Spørsmål: Jeg er reserveonkel til en gutt på nesten tre år. Når han er sammen med moren sin vil han bare spise kjeks, yoghurt, banan og drikke en fruktjuice for barn. Vanlig middagsmat avviser han.

Moren sier at om han ikke vil spise, så orker hun ikke å presse han. Det som gjør meg bekymret er at han spiser vanlig mat når han hjemme hos oss, men etterpå stikker han fingeren i halsen og brekker seg. Gutten går ikke i barnehage og tilbringer stort sett all tid hjemme hos moren sin. Faren er mye bortreist som følge av arbeidet sitt. Jeg har prøvd å foreslå at hun burde jobbe litt med kostholdet til gutten, men hun sier at hun aldri har interessert seg for å lage mat, så da blir det ikke noe av det. Gutten har heller ikke begynt å kommunisere skikkelig, og har stort sett bare lært seg noen enkelte ord. Han skriker og hyler mye, spesielt når man nekter han å ta andres ting. Mamman gir han åpenbart lov til å hente hva han vil i både skuffer og skap og drasse rundt på det. Han går for eksempel rett i baggen min om jeg kommer på besøk. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe gutten? Er er det grunn til bekymring?

 Svar: Det er flott at du engasjerer deg for å finne løsninger som kan gjøre hverdagen lettere for den lille gutten og familien hans. Du er med rette bekymret for hans kosthold som synes å være lite variert og inneholde mye sukker. Barn har et særlig behov for variert og næringsrik mat. Kostholdet du beskriver inneholder lite proteiner, sunt fett, fiber, vitaminer, mineraler og sporstoffer. Brus, kaker og søtsaker tilfører gutten mange kalorier men få nyttige næringsstoffer. Det kan over tid føre til at han blir feilernært. Sukkerholdig drikke er i tillegg skadelig for tennene. Moren virker lite opptatt av dette og synes det er vanskelig å sette grenser. De fleste barn har perioder med trass, men adferden kan være mer uttalt hos barn som vokser opp i hjem hvor det i liten grad blir satt grenser.

Det er uvanlig at barn stikker fingeren i halsen for å kaste opp når det har spist. Kan mor eller far huske først gang han gjorde det? Skjedde det noe spesielt da? Hvordan reagerte de voksne på hendelsen? Har noen av guttens nærmeste et spiseproblem? Kan han ha sett en som brakk seg og begynt å herme? Eller kan det være en reaksjon på at far er borte i lange perioder? Hvis gutten kaster opp kun når han spiser hos dere, kan det være en protest på at dere setter tydeligere grenser. Gutten bruker kanskje måltidene som en forhandlingsarena for å få oppmerksomhet eller vise selvstendighet. Så lenge han virker fysisk frisk, er oppførselen hans sannsynligvis en reaksjon på omgivelsene. Man bør likevel sjekke om det kan foreligge en kroppslig sykdom.

Guttens væremåte og språklige utvikling er også noe påfallende. Du forteller at moren i perioder har eneansvar for han, og at han ikke går i barnehage. Dette kan være så krevende for henne at hun etter hvert kanskje er blitt utslitt og likegyldig. Tror du hun ønsker avlastning og vil være villig til å ta imot hjelp? Har du fortalt barnets far hvordan du oppfatter situasjonen? Hvor interessert er han i sin sønns hverdag?

Familien ser ut til å ha behov for veiledning i oppdragelse, informasjon om kosthold og en vurdering av guttens utvikling og helsetilstand. Kan du i første omgang tilby deg å bli med mor eller far til helsesøster for å legge frem situasjonen? Helsesøsteren kjenner sannsynligvis foreldrene og gutten fra før, og kan ut i fra en samlet vurdering igangsette tiltak som kan hjelpe familien. Hun har god kompetanse på spørsmål om kosthold, språkutvikling og grensesetting. Kanskje kan gutten ha nytte av å være i barnehagen noen dager i uka for å få andre impulser, sosial trening og for å etablere bedre matvaner?

Det er ikke alltid enkelt å være den som setter ord på problemer, særlig når andres barn er involvert. Hvis man observerer forhold som kan påvirke et barns fysiske eller psykiske helse, bør man likevel engasjere seg slik at familien kan få hjelp til å mestre hverdagen på en bedre måte.