Kan man behandle langvarige søvnvansker med annet enn sovemedisin?

Ca 10 % av befolkningen lider av kronisk insomni, det vil si søvnvansker ofte eller hver natt over lengre tid. Insomni deles i to kategorier: primær og sekundær.

Ved sekundær insomni er det en bakenforliggende årsak til søvnproblemene, og behandlingen rettes mot den. Det kan for eksempel være psykiske lidelser, døgnrytmeforstyrrelser, alkohol- eller annet stoffmisbruk eller bivirkninger av medikamenter. En vanlig årsak er depresjon. Når depresjonen behandles, forsvinner også søvnproblemene. De fleste tilfellene av insomni er sekundære.

Noen ganger finnes det ingen åpenbar grunn til søvnvanskene, og da snakker man om primær insomni. Omtrent 1-5 % av befolkningen har denne diagnosen. Og når man ikke vet hvorfor pasienten ikke får sove, hva gjør man da? Sovemedisin er en løsning, men flere av midlene er ikke egnet til langvarig bruk blant annet fordi de kan forverre søvnproblemene. Finnes det andre behandlingsmetoder?

Behandling uten medisiner

Ja, ifølge en undersøkelse gjort ved Bergen søvnsenter. Den viste at en ikke-medikamentell behandling bestående av søvnrestriksjon og stimuluskontroll, hadde en meget positiv effekt på pasientene.

Undersøkelsen ble utført på alle pasienter med kronisk primær insomni som besøkte Bergen Søvnsenter i løpet av 1997-1998. Slik var utvalget av pasienter:

- 22 stykker (ti menn, 12 kvinner)
- Snittalderen var 40 år (26-53 år)
- I gjennomsnitt hadde pasientene hatt insomniplager i ni år
- Problemene var innsovingen, urolig søvn og tidlig morgenoppvåkning
- De fleste hadde prøvd mange andre behandlingsformer, som akupunktur, homøopati, fotsoneterapi, kinesiologi, healing, hypnose, psykomotorisk fysioterapi og naturmidler. Alt uten hell.

I forkant av behandlingen ble det gjort en omfattende kartlegging av pasientene gjennom spørreskjema og samtaler. Pasientene måtte også skrive søvndagbok. Her noterte de hvor mye sovemedisin de tok, når de la seg, søvnlatens (tiden fra de legger seg til de sovner), hvor mange ganger de våknet i løpet av natten, hvor lenge de da var våkne, når de stod opp om morgenen og hvor godt de sov. Dette gjorde de i to uker, og dagbøkene ble brukt som utgangspunkt for behandlingen.

Søvnrestriksjon og stimuluskontroll

Behandlingen bestod hovedsakelig av søvnrestriksjon og stimuluskontroll.

Søvnrestriksjon innebærer å redusere tiden i sengen til når pasienten faktisk sover.

Stimuluskontroll handler om å få riktig søvnatferd og å styrke assosiasjonen mellom seng og søvn. Sengen skal kun brukes til å sove i. Ligger du våken, skal du stå opp, forlate soverommet og ikke komme tilbake til sengen før du er trett igjen.

Gode resultater

Resultatene fra undersøkelsen er meget oppløftende. 80 prosent av pasientene sov bedre. Flere sluttet helt med sovemedisin, og de som fortsatte med medisinen tok mindre enn før. Likevel ble den totale våkenheten (summen av søvnlatens, nattlige oppvåkninger og våkenhet om morgenen) om natten redusert med nesten to timer.

Søvneffektiviteten (total søvntid dividert på tid i sengen) økte fra 65 prosent til 86 prosent. Hos personer med normal søvn, ligger effektiviteten over 85 prosent.

Pasientens søvnlengde økte også, men dette er en faktor som ikke teller så sterkt når man vurderer behandlingsform. Det er ikke uvanlig at pasienter rapporterer om bedre søvn, selv om søvnlengden ikke er økt. De fleste foretrekker fem timer med sammenhengende søvn fremfor en total søvnlengde på seks timer med mange oppvåkninger.

Vedvarende effekt

Noe av det flotte med denne behandlingen er at effekten ser ut til å holde seg over tid. Pasientene fortsatte med søvndagbøker i opptil to år etter avsluttet behandling. Disse notatene kan dokumentere at pasientene bevarte den gode nattesøvnen.

Noen svakheter

Dette er den første undersøkelsen om ikke-medikamentell behandling av kronisk insomni som er gjort i Norge, og den har derfor noen svakheter. Det blir ikke tatt hensyn til tilfeldigheter, det er ikke brukt egne kontrollgrupper, og resultatene baserer seg på subjektive data.

Til tross for disse svakhetene, er det tydelig at denne form for behandling fungerer for mange. Det er ikke sikkert at den virker på alle, men resultatene av undersøkelsen gir i det minste håp. En viktig forutsetning for at behandlingen skal virke, er at man virkelig går inn for det. Både søvnrestriksjon og stimuluskontroll er krevende behandlingsopplegg, så man må være motivert.

Kilde: Tidsskrift for Den norske legeforening