle aldri kunne fortelle dem at jeg når som helst skulle kunne sette et ladd gevær mot hodet og trekke av. akkuratt nå så er drivkraften, det som holder meg gående att jeg vet at familien elsker meg, att jeg har venner som jeg trives med og som tilsynelatende trives med meg. det er også en drivkraft att jeg må bevise for alle att også jeg kan faen bli til noe. ikke som alle andre men til det jeg vil bli. men jeg merker at også jeg blir mer og mer isolert fra omverdenen. bor ikke i samme by som familien. har venner som er spredt for alle vinder. er ikke veldig sosial av meg. det skulle være ett så jævla nederlag og søke hjelp om dette når jeg vet att det finnes folk som har det mye verre enn meg. plutselig så finner jeg drivkraften og tenker nå skal jeg faen skjerpe meg, men det varer ikke så lenge. så er det nede igjen på samme lave nivå som alltid. og på en annen side så vet jeg ikke hvordan noen kan hjelpe meg. hvordan jeg skal leve livet kan ingen fortelle meg. det finnes ingen fasit gjør det vel. jeg tenker ikke å avbryte utdannelsen. men det svier i hodet at jeg nok kommer til å ta livet av meg selv før det har skjedd. desverre. jeg vet at jeg kommer til å gjøre det, spørsmålet er bare når. og tanken på hvordan det påvirker de som kjenner meg det gjør meg kvalm. har selv mistet en som sto mer nær i selvmord. jeg tenkte på henne som verdens solstråle som alltid lyste opp rundt seg. kanskje tenker folk det om meg også. jeg er ikke meg selv blant andre. det gjør at jeg bare føler meg enda mer deprimert og trist når jeg er for meg selv. forstår ikke hvorfor det er slik. vi har alle samme forutsetning for å få et bra liv. noe der ute som kan gi meg en oppmuntring og en god grunn til å fortsette livet? jeg vil så gjerne men jeg vet at det kommer ikke til å skje.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 19-03-2007 01:48
Hei. Jeg kjente meg igjen i din situasjon, 100%.( utenom at jeg har søkt hjelp da) Om jeg kan gi deg en oppmuntring, eller grunn til å fortsette livet, det vet jeg ikke... Men jeg vil gi en respons iallefall. Føler med deg, vet akkurat hvordan du har det. Det verste er kanskje det du beskriver så bra, at man får det for seg hele tiden, at nei nå skal jeg faen meg skjerpe meg! Men det er alltid så kortvarig. Men når jeg leser om deg, tenker jeg at livet ditt er fylt av så mange muligheter. Du klarte det beundringsverdi ge å ta avstand fra dop, etter lang tids forbruk. Slikt står det respekt av! I tillegg utdanner du deg, i forholdsvis ung alder i forhold til gjennomsnittet. Studier er slitsomt, veldig, sånn er det bare. Men man mååå for all del sette det i riktig perspektiv. Ha litt easy holdning til det, at man gjør sitt beste og det er godt nok. Og du må spør deg selv om du holder på med noe du faktisk liker?? Folk prøver det ene og det andre, kutter studier, starter på nye, søker etter det de virkelig brenner for. Du er 24 år, du er jo så ung!! Har flere venner jeg, som ikke kommer til å være ferdig utdannet før dem er minst 30.. Vanlig det idag, folk har god tid.. Men jeg vet følelsen av å ha mål, men ikke klare gjennomføre dem. Det sliter på selvtilliten. Jeg kan ikke få formidlet en helhetlig løsning til deg, gjennom dette innlegget. Det blir fort tendenserende svada, jeg er ikke den beste til å forklare og oppmuntre. Men du MÅ søke hjelp. Det er alt du har å gjøre slik ståa er nå. Jeg ble frisk av det, etter 5 timer hos en dyktig psykolog( går der enda). Og jeg har vært helt ødelagt i 4 år, er nå 21. Gå til en psykolog, helst litt ung. Jeg har vært hos 8 samtalepartnere , noen sosionomer, psykriatiske sykepleiere og psykologer. Velg psykolog, for all del, og krev nye til du får en kjemien passer med. All respekt for sosionomer og psykriatiske sykepleier, men de har en tendens til å ville litt mer for pasientene sine, enn det som faktisk er mulig for vedkommende på aktuelle tidspunkt.. En psykolog har 7 års utdanning, og vil forklare deg noen elementære ting som gjør deg mer bevisst i hverdagen. Du kan få teknikker for å holde på motivasjonen, og ikke falle ned i de tiltaksløse periodene du opplever. Mange blir tilbudt anti depressiver, men det går fint ann å bli frisk uten, det blir ditt valg. Jeg har vært akkurat som deg, men kan love deg, med en psykolog kan du få tingene på plass.. Du vil ikke dø, i innlegget ditt er det mye higen etter liv... Du kjemper enda, og det betyr at du har noe å leve for. Jeg sa også jeg ville dø engang , men da jeg ble frisk innså jeg at det var løgner jeg fortalte meg selv. Så ikke føl akkurat nå, for følelsene lurer deg. Hør på det jeg sier, for dette vet jeg, du trenger hjelp. Søk det før løgnene fratar deg livet ditt, som er gitt eksklusivt til deg. Oppsøk lege, og fortell. Dem er kjempe forståelsesfull e. Hver 3 ungdom har tross alt depresjon idag, og det er ekstra ille ved studiesteder. Så dette er helsenorge blitt eksperter på. Jeg ønsker deg lykke til. Ingen her kan gi deg en løsning, du har fått ett psykisk problem. Så på samme måte som man trenger sy sting hos en lege ved en skade, så trenger man hjelp når man er psykisk syk. Rart det enda er tabu for mange, i 2007, men blås i det. DEm sier de fleste oppsøker psykolog en gang i løp av livet sitt, vårt indre er jo grunnessensen i oss, er det rart man trenger ordne opp der også noen ganger? Men, du klarer deg, hvis du velger det. Hilsen oslo jente
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 19-03-2007 02:59
Hei alle sammen Jeg er en flyktninger som er ikke flink til å skrive norsk, men håper dere kan fårstå. Jeg vet ikke hva skal jeg si til dere som har selvmords tanker når jeg er selv i dene situasjon, og hva har påvirket de tankene hos meg, dere kan få vite hvis dere leser historien på websiden min www.sviktet.com Ønsker dere alle sammen det beste, og stor klem fra meg.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 20-03-2007 13:05
Lenge siden du har vært inne nå, hvordan går det egentlig m deg???????????
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 21-03-2007 19:33
Mener dere at religion spiller noen rolle for om man enten tar selvmord eller lar være? Er det annerledes for religiøse mennesker?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Godfjott 23-03-2007 15:01
Tror nok det. Men det er sikkert verdifullt med fortrolige venner innenfor religionen som kan hjelpe å bære byrdene som fører til tunge tanker og depresjoner. Godfjott.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 24-03-2007 10:30
så vil man jo gjerne finne en måte å gjøre det bedre. Smerten og sorgen man har inne i seg vil noen ganger bare ikke ta slutt, ting virker meningsløst når man foreksempel har mistet noen som var verdifull for deg på en eller annen måte. I min religion (Islam) er selvmord forbudt, og garanterer deg en plass i helvete, så akkurat nå er faktisk det det eneste som stopper meg, for jeg har fortsatt troen og min religion betyr noe, men jeg sliter med dillemaer, for og i mot og frykten for hva som vil skje.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 24-03-2007 10:32
Hvis noen har noen råd, kan dere vær så snill å sende meg en mail på coolman78no (at) yahoo.fr ?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 28-03-2007 02:39
Til alle dere som sliter med selvmordstanker ,vær så snill å oppsøk hjelp!!! Dere har krav på det!!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # karline 29-03-2007 11:55
OPPSØK Filadelfiamenig heten. De har reddet flere enn dere aner. Det er pinsevenner , og de ber for dere og støtter dere til dere friskner til , og blir kvitt tvangstanker og depresjon. Dere blir etterhvert sterkere , og vil se det er lettere å stå i mot denne lengselen etter å få slutt på alt. Det finnes ikke noe så vondt som depresjon , angst og tap av livsmot , så en trenger masse hjelp. Ikke nødvendigvis av nær familie , men av mennesker som har følt dette på kroppen selv.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 29-03-2007 17:50
Har all respekt for dem som finner tilbake livsgnisten sin ved hjelp av religion/tro. De er heldige, og jeg forstår på en måte deres behov for å formidle denne \"omvendingen\" videre til andre som har det vanskelig. Men jeg oppsøkte selv en bibelskole da jeg var deprimert, og det resulterte i motsatt effekt for meg. Det var der jeg som 19 åring for første gang virkelig gjennomførte et selvmordsforsøk . Men ja, det er hjelp for mange, men på samme tid skal man være bevisst på følelsene sine. Ikke alle klarer kreere en tro etter heftig forbønn fremme i pinsemenigheten . Desto større blir nederlaget når man hører det er en gave som blir gitt fra Gud, når man ved forbønn kommer til tro,og man da stiller spm med hvorfor Gud ikke kan unne deg dette. Har selv fått forbønn i filadelfia flere ganger, og det skjedde svært lite for meg må jeg si. Jeg er kristen idag,basert på en barnetro, og det er mange ganger jeg finner styrke i dette. Men det er noe jeg holder for meg selv, og pleier i meg selv. Har erfart at ofte er det slik i menigheter, at relasjonene mellom mennesker står sterkere enn troen og nestekjærlighet en, virker veldig konkuranseprege t. Går man da inn i en menighet med en naiv holdning om at der vil alle hjelpe deg, og der er alt så mye bedre, kan man få en smell man ikke takler. Men tro er absolutt noe positivt etter min mening, bare husk at det skal være en positiv faktor i livet ditt, ikke negativ..... Farlig med fundamentaliste r som får det til å handle om makt. Idag er jeg frisk. Var ikke troen på Gud som gjorde meg frisk, men troen på meg selv. Bli glad i deg selv, uten det fungerer du aldri. Lykke til.....
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 07-04-2007 19:53
Jeg har det så innmari jævlig, det er bare en konstant mørk tilværelse! Hva er dette? Jeg har aldri gjort noen noe forferdelig, elller vært en dårlig person! Jeg har levd så godt jeg har kunne hele veien, og har prøvd å være ett bra menneske. Er det nok? NEEEEI:... Jeg orker ikke mer.. Er jeg dømt til å ha et helvete tenker jeg? UANSETT hva jeg gjør er det akkurat som det er forutbestemt at FOR MEG SKAL INGENTING FUNGERE. Har søsken og familie som alle klarer seg bra!! Og jeg har liksom alt selv, alle muligheter, men er noe rart som har skjedd. Jeg lever, ok, men føles på en måte som at jeg lever ved siden av meg selv. Ser at jeg kan ta bruk av dette livet, gjøre bra ting for meg selv. MEn det er så merkelig tilværelse, for jeg har så lite kontroll. Akkurat som det som er fornuftig å gjøre, det som er bra for meg, det eier jeg ikke evne til å gjennomføre. Det er vakuum, det er tomt, det er ett rent og skjært helvete døgnet rundt 365 dager i året. Problemet mitt er at døden er det jeg frykter mest, så klarer liksom ikke gjennomføre det heller. Selv om det er mitt største ønske å forsvinne. Men all den kjærligheten omgivelsene gir meg, gjør det jo enda mer umulig. Men hva er dette? Jeg eier da mitt liv, mine følelser og mine muligheter. Mange mennesker er så onde. Ja jeg har alltid vært heldig, men det er ikke sånn at alle som SER UT TIL å ha masse, har det så jævlig bra. Selv om jeg kanskje har tilsynelatende mange fordeler, som blir misunt, betyr ikke det at dere kan tråkke over meg. Jeg er jævlig følsom, og tar meg nær av all pisset folk serverer. Alle steder jeg går, prøver møte visse med vennlighet, men nei utfrysning og falskhet. Jeg er så lei den sjalusien, så lei alt hatet, falskheten, redsel for det som er ekte. Kan folk skjerpe seg? Begynne å formidle litt kjærlighet, ikke bare ekkel surmuling fordi noen tilsynelatende har flere fordeler... Faen, jeg vil ha tilbake livet mitt... Hvorfor må jeg tillate at de tankene de onde menneskene klarte å opprette i meg skal ødelegge meg.... Jeg var glad i meg selv, likte livet, gjorde mye, men andre mennesker tok alt. Jenteintriger, ondskapsfullt som faen, og det jævligste er når man ser dem får fortsette med ondskapen.... JEG HATER ONDE MENNESKER!!!!!! !!!!!!!!!!!!!!! !!!!!!!!!!!!!!! VIK VEKK FRA MEG DRITTSEKKER TIL DERE SOM ØNSKER DØ FORDI ANDRE MENNESKER HAR INNBILT DERE AT DET LIKSOM ER BEST AT DERE IKKE LEVER, BLI FORBANNA OG STÅ IMOT DE JÆVLENE. DET ER DEN STØRSTE HEVNEN DU KAN GI!!!!!!! VI ER ALLE LIKE MYE VERDT; OG De SOM PRØVER SI OG SIGNALISErE DEG NOE ANNET ER BARE SVAKE MAKTMENNESKER SOM IKKE FORSTÅR VERDEN! HUSK PÅ DE GODe MENNESKENE RUNDT OSS, GLEM DE ONDE, OG LEEEEEEEEEEEEEE EEEEEEEEEEEEEEE EEEEEEEEEEEEEEE EV!!!!!!!!!!!!! !!!!!!!!!!! JEG SKAL LEVE!!!!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 09-04-2007 02:04
Må bare si først etter å ha lest alt her,følger med dere alle! Har hatt det helt for jæveli de siste årene. Ting fynger ikke. Livet fynker ikke. Det sies at bak skyene skinner alltid sola,mn det er smått! Føler mg utilpass her. Jeg føler lizm at jeg ikke hører hjemme eller passer inn noen plass. Jeg er alt jeg hater! Kunne jeg drepe smerten hadde jeg gjort det,men når ikke det går. . Hva annet er det å gjøre enn å ta selvmord? Jeg har prøvd 2 ganger før,havna på sykehuset å etter psykriatisk. Men det sies at alle gode ting er 3? Egentlig søkte jeg bare på selvmord,for å se om det var nogen lure måter å finne løsningen på,får å ikke mislykkes igjen. Men. . Jeg gir ikke opp! I løpet av uka vil jeg ha forsøkt! Alle mine såkalte venner sier du må slutte å vere så negativ,tenke positivt osv osv. Kan regla. Lei av regla. Lei av livet. LEI av alt m livet! Så har jeg også en bestekompis som sliter med det samme,å vi begge klarer ikke mer. Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe folk,men føler ikke det hjelper. Så lenge folk rundt meg har det bra,får jeg det litt bedre selv. Men når han ikke klarer mer,så.. Han er den eneste som har verdt der for meg hele tiden! Ingen han,Ingen mg. Må bare få ut litt tanker å følelser. Har så stor selvfølelse i det siste, ja.. Orker ikke mer. Men dere der ute,ønsker der alle lykke til! Ingen er perfekt. Å dere som fan ikke vet hva det vil si å ikke ha problemer,har ikke noe å gjøre her inne. Dere sier vi er ego,Men tenk dere litt om. Mesunner dere ikke i det spor! .......
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 16-04-2007 05:22
For det første så vil jeg si at du må ikke ta livet av deg! Vet at det kan være tøfft til tider å leve, men man må bare prøve å stå på.Livet er jo tross alt det eneste man kjenner. Du som er så ung kan gjøre mye for at verden blir et litt bedre sted.Håper både du og vennen din får den rette hjelpen dere trenger, og at dere finner deres plass i livet.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 20-04-2007 14:42
\" Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørket\" EF 6.12-13 Jeg er kristen, og det gjør at jeg alltid finner en grunn til å fortsette livet mitt. Leser disse innleggene, og det vekker fæle minner hos meg, i og med at jeg hadde det slik selv engang. Dette er ikke nok et ekstremt omvendelses innlegg til skremsel og formaning. Det er ofte vanskelig å snakke om troen min, uten at folk føler seg støtt. Desverre har mange mennesker vært dårlige representanter for kr.dommen, slik at mange med GOD GRUNN har problemer med den. Men vær så snill, før dere avviser den, gi dere selv en sjanse til å se den slik den egentlig er. Ikke la falske mennesker (som det sikkert er flest av i menighetene) ødelegge det som egentlig er sannheten. Kristendommen er KJÆRLIGHET! INTET ANNET... Drit i de menneskene som preiker om alt man må ofre og regler man må følge, de LYVER! Gud advarer flere ganger i bibelen mot tomheten. Han sier at verdslige goder blir tomhet. Dali Lamah sier det samme faktisk. Han reagerer på alle selvmordene og depresjonen i vesten, noe som er nesten ikke eksisterende i fattige land. Han mener åndelighet mangler. For faktum er, jorden og dens \"skatter\" fører til åndelig tomhet. Tilfredsstillel se av lyster er flyktig, og fører til TOMHET. Lyster er bra vel og merke, og skal ikke undertrykkes. Men man trenger noe i tillegg, det er poenget. Lystene er ikke NOK! Nei du trenger ikke slutte å drikke, har det moro, ha sex osv osv.. Alltid hører man det, at vi kristne undertrykker alt det GODE. SVADA! Jo nærmere du kommer Jesus, jo mindre trenger du fremheve deg selv. Djevelen forteller oss at Jesus er en kjip fyr, som ikke unner oss noe. At dere orker høre på det neket. Jesus er frihet, frihet fra egoet og misnøyelsen. Tenk deg et liv hvor du blåser i alle disse kravene og maset som omgir deg. Og hør her, hvis dere aldri har forsøkt å finne Jesus, så gjør det nå. Dere trenger ikke si det til noen, det kan være deres ene og alene. Prøv iallefall, hva skader det. Jeg lover, uten andres innvirkning, og at du lar Jesus alene tale til deg, forstår du at det kanskje er noe i det. GI DET EN SJANSE, er jo bare å blåse i det gir det ikke mening. Les ORDET! Begynn i Det Nye Testamente, fint å lese om Jesus. Gamle testamente blir jo på mange måter litt irellevant, i og med Jesus har fridd oss fra loven. Og når du kommer til Paulus sine brev, så er det slik at mange blir provosert, inkludert meg. Men han er omdiskutert, og den kvinneundertryk kingen han representerer må man ta i betraktning er fra en helt annen tid. Kvinner går da heller ikke i Burka, så ta en del av det med en klype salt. Viktigste er det Jesus sier. Gjennom ordet, kommer troen. Ikke hør på mennesker, les ORDET. \" Hvis dere blir i mitt ORD, er dere i sannhet Mine Disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri. \" Johannes 8.31-32. Og til sist, det heter TRO. Da må dere forstå at baserer man troen sin på følelser er man kristen en dag. Gud føles ofte fraværende, noen ganger for å teste utholdenheten vår. (tenk Jesus som måtte være 40 dager ute i ørkenen, eks på hvordan Gud virker) Derfor, han føles ikke alltid nær. Men de dagene han føles nær, så er det så sterkt og så befriende, at du ikke mister troen din på vonde dager. Engler passer på deg, Gud elsker deg, du er innrettet med talenter i form av nådegave. Du er et unikum som er her for en grunn. \"Gud spilte ikke med terninger\" - Albert Einstein. SÅ husk, du ble ikke plassert her på jorden for å bli husket. Du ble plassert her for å bli forberedt til evigheten. Ikke en spurv til jorden uten av Gud vil det. Finn livet........
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 20-04-2007 16:29
Hva type religion er det du tilhører!? Eller er det din egen!? Jeg må si at deler av det du sier er greit nok! Blandt annet dette: \"Gud spilte ikke med terninger\" - Albert Einstein. SÅ husk, du ble ikke plassert her på jorden for å bli husket. Du ble plassert her for å bli forberedt til evigheten. Ikke en spurv til jorden uten av Gud vil det. Finn livet........ Men sånn er det! Det er ikke bare greit og finne seg til rette i verden bestandig! Noen ganger vet en ikke hva en skal tro! Men jeg må si at jeg har min religion(kriste ndom)! Og det er godt og ha noe og tro på! Det er det for alle enten det er sånn eller sånn.. Men noen Gud som straffer og slikt, nei det er ikke hva jeg tror på! Jeg tror på at det viktigste er hvordan en lever livet sitt med tanke på ens behandling av andre mennesker. At en ikke er slem og gjør ting fordi en vil skade og såre andre! Dette er det viktigste! Være god og snill mot folk. Ellers bør en gjøre det en mener er rett, men en kan jo bruke skjønn(tenke seg til) hva en bør og ikke bør og slikt noe! Jeg synes det er alt for lite religion i norge. De mest religiøse er de fra andre land. Nordmenn gir stort sett blanke i alt annet enn sex, alkohol, ha det kult, tjene penger og ha det kult.. Hilsen ei jenta..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 21-04-2007 03:08
Poenget m kristendommen e vel at Jesus elsker oss uanz? Åsså setter han kjærlighetsbude t \"du skal elske din neste som deg selv\" og \" Du skal elske Gud av hele ditt hjerte\" høyest av alt. Det æ vel det man ska prøve å leve opp til? Å elske sin neste som seg selv bety jo at man skal være snill og god mot andre, d æ VIKTIG! Så e vel poenget med at han døde for oss, det at han tilgir syndene våre. Det er lizzom essensen av det, man kan komme som man er............ Så kan man oppkonstruere teser på hvordan en sann kristen bør praktisere. Men så blir man lizzom litt lei d og, spes hvis man vasser i problemer fra før av. Nei hvor vanskelig skal det være tenker jeg.. Enig med hu jenta over, folk bry sæ bare om sex, alkohol, ha det kult å tjene penger... Kjede mæ litt for tia, kan ikje folk finne på noe anna? Lei av å foreslå ting, men alltid ska alle feste og leve livet som di sie.... Syns d bli ensformig æ... Men ok, mæ som æ rar kanskje.. JAJA.. Æg e veldig deppa, men troa hjelper.... Jesus hjelper, ALLTID.. Jesus er virkelig nydelig.. GOD BLESS
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 23-04-2007 03:18
Alt dette her med religion å sånn,det er egentlig veldig innvikla for meg. Jeg har ikke så mye mer tro på at vi klarer oss bedre med å ha enn tro,for det å ha enn tro kan også ødelegge et menneske som person. Syns egentlig det bler litt for dumt å lage samtaler her inne hvor folk virkeli sliter med depresjon o.l å så snakke om religion. Er det for de dere vet vi er svake? Viss noen kan forklare meg med egne ord hvorfor å hvordan jeg kan få det bedre med kristendomen(no e jeg ikke så sterkt har tro på lenger) så skulle jeg kanskje gitt det enn ny sjanse. Men uanz.. Alle har enn vær sin tro,å troa trenger ikke være religion. Det viktigeste av alt er å ha troa på seg selv! Hadde gud lr jesus virkeli vært her,så hadde de latt meg fått dø,det er mi tro!. . Men..Det er bra for dere som har enn go tro,å syns det hjelper!:) Skal ikke klage på det. Men denne siden her er ikke for å overbevise oss å få enn tro,men det å få oss til å leve å vite at vi ikke er alene med nolignende problemer. .
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 23-04-2007 17:22
Jeg tror at vi ble satt til verden for at vi skulle ha et levelig liv.......det som er så unikt med jesus er at han er med oss hele døgnet dvs hvis vi inviterer han inn i livet vårt.....han trenger seg ikke på oss. Jeg har opplevd det selv, en kan ha problemer, store problemer, en kan snakke event. med hjelpeapp., gode venner, men når en går og legger seg el event. er helt alene er en også helt alene. Jesus er der uansett på døgnet du skulle ha behov for å snakke med noen, han avviser deg aldri. For å bli kjent med Jesus kan du gå til Bibelen og Bibelen er faktisk en levende bok...den er faktisk helt unik. Du blir bare forvandlet og du får rett og slett livslyst. Jeg har prøvd det og det er bare fantastisk. Troen kommer gradvis når du leser B. Snakk om livs- kikk ....jeg sier det igjen det er fantastisk !!!! Lykke til... Hilsen meg
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 24-04-2007 06:25
Er en mann på 34 år som alltid har gjort det bra med tanke på et vanlig A4 liv..Det er ikke en eneste person som kan se på meg at jeg sliter.. Alle bekjente og ukjente ser på meg som er vellykket/sterk person.Men innvendig så har jeg det helt jævlig.. Kan ikke huske sist jeg falt en tåre..det er det som er så vondt..Bare jeg kunne klart å felle en tåre!! eneste jeg tenker på er at jeg lever for å blidgjøre andre mens jeg selv bare har lyst til å forlate denne verden. Har vært Tvangsinnlagt flere ganger etter at jeg har prøvd å ta mitt eget liv. Går nå hos Psykolog en gang i uken, men det virker ikke som at de ser eller skjønner at jeg sliter når de ser meg. Er det det ytre som gjelder? jeg har nå skjønt at det ikke er noe hjelp å få!!Neste gang skal jeg klare det /Alex
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 24-04-2007 12:38
Ser det har vært en del innlegg her om tro. Vil føye meg inn i rekken av å hedre Bibelen, ang hjelpen det er i å faktisk lese der. Til folk som eventuelt har lyst til å prøve å søke til dette, så anbefaler jeg å lese i Bibelen(i DNT), intet annet. OPpsøking av menigheter kan du eventuelt gjøre senere, ønsker du fellesskap. Men absolutt ikke nødvendig. Jeg orker det ikke, siden det er så mye falskhet der.( MIN ERFARING, DEM BAKSNAKKER SÅ MYE DER, OG HAR VÆRT EN DEL STEDER) Det er som vedkommende sier i et par innlegg over, man får et kick av å lese i bibelen. Vanskelig å beskrive. Men av personlig erfaring, da jeg begynte lese i Det Nye Testamentet ble jeg fylt med en trygghet. Alt det Jesus taler om til disiplene sine, og hvordan han anmoder oss til å leve fylte meg med en godhet og fred. Og jeg tenkte, om dette er sant eller ei, ja så har vedkommende uansett noen utrolig gode poeng!! De første kapitlene i DNT handler jo i hovedsak om å være et kjærlig og godt medmenneske, merkelig at det skal være så forferdelig å være tilhenger av. Jeg har vært veldig deprimert, og innlagt en gang med selvmordsforsøk bak meg. To år siden imorgen... Kunne ramset opp all den tid og midler dette har tatt fra meg, men jeg er ikke bitter mer. Har klart å vende det til noe positivt, jeg er faktisk blitt veldig bevisst på å prøve å være et godt medmenneske. Er rett og slett veldig glad i mennesker idag, slik at jeg finner en enorm glede i å være god mot andre. Klarer dere ikke tro, skal dere vite at det er mulig å finne livslyst igjen alikevel. Tror livslyst ligger i å noen ganger vende blikket litt bort fra seg selv... Men håper dere kan få samme gode opplevelsen som meg. Dere er uansett verdifulle på lik linje med alle andre som er her, kristen eller ei, og mange elsker dere. JEg ber for alle her, selv om det kanskje irriterer noen. Men jeg ønsker ingenting mer, en at alle må få slippe det jeg selv har vært gjennom- den totale tomhet.... Huff det er håpløst. Til vedkommende over vil jeg si at jeg opplevde akkurat det samme. Jeg var ressurssterk, populær og flink etter vanlig standard, da ble det verken trodd på eller lagt merke til at jeg hadde et helvete. Endringen kom den dagen jeg begynte sette ord på ting, til folk faktisk forsto at NEI, jeg har det faktisk ikke så bra akkurat nå. Tok en pause, og tenkte gjennom livet mitt... Pause er et nøkkelord i depresjon etter min mening og erfaring. Kjenner veldig mange gjennom ulike støttegrupper, og de fleste som har funnet livslysten igjen har tatt en pause og tenkt gjennom livssituassjone n sin. Ofte kjører man seg ubevisst fast i rutiner man ikke trives med, så plutselig en dag er man trist og utkjørt. Men fordi det går så gradvis, klarer man ikke helt forstå hvorfor man sitter deprimert en dag. Vil for all del også si at jeg enda har forferdelig tunge dager iblant. Det er ikke slik at OI NÅ BLE JEG KRISTEN, NÅ ER LIVET MITT SUPERT! Hvis dere tror det er slik har noen fortalt dere løgner. Troen er jo noe vi erkjenner at vi trenger, fordi vi faktisk trenger noe mer en kraften i oss selv. Det er jo egentlig en erkjennelse av en slags svakhet. Andre trenger ikke dette, og det aksepterer jeg fullt ut. Jeg har 100% respekt for humanister, ateister, muslimer, agnoistekere, buddhister og hinduister (og de jeg skulle ha glemt.) Og for de som finner hjelp og trøst der, BRA!!! Er klar over at andre trosretninger finnes blant folk her og, selvsagt. Har igrunn ambivalent forhold til å blande inn religion på slike sider. Men når det hjalp meg så inderlig, og tenker slik at kan det hjelpe bare en til, ja så er det verdt det....!!! Så hjlper andre religioner for andre, og det er like bra... Dette er bare et forslag, blant mange. Målet er jo at DU skal få det bedre, fordi det er din rett. Jepp, det var alt fra meg..... -TT
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 25-04-2007 23:27
Takk for svar -TT Problemet er at jeg ikke klarer å ta Pause fra noen ting. Føler rett og slett at hodet mitt sprenger.Spesie lt når jeg skal legge meg til å sove og er helt utslitt men får allikevel ikke sove..Bare ligger å tenker å tenker.......Ha r selv godt på en Kristen folkehøyskole og er det noe jeg vil så er det å TRO, men det nytter bare ikke. Sånn jeg ser det så er jeg ikke verdifull og har da ingen rett til å leve. /Alex
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 26-04-2007 21:58
Du beskriver min situasjon til punkt og prikke, du som skrev innlegget over. Tenkte akkurat det igår,da jeg skulle sove, at kroppen min er helt utslitt og ødelagt, og jeg har mange timer underskudd på søvn. Men sjelen min er så urolig, jeg klarer ikke sove. Blitt et vrak. VI skal være strebere, blant andre strebere.Alt handler om personlig vinning og fasader. Blås i at du er total garbage innvendig og mot andre.. Lev opp til kravene eller føl deg som en total looser, det er valgene vi har. Jeg savner varme, fra mennesker rundt meg. Verdien av å føle at å være meg er nok. Tro... Jeg tror på at jeg kommer til himmelen, men her føler jeg ofte at Gud har brutt kontakten, uansett hvor mye jeg trygler. Men Gud har da aldri lovet oss en fin tilværelse her. Føles som at skal man ha det bra på jorden,må man bli noen egoistiske jævler. . De snille, eller såkalte naive, som de ofte blir omtalt som, blir som regel de skadelidende.. Jeg orker ikke mer....
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 27-04-2007 03:25
Vil bare si tusen takk for at det er opprettet en slik side. Selvmord er liksom ikke noe man kan snakke om i samfunnet. Man føler seg som en egoist, negativ eller oppmerksomhetsy k jævel hvis man snakker om det. Som det er sagt ovenfor så må man holde på fasaden, og for meg er det til tider veldig vanskelig. Jeg er så redd for å bryte sammen. Presset innvendig er så jævlig stort. Hva kan jeg gjøre? Er det noen som har noen råd? Jeg savner noen som kan gjøre min tilværelse lettere, men vet at det er for mye å be om.Ingen kan jo redde meg. Det er en hard fakta for meg å takle. Har så lyst til å bli lykkelig igjen!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 06-05-2007 15:51
Ser det er en stund siden du med innlegget over har skrevet inn, men kanskje du leser likevel. Jeg vet hvordan du har det,og føler så med deg. Håper du har noen du kan snakke med, vanskelig å bære på slikt helt alene. Men det du kan gjøre, som jeg gjorde, er å bli bevisst på en ting. Du skriver: \"har så lyst til å bli lykkelig IGJEN\". Altså du husker tilbake til en dag du var noenlunde lykkelig. Dvs at det enda finnes i deg. Men du har nok utviklet tanker, som setter deg ut av spill. Da må du gjøre noe som er vanskelig, men mulig. Du må sette deg ned, og være ærlig med deg selv. Hva savner du? Hvordan kan du oppnå det? Hvordan må DU legge opp DITT liv for at du skal fungere? Fasader, pssj, hvem bryr seg, alle tenker bare på seg selv idag. Du må ha respekt for deg selv. At du har like mye plass og rett her som alle andre, er et faktum. At alle fortjener et bra liv, er et faktum. Å ville ta livet sitt er en løgn, uansett hvordan du føler det, så er det en løgn. Egoistisk er det ikke, fordi når man er der har man bare ikke mer å gi. Men bare aldri gi opp, jeg lover at det finnes veier ut. Selv om det er svart som bare helvete.... DA må man ikke føle, men tro, vite. Jeg klarte det heldigvis, og ser idag alt det fine istede for det fæle. Men min gode venn klarte det ikke, en nydelig gutt som så mange savner hver eneste dag. Uventet fant de ham, ingen visste noe... Alle sier i etterkant: Hadde vi bare visst....... Så fortell det til noen, jeg VET at folk er glad i dere. En ting som er livsfarlig er å gå på akkord med følelser. En annen ting, slutt å si til deg selv at du ikke orker mer. Kreer positive tanker, uansett hvor jævlig du har det. SKRIVING er viktig, kontroll. Hold deg unna alt som er negativ. Finn en bok, skriv ned gode minner. HVer gang du har det vondt, må du kompensere for vondheten med gode minner. Er alt rundt deg uutholdelig, omgivelsene, jobb, skole, relasjoner osv osv. Da skal du gi deg selv rom til å puste, det er lov. FInnes hjelp og støtte. Til slutt, trist at psykiske problemer enda er så \"hysj hysj\". Det er ekstremt mange som lider under det. Og jeg tror at med litt mer åpenhet, så ville kanskje mye bli avdramatisert. Det skal jammen meg ikke mye til før man føler seg som en ikke fungerende statsborger i Norge idag. Jævlig lei det, dette prestasjonssamf unnet. Virker som at alt som betyr noe idag er inntekten man har, hvem man er som person kan det være det samme med. Men klarte jeg det, kan alle klare å finne livsglede igjen. HEH; tro meg. Jeg ber for alle dere. KLEM
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 09-05-2007 21:06
jeg vet hvordan det er å slite når man har det vondt, jeg er ei jente på 20år og er veldig mye deprimert og ingen runt meg. jeg har blitt reddet fra døden 2ganger men vil ikke bli reddet, det er for vondt og kalt og leve. jeg trenger hjlp men får ikke noe hjelp, og det er ikke noen som trur meg når jeg sliter, di trur jeg spiller for å få oppmerksomhet. men jeg har blitt misbrukt av stefar ca 5år og ingen trur meg, jeg har add og emosjonellustab il persjonlighetsf orstyrelse. og sist men ikke minst bodd på 5barneverns insutiasjoner på nesten 3år og jeg har vært inn og ut av psykratrin i 3år og ikke får noe hjelp. jeg har ikke venner eller noe familie så vet godt hvordan det er, men jeg er ikke langt unna nå for å se på at en kan miste sitt liv pga vonde taknker å følser. men håper det er bra med deg og at det løser ser gor deg og dere andre. jeg orker ikke mer....
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 13-05-2007 03:24
Det er så vanskelig å ta sitt eget liv. Hvis jeg gjør det så kommer jeg ikke til å eksistere hær noe lengre. Ikke føle,ikke elske,ikke se, ikke smile etc. Er det verdt det? Va vil skje med meg hvis jeg gjør det? Jeg har ikke lyst til å dø, men jeg har heller ikke lyst til å leve. Jeg kommer til å såre så mange jeg er glad i hvis jeg gjør det.Men fremtiden skremmer meg! Alt inni meg selv er imot at jeg skal klare meg i verden.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 30-07-2007 06:47
Jeg har egentlig alt jeg, så det faktum at jeg ikke smiler lenger, er egentlig synd og skam. Ja kan jo fortelle om mine innerste tanker til alle og enhver om at og om at, men hva nytter det når man bare får høre at en har jo ingenting å klage over? Neivel, har jeg ikke det nei, nei nei.. Jeg skjønner ikke helt det der jeg, hva som gjør at ingen gidder ta meg særiøst når jeg forteller om det, ja at jeg ønsker faktisk å avslutte livet mitt! Jeg har levd et kunstig liv, riktignok vært flink pike og gjort som forventet, men det er egentlig alt. Føler ingen identitet, ingen tilhørighet, INGEN MENING. ER det bare meg, eller er det veldig lett å bli karakterisert som verdiløs i dette landet? Er så lei av forventningspre ss, mas og krav. Virker som at alle rundt meg er med i et maraton, stresser livet av seg for å oppnå det ene og det andre. PÅ et eller annet stadie falt jeg ut, og orket ikke "konkurere" mer. Jeg kunne blitt alt jeg ville sikkert, nådd alle disse MÅLENE. Men jeg er bare jævlig lei alt sammen.. Noen ganger ser jeg på folk, ja bare rundt omkring liksom, og jeg tenker at det er liksom noe robotaktig over dem........ Folk dør virkelig som kopier stort sett, sant det der.... Hvor er moralen? Hvor er respekten? Den er borte, og jeg orker ikke innrette meg i dette pokkers samfunnet. HAter det.. Så kan det bare være noe galt med meg, men faktum er at jeg orker ikke leve i det ekle stygge falske umoralske rotet som er kreert ute i norges land idag. TAKK FOR MEG
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 31-07-2007 18:24
Som overskriften tilsier har jeg levd med etterdønningene etter et selvmord i min nærmeste familie for 22 år siden. Skulle tro at sårene nå skulle være leget, men nei. De åpnes på nytt og på nytt. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på han som er borte. Hva om? Tenk om? Kanskje hvis at...? Det er hele tiden nye spørsmål, jeg tenker ut nye mulige løsninger, dersom situasjonen hadde vært i dag.... Men det er ikke i dag. Og jeg fikk aldri mulighet til å komme med løsninger. Eller hjelpe Eller forteller hvor glad jeg var/er i han Eller si farvel Eller bli med.... Jeg føler meg forlatt, ensom. Jeg har mange i rundt meg, men en mangler, og det merkes. Ingen har klart å fylle det tomrommet, og ingen vil greie det heller. Jeg ble igjen og selv om savnet er stort, og sorgen større, så har jeg besluttet å bli igjen her, fram til mitt timeglass er tomt, og det skal jeg ikke tømme selv, selv om tankene ofte var slik før, så tok jeg den avgjørelsen for snart 15 år siden, at om HAN forlot oss, og ikke ønsket leve lengre, så skal JEG. Mine nærmeste har nok med en som avsluttet selv, jeg vil ikke lengre legge ekstra byrde på deres skuldre, jeg vet jo selv hva det vil si å være etterlatt.... Så det vil jeg gjerne si til dere andre, som ønsker å avslutte livet.... hva med de som blir igjen? Skal de bære bærene? Ta dere tid og tenk over dette, før dere tar ei beslutning. Dere har det tungt nå, men hva med resten av livet til de som blir igjen? Livet blir aldri det samme igjen for de.... Bente 29 år
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 14-08-2007 13:29
Ja, hva med resten av livet til de som blir igjen? Hva med resten av livet til den med selvmordstanken e? Er jo en grunn til at man tar livet av seg. Hvorfor er det mer riktig at den personen skal gå resten av livet å ha det jævlig?
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 22-10-2007 23:34
hei vet ikke hva jeg skal gjøre. har blitt så mye såret at jeg orker ikke leve mer snart. klarer ikke tenke positive tanker.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 03-03-2008 03:45
Orker ikke mer nå..
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 06-03-2008 00:19
så er vist eg oxo her:( har vert sjukemeldt i 14 mndr nå etter eg brøt sammen,har vist 2 sønner som eg ikke får ha samvær med, begge mødrene gikk fra meg før fødselene,ja max uflaks,alt har berre vert dritt dei siste 5 åra ,nå gidde eg nesten ikke stå opp lengre sover opp til 20timer hver dag,gidd nesten ikke gå å handle engang for å få mat i hus. har gitt opp det meste ,ser ikke vits i noe lengre . aldri smiler lengre. hadde mye å gi før men ikke nå lengre.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 07-03-2008 05:17
Hello Jeg føler med dere som har det vondt og trist. Han var sliten og orket ikke mer. Mørket krøp stadig tettere rundt ham. Han kjente seg og mer usikker. Mer og mer alene. Han turte ikke å se framover, men lot tida bare gå. Det var det enkleste, da slapp han å skuffe seg selv. Det var på tide å ta en pille mot angst og depresjon, så ting kunne bli litt lettere. Ble ting lettere? Det hadde virket slik i starten, men nå viste han ikke lenger. Han hadde begynt å tenke negativt om seg selv igjen, han likte ikke tilværelsen han hadde fått. Usikkerheten tok for mye plass i tankene, han klarte ikk eå slå seg til ro. Han hadde kommet i en ond sirkel og klarte ikk eå finne en vei ut igjen. Mange ganger hadde han prøvd å ta seg sammen, sagt til seg selv at i morgen skulle han starte et nytt liv. Det var nytteløst og ga han bare falske forhåpninger. Raskt datt han ned på bakken igjen og situasjonen ble enda mer håpløs. Var det slik det skulle fortsette? Skulle følelsene ta helt overhånd igjen og alt bli et eneste stort kaos. Han hadde opplevd dette før, ting ble for tunge å bære. Han følte en uendelig håpløshet og tenkte at han skulle sovne for godt. Trist følte han seg. Han greide ikke mer. 14 paralgin forte bestemte han seg for å ta den kvelden. Lenge lå han der og funderte på livet som han hadde levd til nå. Han følte ikke at det var noe positivt, alt han følte ved det var trist. Det var ikke verdt å leve. Ingen viste at han følte seg så nedfor, han hadde holdt følelsene for seg selv. Stengt de inne i et håp om at de bare skulle forsvinne for godt. Men det gjorde de ikke, situasjonen ble bare verre og verre. I et jafs svelget han alle tabelettene og la seg for å sovne for godt...
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # en gjest 17-01-2009 08:58
Vet ikke helt hva jeg skal si, men som de fleste her har jeg selvmorstanker! Som mange ofte gjør, skylder de på andre mennesker for sine selvmorstanker, det gjør ikke jeg, Jeg fikk i en alder av 21 år en sykdom som vil ramme mitt sosiale liv resten av livet mitt. Har ofte tenkt at selvmord er den beste utveien for meg! Har ikke lyst til å forsette det livet jeg lever nå, men av en eller annen grunn har jeg ikke klart å avslutte det hele, Det er noe som holder meg igjen. Jeg var en gang en normal person, med store framtidsplaner! Jeg holdt på å utdanne meg til byggingeniør, og livet var perfekt! Men så fikk jeg denne jævlige sykdommen, som forandret hele livet mitt. Jeg måtte slutte på studienene mine, jeg sliter med å ha en vanelig rema 1000 jobb, og jeg har problemer med alt annet i livet mitt som krever konsentrasjon! Jeg begynte å gå til psykolog, men dette hjalp ikke i det hele tatt, Det virket ikke som om psykologen forstod mine problemer, og "løste" alle mine problemer med forskjellige piller, som bare gjorde alt verre. Jeg gjorde det slutt med min kjæreste, kuttet kontaken med mine venner, for å spare de for det som skulle skje! Men på et tidspunkt, prøvde jeg et psykadellisk stoff som forandret hele mitt liv. Jeg fikk et totalt nytt syn på livet, og alt var ikke så firkantet som det en gang var før, jeg følte meg ikke lengre så liten. Oppfordrer ingen til å prøve noe slikt, men det hjalp for meg! Dere som vurderer selvmord, IKKE gjør det! Dere har mye å leve for, dere har bare ikke opplevd gledende enda! Er du under 25 og vurderer det, bare legg fra deg tanken, du er for ung til å forstå hvordan livet fungerer, hvordan det er! Ingen i dette rom har hatt det vansekligere enn meg, med en dødelig sykdom! Jeg vet hva jeg prater om! Det finnes en løsning for alle mennesker, bare ikke gi opp, det er det viktigste! Snakk med dine foreldre/famili e/venner/psykol og, det hjelper så mye at du ikke aner det! Det kan forandre hele perspektivet på livet ditt! Beklager min dårlige norsk nå, men skriver på 2 min før jobb. Det eneste jeg ber om, er at du som har kommet deg inn på denne siden og har selvmordstanker , gi det litt tid, søk hjelp! Jeg vet det er jævlig vanskelig, og du føler at det er ingen utvei, men bare gi det litt tid, alt vil bli så mye bedre! Gjør det for min skyld, dine venner, din familie og dine nærmeste! Gi det litt tid! Å ta sitt eget liv er bare en lettvint utvei fra vanskelige tider, noe alle må gjennomgå. Om du som leser har giddet å lese mitt hele innlegg, vær så snill å ikke gjør det fatale! Vær så snill, jeg ber deg! Du er ikke alene, vi er mange som sliter, men heldigvis fins det stor hjelp å få. En psykolog kan bety forskjellen fra et helvetes liv og et nytt syn på livet! Beklager om jeg ordlegger meg dårlig, men har dårlig tid før jobb. Bare lov meg du som leser dette, med selvmorstanker, det er håp for alle! =) Jeg elsker deg!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # morez1994 27-01-2011 21:11
Eg e då ein gutt på 17 år.. har slitt å strevd me selvmordstanker (har også selvmordsforsøk ) og depresjon de siste 5 årene.. har jeg alltid hvert alene, aldri hatt noen skikkelige venner som bryr seg så veldig mye.. De få jeg faktisk har fortalt det til har nå sluttet å snakke med meg.. Jeg er lei alt, jeg får ikke til noe. Eneste jeg har i hodet er selvmordstanker , har ikke tenkt friskt på 6 år.. Jeg begynner å bli temmelig lei av livet selv.. Har ingen uten om familie som bryr seg, og dem klarer jeg ikke å si sannheten til.. Sitter alene i klassen. ingen som snakker til meg. Ingen som spør om det går bra eller dårlig. Eneste gangen jeg blir snakket til er hvis læreren spør meg om noge eller en medelev spør om jeg har penger til ham. Jeg har slitt og strev i 5 år og håper snart dette tar slutt!
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Guest 10-04-2013 20:50
jeg er en veteran fra utenlands tjeneste som sliter kraftig.jeg har sett ting som ikke vises på tv.bildene fra dette dukker opp hver gang jeg skal sove.sist uke sov jeg 4 timer,som er gjenomsnittet for hver uke.jeg vil ikke nevne noe her som jeg har opplevd,deg egner seg ikke på trykk.selvmords tanken svirrer hele tiden i hodet mitt.mvh arne
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Guest 15-07-2013 03:31
trenger du en gratis lån, er du i dårlig stand av økonomisk stress? vil du bli fri fra denne økonomiske problemer en gang for alle? Kontakt oss i dag på philipyoung248@yahoo.com for et lån med lav rente og du vil få dette lånet beløpet på kort tid. venter din reagerer
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Guest 15-11-2013 12:46
Trenger du en finansiering, og du har å være skuffet over bankene. Vi kan gi direkte finansiering opp til 5 millioner på praktisk renter. Vi tilbyr 100% finansiering av tjenester som inkluderer: - Konvensjonell og personlige lån til enkeltpersoner, kommersielle langsiktige lån for mellomstore og store forretningsfore tak, Small Business Administration (SBA) lån for småskala forretningsfore tak, Angel finansiering og oppstart virksomheten lån; investering lån, og Real Estate lån, bolig og kommersiell finansiering, og Warehouse finansiering. Kontakt oss for mer informasjon på - elizabethloaninvestment@live.com
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Guest 03-02-2014 23:37
Jeg er ikke redd for å dø og forlate alt, men jeg er redd for selve akten. Jeg trenger virkelig noen å snakke med, Ingen BUP drittpsykologer hjelper, jeg vil snakke med en som har det som meg. Jeg er 15år og har ingen spesiell grunn til å ville dø, har mange venner, men jeg vet bare ikke, jeg vil bare dø, hva faen er galt med meg? Er det i det hele tatt noe galt med meg? kanskje jeg ikke er ment for å leve, synes personer tar andres liv for gitt og at det er så utrolig trist at noen ikke vil leve. Alle dør en gang og jeg vil ikke vente på det.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Guest 06-07-2014 02:00
Jeg har ikke lest alle kommentarene her, men noen. Jeg har ingen venner. De 2 jeg har som liksom skal være vennene mine behandler meg som dritt. Jeg får aldri bestemme hva som skal gjøres når vi er sammen, om jeg prøver si hva jeg vil er jeg vanskelig. Jeg får høre at jeg ikke har sosiale antenner, er uhøflig, krass osv. Selv føler jeg at jeg gjør alt for at de skal få det som de vil. Så om ingen liker meg hvorfor skal jeg leve da? Bare moren min er glad i meg, men jeg er voksen og kan ikke lene meg på henne for alltid. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og jeg orker bare ikke mer. Vet ikke hvordan man tar selvmord. Har prøvd å søke på nettet men finner ikke den informasjonen jeg trenger. Vil ikke mislykkes.
Svar | Svar med sitat | Siter
0 # Guest 12-08-2014 13:42
# Labben

Dersom behandlinga di ble avsluttet når du nevnte selvmordstanker . Da har du vært svært uheldig med behandler, svært uheldig!

Det viktigste du kan gjøre for deg selv ER å åpne deg opp og dele dine tanker, følelser, hat, sinne, etc. Det trenger ikkje å være en psykolog eller psykiater (men de har utdannelsen), men åpne deg opp for en person som du opplever som en tillitsperson. Evt oppsøk sjelesørger, som du hører anbefales eller en eldre tillitsperson.

Har selv gått igjennom "helvete på jord", og har måttet oppsøke litt av hvert gjennom helsevesenet. "En må være FRISK for å være SYK!", er min oppfatning. Og trenger du én å være forbanna på, gå til Gud! Han lytter til alt du har å si! Gå til Han med ALT!

Og definisjonen TØFF! Det er når mannfolk tørr å prate om følelser!

Les Matteus 6,33 i bibelen.
I den boka vil du finne svar på livets mange spørsmål.

Mvh
Arne
Svar | Svar med sitat | Siter

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode

Spørsmål og svar
  • 2012-10-20 / 08:26
  • 2012-10-19 / 21:43
  • 2012-10-19 / 11:04
  • 2012-10-19 / 10:24
  • 2012-10-19 / 08:44
  • 2012-10-18 / 15:47

Si oss din mening

x
Takk for at du tar deg tid til å si din mening. Vi setter pris på å lese dine synspunkter.
Captcha plugin 2+ for Joomla from Outsource Online  
 

Vi bruker informasjonskapsler til å forbedre vår hjemmeside og din opplevelse når du bruker den. For a finne ut mer om cookies som vi bruker og hvordan du sletter dem, se vare retningslinjer for personvern..

Jeg aksepterer cookies fra dette nettstedet.