Ektefellen, Eva, kontaktet meg en fredag ettermiddag like før påske. Da jeg kom var Tor sengeliggende og ganske sterkt smertepåvirket.

Pasient: Jeg tror at det er kreft!

Han virket sikker i sin sak.

Etter å ha undersøkt han sa jeg at smertene kunne skyldes en infeksjon, et magesår, gallestein eller en betennelse i bukspyttkjertelen, og at jeg vil legge han inn på sykehus slik at han kunne få avklart situasjonen og få nødvendig behandling.

En knapp uke seinere ringte Eva og fortalte at Tor dessverre hadde hatt rett. Han hadde langt framskreden kreft i bukspyttkjertelen. Helbredende behandling var ikke mulig og på direkte spørsmål hadde legen antydet at forventet levetid kanskje var et halvt år. Tor sitt høyeste ønske var å være hjemme så lenge som mulig. Ved sykehuset ble det igangsatt smertebehandling. Den hadde god effekt. Tors sine plager avtok vesentlig, og han ble utskrevet.

Pasient: Jeg vet at jeg ikke har lenge å leve, og det må jeg godta. Akkurat nå er jeg mest redd for at smertene skal komme tilbake. Det håper jeg at du kan hjelpe meg.

Det lovet jeg. På sykehuset hadde de forskrevet morfin som virket gjennom hele døgnet. Dette fungerte bra den første tiden. Han var ikke lenger sengeliggende, og i april tilbragte Tor og Eva en langhelg til Roma.

Pasient: Jeg er veldig glad for at vi fikk opplevd denne flotte byen en siste gang sammen! Vi reiste av og til dit da barna var mindre, og vi skulle ha en kjærestehelg alene. Rekker vi å reise en tur til, så blir det til Venezia, men jeg tviler på at vi får til det.

Utover våren besøkte jeg han hver uke for å høre hvordan han hadde det. Kreftsmertene tiltok gradvis og morfindosene ble økt tilsvarende. Kvalme og forstoppelse er vanlige bivirkninger ved bruk av morfin. Dette plaget han mer og mer. Kvalmestillende medisin og en mikstur mot treg mage hjalp, og i slutten av mai skiftet vi til et smertelindrende middel som var mindre stoppende. Medisinen blir tilført kroppen via et plaster som man fester på huden og som virker kontinuerlig i tre døgn.

Problemet var at Tors smerter varierte en del. To til tre ganger i døgnet ble de ekstra sterke. Forverrelsene varte som regel ikke lenger enn 30-45 minutter. For å lindre disse toppene kunne han enten få kontinuerlig høy tilførsel av smertestillende medisin via smerteplasteret natt og dag. Da unngikk han smertetoppene. Ulempen var at dosen måtte være så høy at han fikk unødige bivirkninger resten av døgnet. Hvis vi reduserte døgndosen, ble han mindre kvalm og treg i magen, men da kom de sterke smerteanfallene tilbake.

Vi ble enige om at han i tillegg skulle forsøke en smertestillende nesespray når han merket at smertene tiltok. Nesesprayen inneholder det samme middelet som smerteplasteret, men kommer raskt inn i kroppen gjennom nesens slimhinne. Virkningen inntreffer i løpet av 10 minutter og vedvarer en times tid. Det var tilstrekkelig til at Tor slapp smertetoppene. Bivirkningene var tilsvarende kortvarige. Med smerteplasteret oppnådde han god lindring gjennom hele døgnet og med sprayen unngikk han de akutte forverrelsene.

Da høsten nærmet seg ble han tiltagende slapp og sengeliggende. Matlysten avtok uke for uke, og han gikk raskt ned i vekt. Det eneste han fikk i seg var litt av de næringsrike suppene som Eva tilberedte. En solskinnsdag i september sovnet han inn.