Hannes sønn hadde etter sommerferien fått sovevansker og blitt redd for fremmede.

Hanne kom til meg for en rutinekontroll. Da den var gjort, fortalte hun at hun var bekymret for sønnen sin på fem år. I det siste var han blitt engstelig for at det skulle bli krig i Norge.

Jeg lurte på hva grunnen kunne være ettersom det tross alt hadde roet seg noe ned etter 11. september og Irak-krigen.

Hanne sa da at hun trodde kanskje at han hadde både hørt nyheter på radioen og TV da han var på ferie hos besteforeldrene i sommer. Videre fortalte hun at besteforeldrene snakket i det store og hele mye om hvor fæl verden var blitt uten å ta hensyn til de små ørene som var på besøk.

I tiden etter 11. september, krigen i Irak og drapssaker særlig der barn er skadelidende, har det vært mange redde små barn. De blir hemmet i lek, har problemer med å sove og vil ikke være alene. Noen begynner å tisse på seg etter å ha vært tørre i lang tid.

Hanne fortalte at Simen hadde blitt redd for fremmede og fått vansker med å sovne om kvelden. Nå etter ferien var også avskjeden i barnehagen blitt vanskelig igjen. Han ikke ville slippe foreldrene av gårde til jobben.

De hadde forsøkt å snakke med Simen om hva han var redd for, men det hadde låst seg for ham da de nærmet seg problemstillingen. Hun fortalte at måten de fikk rede på hva som plaget ham, var at han ofte kom til dem og spurte enkeltspørsmål som avslørte angsten hans. Han lurte for eksempel på hvor langt det var til Irak, om man kunne sykle til Israel og om de som laget krigen kunne komme til Norge.

TV-innslag av grusomheter gjør et sterkt inntrykk på oss alle. Barn bør skånes for disse bildene. I tillegg bør de skjermes for radionyheter og voksnes samtaler om disse temaene kan utsettes til etter leggetid.

Jeg sa til Hanne at jeg mente at reaksjonen hans var naturlig, og forståelig, ettersom han helt plutselig var blitt eksponert for noen av verdens redsler. Hanne spurte om de burde kontakte en barnepsykolog. Jeg sa at jeg ikke trodde det var nødvendig forløpig. I første omgang burde de forsøke å prate med ham om hans bekymringer og hjelpe ham til å forstå at dette var langt unna og at ingen i hans familie var i noen fare.

De burde også fortelle personalet i barnehagen om angsten hans for å unngå at noen der snakket om krig og elendighet. De kunne også legge merke til om Simen var spesielt sårbar, og om han strevde med andre vonde tanker. Barn bærer iblant på angst og sorg alene for å ikke belaste foreldrene.

Jeg sa til Hanne at de burde følge med på om Simen kom over dette på en grei måte etter at de har fått snakket mer om det. Hvis problemene ikke avtok, foreslo jeg at hun tok kontakt på nytt slik at gutten kunne få mer hjelp. Jeg minnet til slutt om at besteforeldrene kanskje burde "oppdras" litt bedre!