Thomas var i begynnelsen av tjueårene og hadde vært pasient hos meg ett års tid. Han strevde angst og med å komme seg på jobb. Når han reise med t-banen mente han at andre så på ham og tenkte stygge tanker. Det gjorde han urolig. Enkelte dager kom han seg ikke ut av leiligheten.

Selv det å gå i butikken ble uoverkommelig. Jeg hadde forsøkt samtaleterapi, men han ble ikke bedre. Medisiner hadde heller ikke hjulpet han. For noen måneder siden hadde han sluttet å gå på jobben. Både hans foreldre og jeg var var bekymret. De fortalte at han også hadde trukket seg mer bort fra dem.

Thomas virker ustelt og forvirret.

Lege: Kan du beskrive hvordan dagene dine er nå?

Han løftet hodet langsomt og snakket vagt og utydelig:

Pasient: Jeg vet ikke helt. De bare går liksom. Livet mitt forsvinner.

Jeg hadde foreslått for Thomas å kontakte kvalifiseringssenteret i bydelen for å få hjelp med å søke jobb eller komme i gang med egnet omskolering. De hadde innkalt ham flere ganger, men han hadde ikke møtt opp. Videre hadde han blitt tipset om ”Aktiv på dagtid.” Det er et rimelig og variert treningstilbud til personer som er uføre, sykemeldte, under rehabilitering eller som mottar annen trygdeordning eller sosialstøtte. Thomas ønsket å komme i bedre form men hadde foreløpig ikke deltatt på trening. Dagsentrene i bydelen var han også blitt orientert om men hadde ikke besøkt disse.

Lege: Når står du vanligvis opp om morgen?

Thomas dro på det og mumlet:

Pasient: Neeei, jeg - det varierer en del.

Lege: Har du dager du ikke står opp?

Thomas ble stille lenge og stirret tomt ut i luften. Så sa han:

Pasient: Ja, tre-fire dager i uken kan jeg bli liggende i sengen å tenke. Til slutt vet jeg ikke hvor jeg skal begynne. Hodet blir tungt. Jeg føler meg søvnig og synker inn i en døs.

Lege: Hender det at du får besøk?

Pasient: Ja, noen kompiser stikker innom, men jeg er for det meste alene.

Lege: Hva gjør dere når du får besøk av kameratene dine?

Det var ingen hemmelighet at Thomas røkte en del hasj. Han hadde snakket åpent om dette. Omfanget av misbruket var det vanskelig å få klarhet i. Han fortalte at hasjen la et behagelig slør over den indre uroen, men etterpå kunne den komme enda sterkere tilbake. Hasjen gjorde ham sløv og tiltaksløs.

Pasient: Vi røyker og hører på musikk. Jeg vet det ikke er bra for meg, så jeg prøver å holde meg unna dem. Men det er de eneste kompisene jeg har.

Lege: Når du kommer deg opp av senga. Hva gjør du da?

Pasient: Ofte blir jeg sittende uvirksom i en stol og tenke. Det er mye jeg burde gjort, men ting hoper seg opp for meg. Jeg ”grumser” til tankene mine. Hvis kaffekoppen for eksempel velter, tenker jeg at det blir en dårlig dag. Da blir jeg sittende inne. Treffer jeg en oppstemt dame i butikken tenker jeg at hun kan ha tatt noe av energien min og stjålet deler av min gamle personlighet.

Lege: Hører du stemmer eller ser ting som andre ikke kan se?

Pasient: Nei, det tror jeg ikke, men jeg fornemmer at det er en ånd rundt meg. Tror døde mennesker prøver å få svar på noe i livet sitt ved å leve gjennom meg.

Lege: I det siste har jeg justert på medisinene dine. Har du merket noen effekt av det?

Pasient: Ja, medisiner er bra, tror jeg. De kan få meg opp og ned, eller nei.. Jeg husker ikke helt.

Lege: Tar du medisinene regelmessig?

Pasient: Jeg mener jeg gjør det vanligvis, men jeg gruer meg alltid til å gå på apoteket. Synes de ansatte ser på meg som en narkis og en taper. Av og til tenker jeg at de har snakket om meg før jeg kommer inn.

Lege: Jeg er bekymret for deg, Thomas. Det er trist å høre at du opplever at dagene bare forsvinner. Jeg tror du trenger hjelp til å få orden på tilværelsen din. En mulighet er at en psykiatrisk sykepleier i bydelen kommer hjem til deg med jevne mellomrom. Hun kan være et lyttende øre, hjelpe deg med praktiske ting som å gå gjennom posten, fylle ut skjemaer, administrere medisinene dine og så videre.

Thomas sank sammen:

Pasient: Er ikke så interessert i å få inn en ryddedame.

Så ble han sittende taus igjen med et tomt blikk. Han strøk fingrene gjennom håret. Jeg så at neglene hans var skitne og lange.

Lege: Kan det gå en uke uten at du røyker hasj?

Pasient: Nei, det gjør vel ikke det.

Lege: Jeg har kjent deg i et år nå, Thomas, og jeg har inntrykk av at du har fått det vanskeligere. Når jeg snakker med deg, virker du mer forvirret. Hasjbruken din har økt, og du har falt ut av jobb.. Hva ønsker du videre selv?

Pasient: Jeg vil helst ha et vanlig liv hvor jeg kan jobbe og fungere.

Lege: Da skal jeg sette deg i kontakt med Ny-sykteamet i området der du bor. De kan kartlegge din psykiske tilstand og ha samtaler med familien din. Det er viktig at du får riktig hjelp så fort som mulig.

Jeg var bekymret for om Thomas var i ferd med å utvikle en alvorlig psykisk lidelse. Han hadde sunket stadig mer inn i seg selv, blitt sløv og manglet fremdrift. De siste månedene var han også blitt tiltagende ustelt, forvirret og hadde etter hvert sluttet å møte på jobb. Han hadde fått et tomt og fjernt uttrykk i ansiktet. Om denne utviklingen skyldtes hasjmisbruket eller en underliggende psykisk lidelse som for eksempel schizofreni var ikke lett å avgjøre.

I helsevesenet finnes det egne team som jobber med å fange opp unge mennesker som er i ferd med å utvikle alvorlige psykiske lidelser. Målet er å begrense eller stoppe sykdommens utvikling. Mulighetene til å lykkes er størst desto tidligere man kommer til behandling. En person med en eller flere av følgende tegn kan ha nytte av slik hjelp.

* Han trekker seg tilbake fra familie og venner
* Han er ekstremt engstelig, merkbart deprimert, har selvmordstanker eller problemer med å konsentrere seg
* Resultatene på skolen eller arbeidet blir stadig dårligere
* Han forsømmer den personlig hygienen
* Han sover dårlig og spiser lite
* Han virker fjern
* Han tror, uten grunn, at andre forfølger, overvåker eller ønsker å skade han.
* Han føler seg ledet til å gjøre ting mot sin vilje
* Han hører stemmer som ingen andre kan høre
* Han mener han kan påvirke tankene til andre eller har andre spesielle evner
* Han snakker om, eller skriver ting, som ikke gir noen mening eller har upassende følelsesmessige reaksjoner

Samtalen ble utviklet i samarbeid med spesialist i klinisk psykologi Marianne Skar.

Foto: © iStockphoto.com/lisafx