Arne var en stillfarende mann som ikke klagde i utrengsmål. Konen hans, Ågot, hadde de siste årene blitt betydelig redusert. Arne ville helst ikke bry folk. Han ønsket å ta vare på konen sin hjemme, men erfarte at kreftene ikke strakk til.

Pasient: I går etter middag skulle Ågot lage en kopp kaffe til oss. Jeg tilbø meg å gjøre det, men hun viftet meg vekk. Så gikk jeg ut for å hente aftenavisen og kom i snakk med en nabo. Da jeg kom inn igjen var platen på komfyren rødglødende. Ågot hadde glemt den. Hun hadde sin fulle hyre med å dekke på stuebordet til seks stykker. Vi skulle ikke ha gjester. Da jeg kommenterte det, hentet hun seks nye asjetter og ble overrasket da hun så at bordet allerede var dekket. Hun ble irritert på meg og sa hun ville gjøre tingene selv. -Snart kommer barna sa hun, og da må alt være klart. Det nyttet ikke å diskutere med henne. Tror du det er hjerneslagene som har gjort henne slik?

Lege: Ågot har det vi kaller vaskulær demens. Gjentatte små infarkter eller blødninger i hjernen skader nervecellene. Det fører etter hvert til at de mentale ferdighetene avtar. Vaskulær demens innebærer at nerveceller dør. En slik skade kan ikke repareres. Ågot kan derfor dessverre ikke bli frisk, men livskvaliteten hennes kan styrkes. Mye avhenger av hvordan man tilrettelegger omgivelsene for henne. Jeg vet du er en samvittighetsfull og lojal ektemann, Arne, men tror du ikke tiden er moden for å søke om institusjonsplass for Ågot?

Pasient: Jeg synes det høres trist ut at hun skal komme på et hjem. Hennes søster ble dement for noen år tilbake. Vi besøkte henne ofte på søndagene. Ågot ble alltid nedslått etterpå. Den driftige søsteren hennes var redusert til en forvirret dame som vandret hvileløst rundt i gangene. Medpasientene var helt i sin egen verden. De gapte, siklet og snakket usammenhengende. Noen ropte på mamma.

Lege: Hvordan går det hjemme hos dere nå?

Arne sukket.

Pasient: Noen ganger kan Ågot stå opp midt på natten, kle på seg kåpen og begynne å lete etter vesken sin. Hun vandrer og roter og er ikke mottagelig for mine innvendinger. Jeg har prøvd å berolige henne med at hun kan legge seg til å sove igjen også vil alt ordne seg i morgen, men det er nytteløst. En gang hadde hun stått opp og vandret ut i bare nattkjolen, mens jeg sov. Jeg fant henne forkommen på morgenkvisten, gråtende i veikanten.

Arne sank sammen og støttet hodet i den store neven sin før han fortsatte.

Pasient: Jeg føler jeg har mistet Ågot, hun har blitt som en fremmed. Gjennom hele vårt ekteskap har hun vært like tålmodig som dagen er lang. Hun har vært en fantastisk mor og en omsorgsfull kone. Snill,varm og suveren på kjøkkenet. Vi hadde gledet oss til å være pensjonister sammen. Lenge snakket vi om å reise og oppleve nye ting. Nå er det bare skallet igjen av Ågot. Jeg forstår henne ikke lenger. Sist lørdag skrek hun til meg og kløp meg i armen. Etterpå gråt hun, fortvilet som et lite barn.

Stemmen til Arne brast.

Lege: Demens er en brutal sykdom som rammer flere og flere i kraft av at vi lever lenger enn før. Stor er sorgen til pårørende når de opplever at deres kjære forandrer personlighet. Alle mennesker har et grunnleggende ønske om å forstå og å bli forstått. Veien til forståelse går gjennom kommunikasjon. Selv om demenssykdommen gjør at Ågot har vanskeligheter med å håndtere ny informasjon og språket hennes ikke lenger er like effektivt og presist, har hun likevel behov for å kommunisere med andre.

Pasient: Men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal nå inn til henne? Jeg vil så gjerne, men jeg får ikke ”tak ” i henne.

Lege: Jeg synes du bør søke om institusjonsplass for Ågot. Det er for tungt for deg å ha henne hjemme. Det hadde det vært for enhver. Du setter både hennes og din egen sikkerhet i fare. Ågot trenger tilsyn døgnet rundt.

Pasient: Jeg føler meg heldig og takknemlig som har hatt et liv med henne. Etter alt hun har gjort for meg og barna, vil jeg ikke ”dumpe” henne på et sykehjem.

Lege: Ja, jeg forstår at dette er vanskelig for deg, men å bo på et sykehjem vil være det tryggeste for Ågot nå. Mange sykehjem er bedre enn sitt rykte, og du kan besøke henne når du ønsker. Det er sikkert mulig for henne å få permisjoner slik at hun kan delta på familiebegivenheter. På et sykehjem jeg besøkte forleden hadde personalet blitt spesielt trenet i kommunikasjon med demente. Jeg ble imponert over hvor god kontakt de klarte å få med pasientene.

Arne løfter blikket.

Pasient: Hvordan klarte de å nå inn til de demente ?

Lege: De brukte en metode som het Marte Meo. Marte Meo betyr av egen kraft. Det er en metode der man lærer å bli mer oppmerksom på hva som skjer i samspillet mellom en selv og andre. Situasjoner som måltidene, påkledning og tannstell blir filmet. En psykolog går igjennom videosnuttene med personalet og velger ut sekvenser hvor det er tydelig at det er god kommunikasjon mellom pleier og pasient. Så snakker man sammen om hva som førte til at samhandlingen gikk bra.

Pasient: Hva fant de?

Lege: Når pleieren oppfattet pasientens fokus så de at pasient ble rolig og trygg. Hvis for eksempel en dement dame reiste seg fra bordet og gikk bort til potteplantene, kommenterte pleieren disse plantene. Da merket pasienten at de hadde noe felles. Hun følte seg sett, og dette inspirerte henne til å ha en samtale om potteplanter. Mye av det demente foretar seg kan virke meningsløst. Men hvis man setter oppførselen deres inn i en sammenheng og prøver å finne ut av hva slags liv de har levd, blir det lettere å forstå dem. Hvileløs vandring kan være en pasienten som er på vei til noen gjøremål. For mange av de demente damene på sykehjemmet var det uvant å sitte uvirksom i en stol. Flere hadde vært husmødre og var lette på foten. De følte seg utilpass med å sitte lenge i ro. Når pleieren tok dem med i oppryddingen og enkelt kjøkkenarbeid, trivdes de bedre. Pleierene prøvde aktivt å mobilisere restfunksjoner hos pasientene. Dette styrket deres opplevelse av egenverd.

Pasient: En del av det Ågot sier virker helt meningsløst. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøver å forklare henne at barna våre har flyttet ut for lenge siden. Likevel dekker hun på til dem. Det jeg sier går ikke inn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Lege: Når du snakker med Ågot er det ikke først og fremst innholdet i samtalen som er det viktigste for henne, men at hun opplever at dere er i en rytme og at dere kan veksle på å ha ordet.

Pasient: Når jeg reiser meg fra stolen, kan hun bli helt fortvilet og si at jeg ikke skal gå fra henne. Jeg må bruke lang tid på å trøste henne.

Lege: Forsøk å gi beskjed om hva du skal foreta deg trinn for trinn. Dette vil trygge henne. Forbered henne på hva som skal skje.

Pasient: Ågot kan begynne på en ting og deretter fortsette med noe helt annet. Til slutt blir det bare rot. Her om dagen vasket hun opp kasserollene, men før hun var ferdig tømte hun kjøleskapet. Så dro hun frem en koffert fra kottet og begynte å pakke vinterklær ned i den. Jeg sto rådvill og så på dette kaoset. Hun som alltid har hatt sånn orden, sukket Arne.

Lege: For å forebygge uro hos Ågot, kan du hjelpe henne med å avslutte det hun holder på med før hun begynner på noe nytt. Prøv å fang opp hennes fokus, og ton deg inn på hennes tempo. Vasker hun kasserollene, kan du gå bort til henne, hjelpe til med å tørke dem og sette dem inn i skapet. Det er fint om du kommenterer underveis at dere er i ferd med å bli ferdige med oppvasken.

Pasient: Det skal jeg prøve å huske på. Et annet problem er at Ågot av og til ikke kjenner igjen gamle naboer vi treffer i butikken. Jeg ser at dette gjør henne forlegen. Hvordan skal jeg håndtere det?

Lege: Si navnet til den dere snakker med høyt, for eksempel: ”Hei Ragnar, den gode naboen vår er også på handletur, ser jeg.” Dette kan få Ågot til å føle seg inkludert og hun blir trygg på hvem den andre er.

Pasient: Takk skal du ha, sa Arne. Du har gitt meg noen ideer til å forstå min kone. Jeg vil jo det beste for henne. Du har nok rett i at det ikke er forsvarlig at jeg har eneansvaret for henne når hun kan finne på å vandre ute om natten og alt. Kanskje jeg skal ringe sykehjemmet i bydelen vår. Det er vel mulig å komme på omvising?

Lege: Ja – det er en god ide. Kanskje hun kan starte som dagpasient. Det er fint om du kan komme tilbake til meg om to uker. Jeg vil gjerne høre hvilket inntrykk du fikk av sykehjemmet.

Samtalen ble utviklet i samarbeid med spesialist i klinisk psykologi Marianne Skar.