Det er ingen grenser for hvor mange problemer familier må løse i løpet av et liv.

Vanligvis finner man - kanskje etter mye strev og påkjenninger - likevel frem til en løsning som gjør at man kan leve videre og trives sammen. Like sikkert er det imidlertid at det av og til hender at det ikke går slik.

Tvert i mot kan man oppleve at en løsning synes lenger unna dess mer man strever, dess mer man snakker og dess mer man tenker. Da er man kanskje kommet til et punkt hvor det vil være nyttig å snakke med en utenforstående fagperson, for eksempel ved et familievernkontor.

Gjennom samtalen kan terapeuten kanskje hjelpe til slik at man finner frem til andre veier å gå enn de som allerede er forsøkt så mange ganger uten hell.

Hvorfor oppstår egentlig familieproblemer?

Det er det nok uendelig mange svar på. Et element er at vi mennesker er vanedyr og helst går på kjente stier. Vi har tendenser til å finne oss yndlingsløsninger på problemer i livet - og så anvende disse løsningene - nesten uansett hva problemet består i.

Hvis vi for eksempel har vent oss til å løse vanskeligheter ved å snakke ut om tingene, blir det ofte slik at vi løser de fleste problemer på denne måten. Vi sier fra, vi snakker ut. Som regel fungerer det fint. Vi finner ut av ting, ordner opp i våre relasjoner.

Men det rare er at når yndlingsløsningen vår ikke virker, når vi kanskje møter en som er vant til det motsatte - til å tie ting i hel, til å sope tingene under teppet - så blir vi ofte både forarget og fortvilet. Vi ser ikke det som en skikkelig løsning. Så snakker vi enda mer da, henger på som en klegg for å få renset luften, blir mer og mer fortvilet og ergerlig på den andre som ikke vil delta i problemløsningen. I den andres øyne fremstår vi imidlertid som mer og mer plagsom med vårt konstante mas om å snakke om problemer.

Før vi vet ordet av det er vi havnet i en situasjon hvor det er begges tilvante løsning på problemene som er problemet. Jo hardere vi arbeider for å løse vårt problem, desto større blir det.

Vi kan for øvrig merke oss at det er i forbindelse med de store omstillinger og overganger i livet at de fleste slike situasjoner oppstår. Det er når man flytter sammen, når det første barnet kommer, når barnet blir stor og skal flytte ut (eller ikke flytter ut!), det er når foreldre blir hjelptrengende, i det hele tatt når livet krever omstillinger både praktisk og mentalt. Da er det ofte at vår velprøvde løsninger og tilvante tankemønstre ikke lenger fungerer og blir et problem i seg selv.

Da kan av og til blikket utenfra være utrolig nyttig.

Hvilke overganger?

Det kan for eksempel være når den unge mann skal gifte seg eller bli samboer! Da står han vanligvis foran en betydelig omlegging av sitt liv - riktignok en ønsket omlegging - men likevel en omlegging og en stor overgang. Han kan - like lite som sin samboer - fortsette å leve akkurat som før. Det må omstillinger til.

Når paret så har levd en stund sammen, har de kanskje funnet en balanse de trives med. Så kommer kanskje barn, og en ny stor omstilling er nødvendig. Dette er også vanligvis også en svært hyggelig og ønsket situasjon, men også den krever likevel en stor omstilling både for mor og far. Far må for eksempel en periode takle det å ikke være nummer én i konas bevissthet til en hver tid.

Så går det noen år så flytter barna hjemmefra, kanskje parets foreldre blir gamle - og nye omstillinger er nødvendige.

Slik stiller livet ustanselig krav til at vi omstiller oss. Det er ikke alltid lett - av og til skjærer det seg i forbindelse med en av disse ustanselige omstillingene - med det resultat at det blir en vedvarende smerte omkring dette temaet.