Vi har ulike typer tanker. En av disse er de frivillige og beviste tanker som vi styrer selv. Disse tankene stiller vi gjerne spørsmål ved og etterprøver riktigheten av. Ved siden av disse har vi en annen type tanker som vi har mindre kontroll over - de såkalte automatiske tankene.

De er bestemt av inngrodde oppfatninger om oss selv, andre mennesker og våre omgivelser. Disse holdningene er dessverre ikke gjenstand for den kritiske vurderingen som vi underlegger våre beviste tanker. Hvis de automatiske tankene er basert på feil, kan de forrige livsgleden i betydelig grad.

Kognitiv terapi har som mål å oppdage automatiske tanker og å teste ut om de er riktige. Denne behandlingsformen har vist seg å være en effektiv ved mange psykiske lidelser deriblant depresjon, angstlidelser og spiseforstyrrelser. Personer som sliter med kroniske smerter kan også ha nytte av kognitiv terapi.

Mennesker som er deprimerte har ofte en eller flere av følgende automatiske tanker med lite slingringsmonn og rom for tilgivelse.

”Hvis jeg gjør en feil, vil folk syns mindre om meg”
”For å være lykkelig må jeg være akseptert av alle”
”Hvis andre ikke er enige med meg, misliker de meg.”

Nina var tydelig fornøyd. Hun hadde hatt muntlig eksamen og med godt resultat. Til jul strøk hun. Det hadde gått hardt inn på henne. Hun mente nederlaget på eksamen skyldtes at hun var en udugelig. Ved hjelp av kognitiv terapi hadde jeg forsøkt å hjelpe henne ut av depresjonen. Men det viktigste arbeidet hadde Nina gjort selv.

Lege: Hva tenker om det gode eksamensresultatet denne gangen? - begynte jeg.

Hun smilte.

Pasient: For et halvt år siden ville jeg svart at jeg hadde flaks ved eksamen. Og hvis jeg hadde mislyktes, hadde jeg hatt meg selv å takke fordi jeg er så dum. Nå har jeg begynt å utforske oppfatningene jeg har om meg selv. Det hender rett som det er at jeg må revurdere dem.

Lege: Alle lar vi oss styre av inngrodde oppfatninger – eller automatiske tanker.

Pasient: Første gang du snakket om automatiske tanker, skjønte jeg ikke hva du siktet til. Jeg følte meg bare mislykket etter eksamen og fremtiden var uten særlig håp.

Lege: Ja – du var ganske nedfor.

Pasient: Ikke så rent lite heller, spør du meg.

Nina sukket.

Pasient: Men så lærte jeg meg å legge merke til de automatiske tankene eller lyntankene som jeg liker å kalle dem. De farer gjennom hodet mitt så raskt at jeg ikke stiller spørsmål ved om de er riktige. Det er nifst hvor ukritisk jeg har latt dem bestemme hvordan jeg oppfatter meg selv og andre. Gradvis har jeg innsett at disse lyntankene ikke er uomtvistelige sannheter.

Lege: Helt riktig! Og for å få tak de automatiske tankene dine har vi snakket om dine umiddelbare følelser i konkrete situasjoner. Etter hvert har du blitt flink til å oppdage lyntankene som farger disse følelsene

Pasient: Ja - jeg har trent på det. Da faren min for eksempel sa ”Det er vanskelig å nå fram i arbeidslivet uten en solid utdannelse,” så var min lyntanke ”Uten en solid utdannelse vil jeg bli en evig byrde for mine foreldre”. Men så lærte jeg meg å spørre om det var sannsynlig at jeg kom til å bli hjelpeløs og avhengig, eller om jeg kanskje hadde jeg tolket far feil.

Det var inspirerende å ha en så lærenem pasient som Nina. I timene hadde vi utforsket hennes automatiske tanker i ulike situasjoner. Hensikten var å gjøre henne oppmerksom på disse lyntakene og la henne teste ut riktigheten av dem.

Lege: Hjalp det syns du?

Pasient: Først opplevde jeg at du var litt vel ivrig på teknikkene dine. Før jeg var ferdig med å snakke serverte du meg den ene kjappe løsningen etter den andre. Jeg ble en smule irritert, men du er tilgitt.

Nina fortsatte.

Pasient: Etter hvert virket du mer tålmodig og opptatt av å lytte. Det likte jeg. Gradvis ble jeg kjent med hvilket holdninger som de automatiske tankene var styrt av. ”Hvis jeg stryker, er jeg en taper.” var for eksempel basert på ideen om at ”Mislykkes jeg med studiene, vil jeg ikke klare å få en anstendig jobb. Da vil familien se på meg som en taper”.

Vi dvelte over dette i stillhet noen øyeblikk.

Lege: Etter hver time fikk du hjemmelekser. Hvordan var det, syns du?

Pasient: Først syns jeg det var tiltak å gjøre dem, for jeg så ingen vei ut av depresjonen. Men så ble jeg gradvis mer engasjert i arbeidet med å avdekke holdningene mine. Å skåre dem fra 1 til 10 var ok. Da jeg tok for meg oppfatningen ”Hvis jeg stryker, er jeg en taper”, oppdaget jeg at det dreide seg mer om min frykt enn at noen familien faktisk hadde sagt det til meg. Jeg satt opp for og motargumenter for at konklusjonen ”Stryk er lik taper” var riktig. Det endte med at jeg ga den en 2-er.

Hun tok en liten pause.

Pasient: Faren min har ofte sagt jeg ligner på kusinen min. Hun droppet ut av studiene etter to år, reiste til Thailand og rotet seg borti dop. Da hun kom tilbake var hun helt fjern og klarte ikke å forholde seg til alminnelige krav. Hun kunne bli liggende i sengen hele dagen og var totalt tiltaksløs. Selv det å klippe plenen ble en umulig oppgave for henne.

Lege: Så for deg ble hun altså skrekkvisjonen av å stryke. Men rotet du deg bort i dop etter den mislykket eksamen?

Pasient: Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg testet for øvrig ut sammenhengen mellom det å stryke og å være en taper. Jeg listet opp de jeg kjente som hadde strøket til en eksamen. Det var ikke mange tapere blant dem. De andre ”strykerne” var stort sett helt ok mennesker.

Lege: Betyr det at du stiller høyere krav til deg selv enn til andre?

Pasient: Ja, det har jeg gjort i mange sammenhenger.

Nina tenkte seg om.

Pasient: Hvis jeg hadde en liten kvise på nesen, hjalp det ikke at noen sa at håret mitt var pent. Kvisen var alt jeg så. Den sto ut som et fyrtårn og ble alt folk la merke til ved meg, tenkte jeg. Jeg testet ut denne holdningen ved å sette meg ned i kantinen på universitetet. Det var faktisk flere ”ukvisete” enn ”kvisete” som satt alene. Og da jeg skjerpet blikket mitt var det få som ikke hadde større eller mindre urenheter i huden. Jeg skilte meg med andre ord ikke ut.

Lege: En fin analyse og godt observert.

Nina smilte. Timen var over og hun reiste seg. På vei ut av døren snudde hun seg.

Pasient: Jeg var barnevakt for nevøen min her en kveld. Vi leide Flåklypa Grand Prix. Pinnsvinet Ludvig er helt klart styrt av automatiske tanker. En hver ny idè fra Solan blir møtt av Ludvig med ”Det er fali`det…”.

Lege: Ja – han kunne nok hatt nytte av litt kognitiv terapi.

Samtalen ble utviklet i samarbeid med spesialist i klinisk psykologi Marianne Skar.