Elisabeth og mannen hadde hatt et turbulent forhold i noen år. For snart trekvart år siden bestemte de seg for å skilles. Den mangeårige ekteskapskonflikten hadde vekket følelsen av sorg og håpløshet som hun hadde opplevd i oppveksten. Det siste halvåret hadde hun vært ganske deprimert.

Irenes foreldre ble skilt da hun var ti år. Skilsmissen var delvis en følge av at moren hadde en alvorlig, kronisk psykisk lidelse. Hun og broren ble derfor boende hos faren. Elisabeth følte at hun aldri hadde hatt et tillitsfullt og fortrolig forhold til han. Han var økonomisk sjenerøs, men på andre områder var hun og broren overlatt til seg selv. Elisabeth framstod som beskjeden, men beskrev seg selv likevel som manipulerende.

Det gjorde hun kanskje når det gjaldt materielle goder, men andre bekreftelser på at hun og broren var elsket av foreldrene fikk de i mindre grad. Heldigvis hadde søskenparet alltid støttet hverandre opp gjennom oppveksten. Etter at Elisabeth giftet seg hadde hun og broren bodd på ulike deler av landet.

Ut i fra hennes beskrivelse hadde mannen som hun hadde vært gift personlighetstrekk som minnet om hennes egen far.

Det siste halvåret hadde vi snakket sammen jevnlig. Gradvis hadde livet hennes utviklet seg i positiv retning. Hun og mannen hadde ingen barn, og skilsmissen hadde forløpt relativt greit. Hun hadde besluttet å flytte tilbake til hjembyen der broren bodde, og hun hadde fått seg en jobb der. Hun kom nå for å si farvel.


For mange mennesker er en depresjon et engangstilfelle. Noen midlertidige tilbakeskritt ville kanskje Elisabeth oppleve, men de kunne bli kortvarige hvis hun var forberedt på dem.