Olaug innså at hun ikke kunne bli frisk fra kreftsykdommen.

Olaug er nesten åtti år og har hatt brystkreft i noen år. Nå hadde sykdommen spredd seg til leveren og lungene. Hun er stort sett i god form, men den alvorlige diagnosen hadde tatt noe av gnisten fra henne.

Vi gikk gjennom resultatene fra de siste prøvene. Olaug syntes at det var merkelig at hun hadde noe i lungene uten å kjenne det. Jeg forklarte at lungevevet er elastisk og at en slik kul derfor kan vokse uten å gi symptomer.

Olaug tenkte mye på døden, og hun innså at hun ikke kunne bli frisk fra kreften nå.

Pasient Jeg synes at dette er fryktelig vondt, og jeg gråter hver kveld når jeg legger meg. Jeg klarer nok ikke helt å akseptere at livet snart er over.

Lege Nei, det skjønner jeg godt. Jeg vet jo at du ennå har mange ting du ønsker å oppleve.

Pasient Det er sant, men nå har jeg ikke energi til å gjøre noe mer. Nå er jeg for første gang i livet ordentlig nedfor. Jeg klarer ikke å forberede meg til døden.

Lege Ja, det er vanskelig. Vi gjør oss ulike tanker og følelser når vi ser tilbake på livene våre. Disse refleksjonene, erfaringene vi har hatt og ikke minst våre livssyn preger nok forestillinger om hva som venter.

Jeg spurte henne om hun var fornøyd med livet hun hadde levd. Olaug fortalte at hun stort sett var det. Hun følte som mange kvinner i sin generasjon at hun ikke hadde fått brukt seg selv godt nok.

Pasient Helst ville jeg bli veterinær, men det var utelukket at jeg skulle ta en så lang utdannelse. Mor og far prioriterte brødrene mine når det kom til slikt. Jeg har nok levd litt i skyggen av mennene i mitt liv.

Hun syntes likevel at livet hadde vært rikt. Hennes største gleder var den første tiden av ekteskapet, og de tre barna de fikk. Hun tok det tungt da mannen ni år senere forlot henne til fordel for en annen kvinne. Etter hvert traff hun en ny og god mann og følte at livet gikk hennes vei igjen da det på nytt tok en gal vending. Først mistet hun sin yngste sønn i en bilulykke. Året etter døde hennes siste mann brått på grunn av et hjerteinfarkt. Tapet av sønnen var det verste hun hadde opplevd. Hun sørget fortsatt over han. Vi snakket en stund om sønnen, og hun fortalte at hun fant trøst i at han hadde hatt et godt liv. Nå som døden nærmet seg, tenkte hun stadig oftere på gutten sin og den siste mannen.

Jeg spurte om hun var redd for døden. Olaug nikket. Hun sa at hun hadde vokst opp i et strengt kristent miljø som hadde gitt henne en del vonde opplevelser i barne- og ungdomsårene. Hun hadde derfor forlatt troen som ung kvinne. Men i det siste hadde hun kjent en krypende angst for hva som ventet henne fordi hun ikke hadde levd etter strenge kristne regler men tvert i mot vendt ryggen til troen.

Pasient Jeg frykter hva som skal skje dersom det virkelig finnes en gud som skal dømme over meg til slutt, fortalte hun.

Olaug var, slik jeg kjente henne, en hjertegod og snill person som neppe hadde gjort mange fortred i livet sitt. Jeg fortalte at jeg var helt sikker på at hvis det fantes en gud, så ville han nettopp holde en beskyttende hånd over henne.

Jeg spurte om hun hadde noen å snakke med om døden. Hun fortalte at hun ikke hadde det, og at det var det som gjorde at hun kjente seg så inderlig ensom. Hun sa at hun hadde et stort behov for å dele følelsene sine og redselen for å dø. Hvis hun prøvde å snakke med barna eller venninnene sine om dette, nærmest benektet de at livet hennes gikk mot slutten.

Pasient De orker ikke å snakke med meg om det. De mener at jeg har lenge igjen å leve siden jeg ser så bra ut nå. Men det er ikke noen trøst for meg at de later som om det ikke skal skje!

Jeg nevnte at en prest kan være gode samtalepartner uavhengig av livssyn eller en psykolog, og at hun uansett kunne hun komme til meg så ofte hun ville. Hun fortalte at hun nylig hadde lest en bok der et annet menneske fortalte sine tanker om livets slutt. Det hadde vært godt og nyttig, syntes hun, og gjort henne mindre ensom.

Vi snakket om viktigheten av å ikke bare tenke på sykdommen og døden, nå som hun enda var frisk til å gjøre hyggelige ting. Olaug var enig i dette og fortalte at hun ønsket å fylle tiden med positive opplevelser så lenge hun klarte.

Pasient Jeg klarer også å ha det hyggelig. Noen ganger glemmer jeg nesten at jeg skal dø. Det jeg savner er at mine nærmeste kan være ærlige og snakke ordentlig med meg når jeg ønsker det. Jeg vil også snakke med dem for at de best mulig kan hjelpe meg helt på slutten. Mitt ønske er å få dø så smertefritt som mulig, og at de ikke forlenger livet mitt unødvendig på sykehuset når slutten nærmer seg. Vi vet jo alle at det ikke er håp likevel.

Jeg foreslo at hun skulle prøve å være ærlig med barna sine og ta opp det hun ønsket å snakke med dem om. Samtidig måtte hun være forberedt på at de kanskje ikke ville klare dette rett og slett fordi de synes det er så inderlig vondt at hun skulle forlate dem.

Pasient Ja, da får jeg heller komme å snakke med deg, da, og i stedet hygge meg med barna mine!

Olaug smilte tappert da hun gikk, og fortalte at hun skulle spise lunsj med en god venninne på et bakeri etter timen vår. Hun gledet seg til det.