Torhild og Birger hadde lenge vært usikre på om de skulle tørre å få barn igjen. De fortalte at de hadde vært gravide for to år siden, og at alt hadde vært fint inntil i syvende måned. Da sluttet plutselig barnet å sparke i magen.

De ble henvist til sykehuset samme dag og en ultralydundersøkelse viste at barnets hjerte ikke lenger slo. Torhild hadde født ham, og det var naturligvis det tyngste hun hadde gjort i livet. Det var så trist å føde et barn som allerede var dødt og uten den kraften og forventningene man har når man venter på et levende barn. Alle tanker og drømmer de hadde hatt for barnet og fremtiden hadde fått en brå og uventet slutt. Noe av det verste var de mange tankeløse kommentarene de ble møtt med.

Pasient Flere sa at vi var så heldige som ikke hadde rukket å bli kjente med ham, for da slapp vi jo å miste et barn vi var blitt glade i. De skulle bare ha visst hvor glade vi var i ham allerede, og at vi skulle gitt alt vi hadde for å nettopp bli litt mer kjent med ham, fortalte Birger.

Pasient Ja, og mange sa også rett ut at det ikke var så farlig fordi vi var unge og spreke og kunne få mange flere barn, sa Torhild.

Pasient Noen påstod til og med at det var en mening med det som skjedde. Det var nok det som var aller mest sårende, sa Birger.

Lege Det er vondt å bli møtt med slike kommentarer. De var nok sagt i beste mening selv om de var sårende. Jeg forstår godt at dere følte man ikke forstod deres store sorg og nærmest bagatelliserte den.

De spurte om jeg ville se et bilde av ham, og jeg sa at det ville jeg gjerne. De viste meg et bilde av en pen liten gutt i blå body. Torhild fortalte at hun alltid hadde et lite bilde i vesken sin, for da følte hun at hun hadde ham liksom alltid med seg. Jeg sa som sant var at han var en nydelig gutt, og spurte hva han het. De fortalte at han het Truls og hadde begges etternavn.

"Jeg sa at neste svangerskap nok kunne bli tøft på mange måter. Minner fra forrige gang kunne dukke opp igjen og kjennes ekstra sterke. Og de ville nok ikke slappe av etter første trimester slik de fleste andre gravide gjør."

 

Pasient Han så ut som en engel da han kom ut, så fredelig og god i ansiktet sitt. Vi følte derfor at han i alle fall ikke hadde hatt det vondt før han døde, men vi kan jo ikke vite det sikkert.

De fortalte videre at de hadde fått god oppfølgning på sykehuset i tiden etterpå. Vi fødte på et stort sykehus der de hadde en egen sorggruppe for foreldre som hadde mistet barn. De fikk ha Truls hos seg i et par dager, og det kjentes veldig riktig. De følte da at de hadde fått bli bedre kjent med ham, og at de da fikk en mer konkret sorg å bearbeide etterpå. De hadde snakket mye med både jordmødrene, legen deres og sykehuspresten som alle hadde vært omsorgsfulle og hatt tid til dem. Det er nyttig å snakke med profesjonelle mennesker som har erfaring i å møte mennesker i kriser.

Det kan kjennes vanskelig for andre. Man kan føle seg usikker på hva man bør si eller gjøre. Mange prøver dermed å unngå temaet helt. Andre forsøke å si noe oppmuntrende. Begge deler kan være sårende for den som er i sorg. Jeg spurte Torhild og Birger hvordan de skulle ønske at venner og familie hadde møtt dem etter at de mistet Truls.

De fortalte at det hadde vært fint om man var mer lydhøre for deres signaler. Noen ganger ønsket de å snakke om Truls og andre ganger ikke. Men de ønsket mest at folk i større grad åpnet for at de fikk snakke om gutten og tapet av han.

Torhild fortalte at hun lenge hadde følt skyld og tenkt på om hun hadde gjort noe galt. Hun lurte på om hun skulle ha tatt det mer med ro og om det var signaler hun ikke hadde lyttet til. Men legene hadde sagt at det ikke var noe hun kunne ha gjort fra eller til.

Pasient Likevel er vi engstelige for at det samme kan skje igjen, fortalte Birger.

Jeg lovet å gjøre det jeg kunne for å legge til rette for et så godt svangerskap som mulig.

Etter en lang prat bestemte Torhild og Birger ut at hun skulle komme tilbake neste uke for å fjerne spiralen. De mente at de var klare for å prøve igjen.