Victoria var velkledd, veltalende og virket selvsikker i måten hun førte seg på. Men hun strevde med stadige kritiske tanker om sitt utseende.

Pasient Når jeg ser meg i speilet syns jeg at jeg ser ut som et monster. Da jeg var 21 år fikk jeg rettet på nesen min hos en plastisk kirurg fordi jeg syntes den var så stor og klumpete. Men etter operasjonen følte jeg meg fremmed i forhold til meg selv. Derfor valgte jeg å operere nesen en gang til slik at den ble omtrent som før. Hver dag før jeg våger å gå ut, må jeg nappe ut sjenerende hår i ansiktet, pleie håret med ulike kurer og sprayer, sørge for at stripene ser så bra ut som jeg klarer, stelle brynene så de er helt symmetriske og klemme ut urenheter av huden. Når jeg har gjort dette, må jeg tilbake til speilet for å sjekke at alt er i orden. Som regel synes jeg ikke det hjelper noe særlig, og jeg kan nesten bli grepet av panikk over hvor stygg jeg ser ut.

Lege Hvor stor andel av tiden, prosentvis, vil du si at du tenker på dette?

Pasient Det varierer, men nå er det kanskje 60 prosent.

Lege Har du lagt merke til om det er perioder hvor disse tankene opptar deg mer?

Pasient Ja, hver gang jeg er på et kjøpesenter, i en heis eller i svømmehallen med mange speil og sterkt lys, blir jeg helt fiksert på å se på meg selv. Når jeg tror at et forhold skal ta slutt, tenker jeg enormt mye på utseendet. Jeg har lurt på om jeg burde forsøke plastisk kirurgi en gang til. Hvis jeg fikk fikset på alt jeg synes er feil, ville jeg kanskje få fred i hodet.

Lege Har du lagt merke til når du har litt fri fra disse tankene?

"Dysmorfofobi melder seg vanligvis i puberteten eller i tidlig voksen alder. Like mange kvinner som menn lider av sykdommen."

 

Pasient Hm, hvis jeg er sammen med gamle venninner en kveld, og når jeg er hos besteforeldrene mine. Da tenker jeg nesten ikke på utseendet i det hele tatt.

Lege Jeg tror du bør overveie å vente med ytterligere plastisk kirurgiske inngrep. Har du hørt om tilstanden dysmorfofobi? Det innebærer at en liten deformitet av kroppen, eksempelvis nesen, ørene, håret eller huden, oppleves som et uforholdsmessig stort problem. Kvinner kan også være opptatt av brystene og menn er ofte fiksert på formen på musklene sine. Kritiske synspunkter på underlivets størrelse eller form er alminnelig hos begge kjønn.

Mange med dysmorfofobi søker behandling hos hudleger og kosmetiske kirurger uten at dette hjelper. Du forteller at du har operert nesen din to ganger, men at du fortsatt ikke er fornøyd. Det er ikke uvanlig å bruke mange timer om dagen på å se seg i speilet og pleie utseendet sitt slik du forteller. Sykdommen er lite kjent, og de som lider, isolerer seg ofte og tenker at de er alene med problemet. Men det er hjelp å få.

Victoria var motivert for å utforske tankene sine rundt kroppsbildet. Jeg ba henne ta med bilder av seg selv fra ulike perioder av livet sitt. Så gikk vi igjennom dem, og hun fortalte hvordan hun syns hun så ut på de forskjellige tidspunktene. Jeg ba henne rangere bildene fra penest til styggest. På bildet da hun var rundt 15 syntes hun at hun så heslig ut. Vi gikk mer inn i hvordan hun hadde det på denne tiden.

Foreldrene ble skilt da hun var et par år og begge hadde vært svært opptatt av sine stadig nye kjærester. Moren og faren hadde viet Victoria lite tid og oppmerksomhet. Hun hadde ofte gått rundt og grublet på hvorfor. Hyppig kritikk fra foreldrene hadde også gitt henne følelsen av å ikke være bra nok. Videre hadde hun fått noen sårende kommentarer om nesen sin tidlig i puberteten. Da hun var 15 år hadde moren fått en ny samboer. Og de hadde fått et nytt barn som de ble svært opptatt av. Victoria ble viet lite oppmerksomhet. Hun begynte samtidig på ny skole og kom inn i et miljø hvor det var en del eldre gutter. Det førte til en del festing og alkoholbruk. I rus hadde hun blitt utsatt for et seksuelt overgrep og slitt med mye skam i etterkant.

Pasient Det var vel heller livet mitt som var fælt på den tiden og ikke ansiktet mitt.

Det slo henne at hun ikke hadde tenkt så mye på minnene fra denne tiden. Hun fikk i ”hjemmelekse” å klippe ut bilder av ansikter fra aviser og blader. I timene gikk vi igjennom disse bildene, og hun forklarte hvordan hun oppfattet dem. Victoria hang seg spesielt opp i formen på nesene til menneskene vi så på bildene. Jeg hjalp henne med å fokusere også på andre ting ved ansiktet som for eksempel uttrykket i øynene, om det så ut som vedkommende hadde hatt en god dag, virket fornøyd, forventningsfull og så videre. Når hun begynte å utforske dette selv, dukket det opp en ny vitalitet i ansiktet hennes og stemmen fikk en annen klang. Beskrivelsene hennes ble mer levende og mimikken hennes myknet. Hun fremstod som mer spontan sammenlignet med første time da hun hadde virket meget kontrollert og forbeholden.

Hun fikk også i oppgave å forsøke å se seg i speilet med nye øyne. Jeg anbefalte henne å betrakte hele skikkelsen sin og ikke henge seg opp i detaljer i ansiktet eller kroppen. Videre skulle hun snakke i et nøytralt og beskrivende språk som for eksempel ”jeg er normalt høy”, ”håret mitt rekker til skuldrene”, ”ansiktet mitt er ovalt” og ”jeg mangler ingen kroppsdeler”. Hvis hun begynte å omtale seg selv med et fordømmende språk, stoppet jeg henne.

Hjemme dekket hun til alle speil. Dette var nødvendig i en periode fordi speilene virket for Victoria omtrent som alkohol for en alkoholiker. Etter hvert gikk det opp for henne at det var det indre bildet hun hadde av seg selv det var noe galt med og ikke den ytre fremtoningen.

Noen forskere mener dysmorfofobi (engelsk: body dysmorphic disorder eller BDD) delvis skyldes en ubalanse i hjernens signalstoff serotonin. Andre forstår sykdommen som en unormal reaksjon på forandringene som skjer med kroppen i ungdomstiden. Sannsynligvis kan erting på grunn av utseendet, stadige kritiske kommentarer fra familiemedlemmer eller overgrep bidra til å utløse sykdommen.

Jeg henviste Victoria videre til voksenpsykiatrisk poliklinikk. Etter en tid kom hun innom og fortalte at tankene hennes ikke kretset om nesen lenger. Gjennom terapi hadde hun fått opp såre følelser rundt savn og skuffelser i oppveksten og jobbet nå med å bearbeide disse.

Samtalen ble utviklet i samarbeid med spesialist i klinisk psykologi Marianne Skar.