Ingrid er snart 90 år. Hun har slitasjegikt i det venstre kneet og ville jeg skulle se på det. Leddet plager henne en god del, og det hovner opp fra tid til annen. Likevel går hun en kort tur med gåstolen sin hver dag så fremt fortauet er bart.

Mannen hennes døde for 14 år siden. De var nært knyttet til hverandre, og hun mistet mye av livsgnisten da hun ble alene. Mange av venninnene har også gått bort. Hun har tre barn og åtte barnebarn som er glad i henne og som jevnlig kommer på besøk. Likevel kjenner hun seg ensom og trett. Hun venter på at det skal bli hennes tur.

Den eldste datteren døde fem år gammel av en infeksjon. Det har hun aldri kommet over. Da jeg var på sykebesøk hos henne for noen år siden fikk jeg se et portrett av den vesle jenta der hun holder i dukkevognen sin. Ingrid viste meg også bunaden hennes.

Leiligheten var stille og ryddig. I forbindelse med at hun skulle hente melk til kaffen fikk jeg se et skrint kjøleskap. Ingrid har gradvis gått ned i vekt. Jeg fortalte at hun kan få levert ferdig middag på døren, men hun ønsket å lage sin egen.

Hun pleier å være tidlig ute. Det var hun også i dag. Vi nikket til hverandre da jeg kallte inn personen som hadde timen før henne. Så ble det ble Ingrids tur, og jeg gikk bort for å hjelpe henne opp av stolen. Den er litt for dyp for hennes vonde kne. Vel oppe i gåstolen beveget hun seg ganske greitt.

Inne på kontoret vist hun meg kneet sitt som var hovent. Jeg undersøkte det, og vi ble enige om å øke dosen med det betennelsesdempende medikamentet hun bruker i noen dager. Hvis det ikke hjalp, skulle hun si ifra.

"Jeg fortalte henne at mange synes de har det godt den siste tiden, også på pleiehjem. I denne livsfasen ønsker man gjerne ro og å hvile mye."

 

Da vi var ferdige med kneet hennes, spurte jeg henne om hvordan hun hadde det for tiden. Hun fortalte at hun tenkte mye på døden, og det som en dag skulle skje. Tanken på datteren hun hadde mistet var også kommet sterkt tilbake de siste årene. Ingrid hadde hatt en religiøs barndom og sin barnetro intakt inntil ganske nylig. Hun hadde derfor aldri tenkt noe særlig over eller gruet seg til døden. Nå som den nærmet seg begynte hun å tvile på om det virkelig fantes noe himmelrike. Hun opplevde den tidligere sannheten om at hun skulle treffe mannen og datteren igjen som stadig mer usikker. Hun grunnet over hva som egentlig ventet henne. Hun fryktet også tiden forut før døden. Det å bli pleietrengende og matet og skiftet på, syntes hun virket nedverdigende.

Jeg sa at refleksjonene hun har er naturlige for et hvert menneske mot slutten av livet. Vi snakket om at vi aldri vil få vite hva som skjer etter døden før den inntrer. Hun påpekte at alle tross alt skal dø en dag, og at dette perspektivet på en måte gjorde avslutningen mindre skremmende for henne. Dagens rutiner med målider, en ettermiddagslur og kanskje en tur i TV-stuen er nok. Det som for oss kan synes å være et trist og ensformig liv, kan være bra når man er sliten. Mot eventuelle smerter får man gode smertestiilende medikamenter.

Jeg spurte henne om hun hadde noen å dele sine tanker med om livets slutt. Hun følte ikke at hun hadde det. Det var et tema som ble unngått når hun var sammen med familien.

Jeg oppmuntret henne til å forsøke å fylle dagene med positive opplevelser mens hun ennå var sprek. Hun kunne for eksempel lage seg noen faste avtaler som å drikke kaffe på bakeriet hver mandag og besøke noen hver torsdag. Det kan gjøre livet mer meningsfullt. Hun ville prøve å foreslå det for sin venninne.

Vi ble enige om at Ingrid skulle komme tilbake om noen uker og fortelle hvordan hun hadde det, både med kneet og tankene om livet.

Foto: © iStockphoto.com/Sean_Warren