Har gått til behandling hos psykolog i et halvtår. Jeg valgte selv å oppsøke psykologen fordi jeg kjenner sterk angst/uro i kroppen. Angsten blir sterkest i mellom menneskelige forhold knyttet til nye mennesker, og særlig jenter. Helt siden jeg var et lite barn har jeg følt meg annerledes. Rundt 5-7års alder gikk jeg i behandling hos psykolog for angsten. Jeg var svært redd for at mine foreldre skulle dø, og hadde problemer med å dra til skolen. Noen år tidligere ble jeg utsatt for en trafikkulykke. Det var en dødsulykke hvor en mann døde. Jeg satt i bilen som traff mannen. Jeg husker lite fra episoden, kun noen glimt. Og jeg husker at opplevelsen var traumatisk, og jeg opplevde sterke følelser. Etter ulykken, mener min mor, at jeg forandret meg. Og jeg fikk tanker om at mine foreldre skulle dø, og jeg fikk problemer med å gå til skolen. Jeg var veldig opptatt av å være i nærheten av dem, og kunne se dem. Behandlingen hos barnepsykologen bidro til at jeg greide å dra på skolen, og etterhvert dra på kino med kamerater osv. Men angsten forsvant aldri, og den har jeg fortsatt.

I dag går jeg fortsatt til psykolog, og jeg har gått der i et halvt år. Jeg har siden barndommen alltid følt meg annerledes, og vært plaget av mange tanker. Blant annet tvangstanker. Av og til er jeg redd når jeg legger meg om kveldene. Redd for å se ansikter i vinduet eller i tv'en, og jeg må sove med lyset på. Jeg har aldri hatt en kjæreste, eller vært særlig f_link_ til å prate med jenter. Angsten har vært stor når jeg har tenkt på å ta kontakt eller prøvd. Og i skolearbeidet har jeg også hatt problemer. Selv om jeg har greid å fått brukbare karakterer, føler jeg at angsten har forhindret meg i å oppnå mitt fulle potensial. Den har gitt mange skuffelser, og ført til mange "reaksjonsatferder".

I de siste 5årene har jeg prøvd å taklet angsten på egenhånd. Jeg har fokusert svært på utseendet, og vært tvangsmessige opptatt av å "se sånn og sånn ut". Jeg har trent veldig mye, og jogget nesten hver dag. Og kunne straffe meg selv med en ekstra joggetur, hvis jeg ikke presterte på fotballkamper. Jeg oppdaget at jeg ble lagt merke til, og innbilte meg at jeg fikk en slags status og aksept. Det har ført meg inn i en negativ utvikling, hvor fokuset ligger på disse tingene. Status, egen agenda og utseende. Fokusering ble så sterk, at jeg glemte alt rundt meg, og hva jeg egentlig ønsker. Jeg vet nesten ikke hvem jeg er, liten fremtidstro, jeg har nesten ikke en eneste god følelese igjen i kroppen min. Jeg har skapt meg en slags rollefigur som jeg MÅ leve opp til (Et falskt selv). I dette rotet, begynte jeg også å plassere folk i båser, og får av og til "storhetsfølelse" når jeg lever opp til denne figuren. Men denne reaksjonsatferden fungerte ikke i lengden, og angsten og usikkerheten fortsatte. Jeg har fortsatt problemer med å kontakte jenter. Etterhvert fikk jeg også tvangstanker om drap og seksuelle perversiteter. Og jeg ble svært redd for kniver, og holdt de utenfor mitt synsfelt. Noe jeg kom på nå i skrivendestund. Etterhvert greide jeg å fortrenge disse tankene, men angsten fortsatte. Da jeg dro til militæret dro jeg hjem etter 4 dager. Jeg hadde en drøm om å fullføre tjenesten, men jeg fikk angstanfall og brast i gråt. Et stort nederalg for den rollefiguren jeg har skapt, og prøver å leve opp til. Da jeg kom hjem fra militæret, bestemte jeg meg for å oppsøke psykolog. Nokk var nokk, jeg trenger hjelp.

Jeg har nå gått hos psykolog i et halvtår, og det har vært vanskelig for meg å vise følelser. Jeg snakker om disse grufulle problemene som om jeg står utenfor og observerer dem. Akkurat som om jeg er den andre psykologen i rommet. Og jeg fikk også seksuelle tvangstanker angående psykologen, og det plaget meg veldig. Jeg har en tendens til å få slike tanker når jeg blir kjent med nye folk som jeg setter pris på. Men etter mye om og menn, fortalte jeg psykologen min om disse problemene, og det føles som om jeg har dem på avstand nå. De virker ikke så farlige, og jeg blir sint på dem. Jeg er min egen sjef, og jeg er lei av å bli kontrollert av disse tvangstankene og det #"!%&¤#!§&¤ falske selvet. De gjør meg rasende. Likevell får de meg til å føle meg annerledes, og de er som en hemmende-gift i alle sammenhenger. Etter at jeg ble klar over dette sammen med min psykolog, har det åpnet seg en STOR mørk verden. Det ligger et stort helvette bak angsten min.

Jeg har veldig stort fokus på å få løst mine problemer, og i det minste få være herre i mitt eget sinn. Det er nå min største, og snart eneste drøm. Men nå har jeg mistet litt trua. Den personen jeg skapte for å takle angsten min, tror jeg har gitt meg et alvorlig problem. Jeg har brukt veldig mye tid på å lese om psykologi, og jeg fant en personlighets-forstyrrelse som passer veldig bra med mine problemer. Jeg er usikker, men det var skremmende likt. Jeg tror jeg har skapt meg selv en Narssistisk Personlighets-Forstyrrelse av den Coverte typen. Jeg fikk helt sjokk. Jeg tok opp dette med min psykolog, men hun ville ikke bekrefte dette. Hun vil verken si ja eller nei! Men jeg hører på hvordan hun spør meg om ting, at jeg desverre har denne lidelsen. Hun snakker hele tiden om at jeg har et lite barn i meg som må vokse opp, og at jeg ikke tar til meg det hun sier osv. Jeg har kommet skikkelig på kjøret, og det går ikke en eneste dag uten at jeg er innom min introverte verden. Angsten er her fortsatt, akkurat slik den var for 17år siden. Men jeg føler jeg begynner å få kontakt med mitt virkelige selv nå, etter jeg oppdaget denne personlighetsforstyrrelsen. Det har gitt meg en masse verdifull innsikt, som jeg bruker for å forstå mine problemer.

Men jeg er ikke helt sikker på om jeg er narsistisk nokk. Det står veldig mye sårende om den. Blant annet at narsisster er manipualtive på kanten til psykopatiske, og at de mangler empati. Ikke bryr seg om andre, og har problemer med å være foreldre, elskere, borgere og mennesker. Jeg har veldig mange problemer, og jeg knytter mye opp til min egen angeda. Med de mange problemene jeg har hatt, har det ikke vært lett å fokusere på mine interesser og medmennesker. Men jeg føler at jeg ikke er et vondt menneske. Jeg ønsker ingen medmennesker vondt. Jeg ønsker ikke å drepe noen eller utnytte noen. Jeg ønsker bare å bli frisk, og være en del av resten. Jeg er lei av å plages, og det er tungt å leve i usikkerhet rundt sin egen diagnose. Selv om det var mye med narssissme som jeg synes minnet om meg selv. Er jeg verken bevisst utnyttende, slem eller ondskapsfull. Derimot føler jeg, at jeg har et godt hjerte for dem som sliter. Jeg har hatt en drøm om å hjelpe mennesker, og være en omsorgsarbeider. Og når jeg ser medmennesker har det vondt, føler jeg med dem, og jeg tar kontakt med dem. Jeg synes ikke at jeg har alle trekkene for narsissisme. Hva tror du?! Men jeg mistenker at min psykolog mener det, og det er tungt, for jeg føler at jeg ikke er en narsisst. Men det er klart at jeg har noen narsisstiske trekk, men ikke nokk for å få tildelt diagnosen. Og nå frykter jeg at psykologen min har plassert meg i en bås, og knytter alt jeg sier opp mot narsissisme. Dessuten har jeg bevist skapt meg en figur som jeg har prøvd å leve opp til. Og forskning sier at "man ikke blir narsistisk men at man er det". Det kan jeg ikke forstå i mitt tilfelle, når jeg selv har skapt meg et bilde av meg selv, som jeg jobbet mot, en gang i tiden. Og dessuten kan jeg heller ikke forstå at jeg skulle være kronisk rammet. Jeg håper ikke det. For alt jeg ønsker er å få bli en god far, en god kjæreste, og en god medborger. Som ikke lider av disse plagene. Jeg kjenner nesten ikke en annen verden, en angsten min, og "måter-å-gjøre-ting-på". Hva tror du? Kan du gi meg noen råd? Er jeg virkelig fortapt om jeg skulle ha en narsistisk personlighets-forstyrrelse? Kan jeg da, bli en god far, kjæreste eller medborger? Eller vil biologien seire over meg, hvis jeg lider av denne lidelsen?


Håper jeg en dag slipper å lide mer.

Takk for at du leste!