Solveig er over åtti år. Hun har slitasjegikt i hoftene og skuldrene og går jevnlig til fysioterapeut. En kveld ringte hun meg hjemme og sa at hun overveide å ta livet sitt. Jeg ble litt overrasket da Solveig vanligvis virker blid og fornøyd.

Pasient Jeg føler at jeg er et mislykket menneske. Det er så mye i livet mitt som har gått galt.

Jeg spurte om hun kunne fortelle meg mer om hvorfor hun kjente det slik.

Pasient Sønnen min fyller snart 60 år.

Jeg forstod ikke hvorfor det var kilde til sorg før hun tilføyde at han savnet faren sin. Han levde fortsatt, men sønnen hadde ikke hatt kontakt med han på mange år. Solveig fortalte at hun hadde blitt gravid som følge av en voldtekt da hun bodde i England som ung jente mot slutten av andre verdenskrig. Hun var den gang umiddelbart sikker på at hun hadde blitt gravid hvilket hun snart merket i form av kvalme og tretthet. Abort var ikke et alternativ for henne.

Pasient Jeg ville ikke ta vekk barnet som vokste inne i meg, sa hun med blanke øyne. Men kanskje jeg skulle ha gjort det? Han har alltid savnet å ha en far. Mannen som voldtok meg var egentlig en venn av meg. Han ville at vi skule gifte oss. Da han skulle flytte tilbake til sitt eget hjemland og jeg ikke ønsket det, ble han veldig sint. Han sa at dersom han ikke fikk meg skulle heller ingen andre få det. Deretter banket han meg opp. Siden har jeg ikke sett han. Sønnen min oppsøkte han da han ble voksen, men faren ville ikke ha noe med han å gjøre.

Jeg nikket til henne og hun fortsatte.

"Dersom han får vite at faren ikke var et godt menneske, vil hans avvisning kanskje være lettere å bære?"

 

Pasient Jeg reiste tilbake til Norge kort tid etter. Med støtte fra familien klarte vi oss sånn noenlunde. Jeg giftet meg aldri. I mange år arbeidet jeg som sekretær i et stort firma. De tok godt vare på meg der, men det var lange dager og jeg følte at jeg fikk for lite tid til gutten.

Lege Jeg forstår. Men hva kunne du har gjort annerledes?

Pasient Det var ingen hjelp å få fra det offentlige for kvinner i min situasjon den gang. Men søsteren min passet på gutten da jeg var på jobben. Jeg hadde ikke greidd meg uten henne. Hun døde selv ganske ung og etterlot seg fire barn. Fordi jeg nødt til å arbeide klarte jeg ikke passe på dem slik hun hadde gjort med sønnen min. Det klandrer jeg meg selv for.

Lege Hva kunne du ha gjort? Jeg har inntrykk av at du har arbeidet hardt og satt deg selv til side for å ivareta sønnen din ut i fra de meget begrensede valgmulighetene som du hadde. Å passe på fire barn til hadde vel ikke latt seg gjøre?

Pasient Jeg vet ikke, men det er uansett vondt å tenke på. Det er også noe annet jeg har grunnet mye på. Jeg har aldri fortalt sønnen min at jeg ble voldtatt. Burde jeg ha gjort det?

Lege Hva har du tenkt om dette selv?

Pasient Jeg har tenkt at han ville føle seg uønsket dersom han fikk vite hvordan han ble til.

Lege Det kan tenkes at han ville ha fått slike tanker i oppveksten. I dag er han en voksen mann som har mulighet til å forstå at du tvert imot har stått på hele livet for å i vareta han. Likevel er det kanskje ikke nødvendig å fortelle om voldtekten. Å være et resultat av en slik handling er ikke en god følelse. Samtidig kan det være greitt for han å få en realistisk oppfatning av faren. Du nevnte at han har avvist kontakt med sønnen sin. Hvordan vil han reagere hvis du ikke nevner voldtekten, men forteller at faren var voldelig og at du derfor ikke kunne være sammen med han?

Pasient Jeg vet ikke, men det er mulighet, sa hun og kikket på meg.

Vi ble enige om å snakke sammen om en uke. Hun hadde hatt et strevsomt liv med få muligheter til å ivareta egne behov. Det var urimelig at hun skulle klandre seg selv. Jeg håpet hun etter hvert også ville se det slik.