Sigrun var bekymret for datteren med multippel sklerose.

Sigrun kom for sin årlige sjekk. Hun var 75 år gammel og følte seg frisk hvilket ble bekreftet i samtalen og den etterfølgende undersøkelsen. Sigrun fortalte at hun kun hadde en bekymring i livet. Det var datteren Hilde.

Hun er 47 år gammel og hadde fått Multippel Sklerose (MS) for ti år siden. Sykdommen utviklet seg nærmest kontinuerlig, og hun var nå avhengig av mye hjelp. Tre år etter at diagnosen ble stillet flyttet Hildes ektemann fra henne. Ekteskapet hadde visstnok hanglet i årevis, og Sigrun mente at mannen hadde utsatt skillsmissen da Hilde ble syk. Dette var en formildende omstendighet, syntes Sigrun.

MS-diagnosen og den etterfølgende skilsmissen hadde vært betydelig påkjenning for Hilde. Hun visste at hun gikk i mot en pleietrengende tilværelse og gruet seg til å bli fullstendig avhengig av andres hjelp i alt hun skulle foreta seg. Sigrun turte ikke å tenke på hvordan datteren skulle få det når hun ikke lenger kunne passe på henne. Hun var redd for å dø fra datteren og slet med vonde tanker om at hun ønsket at Hilde skulle få dø før henne. Disse tankene ga henne sterk skyldfølelse selv om de sprang ut i fra et ønske om det beste for Hilde.

Sigrun fortalte at hun innimellom var optimistisk og tenkte at et under kunne skje. Hun håpet at legene fant opp en vidunderkur som skulle stoppe utviklingen av sykdommen og kanskje også reversere symptomene. Hun innså at dette nok ikke ville skje raskt nok til å hjelpe Hilde som allerede var kommet ganske langt i sykdomsforløpet.

Sigrun ble blank i øynene da hun snakket om dette. Mannen hennes døde for ti år siden, og Hilde var deres eneste barn. Nå var det bare de to igjen, og begge hadde det svært vondt.

Hun skulle rett til datteren etter timen vår. Jeg minnet Sigrun på om at hun ikke trengte være syk for å komme til meg. Hun måtte gjerne komme for å prate. Jeg foreslo at hun kontaktet Hildes lege og hjemmetjenestene i bydelen hennes for å se på om det var mulig å tilpasse omsorgen slik at Sigrun kunne puste friere. Kanskje ville Hilde ha godt av å flytte i en tilsynsbolig for unge mennesker med alvorlige fysiske sykdommer.