Faren til Tobias fortalte at gutten var redd for ballonger.

Pasient Tobias er redd for ballonger, fortalte faren. Det gjør at han gruer seg for bursdagsselskaper, 17.mai og nyttårsaften. Allerede fra han får en bursdagsinvitasjonen blir han urolig.

Tobias så ned i gulvet, med vedgikk at det var dumt med denne skrekken for han gikk glipp av en del morsomme ting. Han sa at han ikke visste hvorfor han var redd ballonger.

Morten fortalte at da Tobias var ett år og akkurat hadde lært å gå så gikk han mot to store ballonger på gulvet som plutselig sprakk. Det ble noen forferdelige smell. Han hadde falt og skreket.

Pasient Jeg tok ham på fanget med en gang, sier mammaen, men han var nesten utrøstelig. Kan det være grunnen til at han er blitt så redd for ballonger? Det er i hvert fall hva vi har tenkt.

Lege En ettåring har begrensete muligheter til å uttrykke seg. Det kan ha gjort at skrekken du kjente satte seg fast i kroppen din. Når du senere i livet blir minnet om hendelsen kjenner du frykten på nytt. Dette kalles en fobi og er ganske alminnelig. Noen er redd for ballonger, andre kan bli urolige hvis de skal fly, de hører torden eller skal til tannlegen. En ballong som eksploderer kan være litt av et sjokk for et barn som akkurat har tatt sine første skritt og som stolt men litt utrygg forsøker å bevege seg rundt i verden.

For å hjelpe Tobias med å bli kvitt angsten for plutselige smell ble vi enige om en typisk situasjon der han ville bli konfrontert med en ballong. Deretter inndelte vi situasjonen inn i ulike deler og laget en såkalt angsttrapp, hvor hvert trinn brakte han nærmere møtet med ballongen.

Pasient Trinn én er å få bursdagsinvitasjonen, trinn to er ta på seg pent tøy, trinn tre er å gå mot bilen til pappa som skal kjøre meg til bursdagen.

Tobias gjorde greitt rede for forløpet.

Pasient Det siste trinnet må jo være å ha en ballong i hånden og smelle den, sa han.

Vi ble enige om at han skulle sitte mellom foreldrene med lukkede øyne. Deretter skulle han se for seg de ulike trinnene som en film inni hodet sitt når jeg leste dem opp.

Pasient Hva skal jeg gjøre hvis det blir skummelt? spurte Tobias.

Lege Da skal du løfte en finger, men fortsette å ha øynene igjen, svarte jeg. Når du kjenner deg klar, fortsetter vi på det trappetrinnet vi slapp.

Tobias mestret denne øvelsen ganske bra. Vi ble enige om at han skulle gjøre den hjemme sammen med foreldrene. Neste gang Tobias kom, begynte vi å trene direkte med ballonger.

Lege Jeg går ut på gangen og lar kontordøren stå på gløtt, sa jeg. Du blir her inne. Jeg teller til tre, og så smeller jeg ballongen.

Tobias for sammen da det smalt. Han var tydelig stresset. Vi gjentok øvelsen da han hadde roet seg. Etter hvert gikk det bedre og vi ble enige om jeg skulle smelle en ballong mens vi var i samme rom. Men det ble for mye for han og han gråt. Pappaen som hadde fulgt med fra sin tilskuerplass i hjørnet, kom bort og trøstet ham. Han holdt gutten inntil seg og strøk ham over hodet.

Neste gang var Tobias mutt og sur ved begynnelsen av timen.

Lege Du liker å spille fotball, vet jeg.

Han svarte ikke, men ble med på å lage to små mål inne på kontoret.

Lege Kom igjen, Tobias. Skyt ballongen til meg, sa jeg.

Han var litt nølende først, men ganske raskt ble han engasjert. Ballongen danset bortover gulvet.

Jeg foreslo at pappaen kunne lage en videosnutt hjemme hvor han blåste opp og smalt ballonger. Tobias kunne så med fjernkontrollen spole frem og tilbake på denne videoen og derved kontrollere når smellet kom. Følelsen av kontroll er avgjørende i all angstbehandling.

Ved at Tobias fikk oppleve ballongene både direkte ved lek og indirekte gjennom lyd, video og ved å forestille seg situasjonene, gikk det raskere å bearbeide frykten. Noen måneder og fem–seks konsultasjoner senere var han helt kvitt ballongfobien. Han kom stolt og fortalte at han hadde hjulpet til med å blåse opp ballonger da lillebroren, Ole-Henrik, skulle gå skirenn.

Pasient Det er kult å ikke bli stressa av smell og bursdager, smilte han fornøyd.

Samtalen ble utviklet i samarbeid med spesialist i klinisk psykologi Marianne Skar.