Mennesker kan strekke egne grenser så langt at de til slutt blir syke av det.

Jeg har rådet slike personer til å sette grenser og ikke glemme sine egne behov, men hver enkelt må finne egne løsninger innenfor rammene av sitt liv.

Pliktoppfyllende

Tove fikk sammenbrudd en kveld hun satt alene på jobben. Kollegaene hadde gått hjem for lenge siden, og sjefen hadde tatt ferie på kort varsel da været var så bra. Hun følte ansvar for å få anbudene inn til tidsfristen, men så at det ikke ville gå.

Musklene i nakken ble stramme, hodet verket og hun kjente kramper i magen. Så knakk hun sammen. Hun gråt fortvilet i to dager, og en uke etter spontanaborterte hun barnet hun bar på i sjette uke.

Lenge hadde hun følt press fra flere kanter. Hun skulle være både en pliktoppfyllende medarbeider, en oppofrende mamma og en omsorgsfull kone.

Det hadde blitt stadig tyngere å dytte barnevognen opp den bratte bakken til barnehagen og gå fra toåringen sin som gråt ved porten. Men hun sa til seg selv: ”sånn er det bare. Dette må jeg klare. Jeg har ingen grunn til å klage.”

Skyldfølelse

Bernhard var i midten av sekstiårene. Faren hadde under krigen hatt nazistiske sympatier. Bernhard følte farens fortid kastet en mørk skygge over livet hans. Allerede som barn hadde han opplevd seg skyldig. Enhver identifisering med faren vekket frykt i ham.

Bernhard kjente seg kallet til å gjøre gode gjerninger. Han ofret seg for menneskerettigheter, miljøsaken og vanskeligstilte barns situasjon. Til tross for hans utrettelige innsats og høye moral, ulmet det alltid en uro i ham. En frykt for å bli ”avslørt” som ”ond og skyldig”. Bernhard var alltid tynget av et alvor.

Etter et møte hvor en kvinne med livsglød og sjarm hadde presentert et prosjekt, fikk han et panikkanfall. Med iver og letthet hadde hun snakket og latteren hadde vært trillende og smittende.

Bernhard kjente hvordan han ble inspirerte og fascinert av henne. Med så slo skyldfølelsen ned i ham. Det var forbudt for ham å tillate seg slike svermerier. Han som skulle bote for sin fars utilgivelige synder. Dette drev ham ut i panikk, og han satt og gråt på kontoret mitt.

Utnyttet

Kristin var en vellykket forrentingskvinne. Hun hadde ikke egne barn men stilte hundre prosent opp for barna til søsteren.

Søsteren hadde levd et omflakkende liv med stadig nye kjærester. Uttallige ganger hadde hun plassert barna hos Kristin slik at hun og kjæresten kunne dyrke romantikken uforstyrret eller slippe å ha tilskuere til opprivende scener med aggressive anklager og påfølgende brudd.

Kristin dekket over søsterens problemer. Hun betalte regningene hennes før de gikk til inkasso. Og hun skapte trygghet for barna. Kristin jobbet kortere dager når de var hos henne og tok det igjen med helgejobbing senere. På en rutinesjekk fikk Kristin påvist brystkreft.

Tøffe cellegiftkurer og strålebehandling taklet hun tilsynelatende fint. Hun smilte tappert til de som kom på sykebesøk, og hun slo vitser om parykken hun hadde anskaffet.

En måned etter siste cellegiftkur arrangerte hun tradisjonen tro julaften for niesene sine. De var da i 20-årene. Første juledag besvimte hun på kjøkkenet. I etterfølgende månedene var hun tynget av en tristhet som ikke ville slippe taket.

Sett grenser!

Med Tove, Bernhard og Kristin snakket jeg om viktigheten av å sette grenser. Alle hadde de tilpasset seg andre menneskers forventinger og overså sine egne behov. De forveklset egenomsorg med selvopptatthet.

Jeg forsøkte å formidle at en god psykisk helse forutsetter at man kjenner til sine egne behov. Man kan ikke alltid få tilfredstilt dem, men å vite hva man ønsker er likevel viktig. Det gjør det enklere å sette tydeligere grenser for andre. Gir man ikke uttrykk for grensene sine, vil mange ikke oppfatte dem, og det kan lett oppstå unødvendige misforståelser.

Kroppens reserver tappes når spriket mellom hva man gir og hva man får blir for stort. Oppofrende mennesker får dårlig samvittighet når de sier nei. Denne skyldfølelsen kan være tung å bære. Å sette grenser krever trening, men til gjengjeld vil den dårlige samvittigheten etter hvert avta.

Tove
Tove har lært seg å legge merke til om hun puster med magen eller med brystkassen og skuldrene. Dette bruker hun som et mål på hvordan hun har det. Videre kjenner hun etter om hun har andre spenninger i kroppen.

Toves mor sitter ofte som en usynlig kritiker på skulderen hennes. Sist hun kom på besøk, syntes hun det var uhygienisk at Tove ikke stekte vaflene under kjøkkenviften for da kunne det komme fettflekker på skapdørene. Slike kommentarer rammer Tove og får henne til å føle seg som en "sjuske".

På den andre skulderen sitter faren og gjentar at “Du skal være takknemlig for å komme fra en priviligert familie som har vist sosialt ansvar i generasjoner. Med et slikt utgangspunkt bør du kunne yte godt over gjennomsnittet.” Hvis Tove tar en pause, føler hun seg som en bortskjemt overklassepike som er atfor nytelsesorientert. Derfor fortsetter hun å jobbe etter at de andre har gått hjem.

Å dempe hennes ”innebygde” kritikere er Toves utfordring nå.

Bernhard
Bernhard trener på å akseptere flere av følelsene sine. Han har gradvis lært å ta imot og ikke bare gi.

En gang i måneden går Berhard på konsert. Han setter seg tilbake i setet og bare nyter de vakre tonene. På vei hjem fra jobb tar han seg et kvarters tur innom parken bare for å ta inn gode inntrykk.

Han jobber også med å sortere hvilke konsekvenser det er rimelig at han bærer og hvilke andre må stå til rette for.

Kristin
Kristin har indre dialoger med seg selv hvor hun prøver å skille hva som er forbigående påkjenninger som hun må stå i og hva som er mer varige belastninger. Så spør hun seg selv om hun tåler dem, og om det må fortsette å være slik.

I en rekke situasjoner kjenner Kristin seg kallet til å ta ansvar. Hun trener nå på å ikke fylle alle våkne timer på døgnet med oppgaver som er til beste for andre.

Å ta hensyn og vise medfølelse er prisverdige kvaliteter, men å være grenseløs er vondt. Min erfaring er at mange av de samvittighetsfulle menneskene jeg møter tidlig i livet sitt har vært nødt til å tåle og ordne opp følgene av andre personers svik. Det dreier seg ofte om voksnes svik. Gjennom barne- og ungdomstiden og siden som voksne påtar de seg ansvar og setter egne behov til side. For dem blir det et magert liv hvor de nærmest føler seg dømt til en “alltid beredt” innstilling. Omgivelsene oppfatter dem som greie å ha med å gjøre, ansvarsbevisste og serviceinnstilte. Kanskje kan krisene Tove, Bernhard og Kristin har vært igjennom bidra til å snu livsinnstillingen deres noe, slik at tilværelsen kan bli litt lettere og friere. Jeg syns det hadde vært dem vel forunt.

Samtalen ble utviklet i samarbeid med spesialist i klinisk psykologi Marianne Skar.