Sofie var i begynnelsen av femtiårene. Hun hadde hatt blødninger fra underlivet ved et par anledninger før hun oppsøkte meg noen måneder tidligere. Jeg henviste henne til en spesialist i gynekologi. Det viste seg at blødningene skyldes en ondartet svulst. Hun ble raskt behandlet for den.

Sofie kjente seg usikker på hva hun skulle gjøre, men hadde etter noe betenkningstid bestemt seg for å ikke gjennomføre strålebehandlingen.

Søsteren som er bosatt i USA ville at Sofie skulle rådføre seg med en spesialist der og hadde satt henne i kontakt med en amerikansk kreftlege. Han hadde ut i fra søsterens foreløpige opplysninger sagt at Sofie sannsynligvis burde bli strålebehandlet og følges opp på en annen måte enn hun hadde blitt forespeilet av de norske legene. Den amerikanske legen hadde stipulert kostnadene ved å gjennomgå hele saken til cirka 90.000 kroner. I tillegg kom reiseutgifter, eventuelle supplerende undersøkelser og en mulig behandling. Sofie og hennes mann hadde litt oppsparte midler og syntes det var vanskelig å avslå søsterens velmente engasjement. Venner og bekjente hadde også mange råd. Det var krevende for henne å forholde seg til alle forslagene. Etter hvert hadde hun begynt å tvile på beslutningen om å takke nei til strålebehandligen var riktig.

"Ved sykehuset hadde de sagt at hun i tillegg til operasjon kunne ha nytte av strålebehandling, men at det ikke var absolutt nødvendig."

 

Hun bestemte seg for å snakke med den amerikanske legen. For å gi henne en vurdering trengte han en oversikt over undersøkelsene Sofie hadde vært igjennom og resultatene av dem. Legen ønsket også tilgang til utsnitt av svulsten Sofie hadde fått fjernet. Laboratoriepersonalet ved sykehuset ville imidlertid ikke gi fra seg disse utsnittene. De trengte dette materialet som dokumentasjon på sitt eget arbeid. De tilbød seg å gi fra seg avgrensete deler. Jeg forstod sykehuset standpunkt, men det hindret Sofie i å få den vurderingen av sin sykdom hun ønsket. I hennes situasjon måtte hennes rettigheter gå foran sykehusets. Vi kontaktet derfor Pasientombudet som tilbød seg å megle i saken.

Da Sofie første gang nevnte søsterens forslag om å kontakte den amerikanske kreftlegen, fortalte jeg Sofie om hennes rett til en fornyet vurdering ved et annet norsk sykehus. Ettersom det var vanskelig å få utlevert materialet som den amerikanske legen trengte, det var uvisst når dette ville ordne seg og utgiftene ved å framlegge saken for legen ville bli høye, ble Sofie og jeg enige om å se nærmere på muligheten av å få en fornyet vurdering i Norge. Jeg henviste henne og hun fikk raskt time. Legen gjennomgikk saken og sa seg enig i den amerikanske legens forslag om strålebehandling. Sofie ble fortalt at behandlingen i seg selv var lite plagsom, men at hun kunne få senvirkninger fra underlivet, urinblæren eller tarmen. Hun valgte likevel å bli strålebehandlet.

Pasient Hvis jeg ikke gjør det og får tilbakefall senere, vil jeg ikke kunne tilgi meg selv at jeg ikke forsøkte.

Hun ønsket å gjennomføre behandlingen ved det sykehuset hun opprinnelig ble operert ettersom det var nærmere. Jeg henviste henne dit, og hun påbegynte behandlingen noen uker senere. Den forløp greitt.