Stadig flere blir avhengige av internettbaserte spill. I ”massive multiplayer online role-playing games” (MMORPG) møtes spillere fra hele verden for å spille sammen på internett. Eksempler på slike spill er Everquest, World of Warcraft (WoW) og Age of Conan.

Spill med måte

Å spille dataspill kan være både sosialt og utviklende. Men som med alt annet må det gjøres med måtehold. Hvis spillingen går foran familie og venner, skole og jobb, har man et problem. For noen mennesker erstatter den virtuelle verdenen den virkelige og utvikler sosial angst og depresjon.

Hvorfor blir man avhengig?

Selv om man aldri møter de andre spillerne ansikt til ansikt, så er det sosiale aspektet mye av grunnen til at så mange blir avhengige. Her treffer man mennesker fra hele verden, og man har mulighet til å vise deler av personligheten som man ellers ikke tør. Nettopp fordi man aldri treffes i virkeligheten, kan denne verdenen oppleves som tryggere. Utseende, sosial status og andre personlige trekk er uten betydning i disse spillene.
Gjennom gode spillresultater får man status og innpass i ulike ”guilds”. Dette er grupper med spillere som samarbeider mot samme mål. Å planlegge og diskutere videre trekk og strategi sammen med andre på denne måten, gir en sterk følelse av samhørighet.

Voksende spillerskare

I 2004 var nærmere 450 000 brukere fra hele verden logget på Everquest. Ifølge en amerikansk undersøkelse anså 47 prosent av 1600 Everquest- eller Ultima Online spillere seg som avhengig. Siden den tid har det komme flere spill på markedet, og populariteten har vokst over hele verden. I 2008 hadde WoW over 10 millioner registrerte abonnenter. Man antar at det finnes over 16 millioner MMORPG-spillere på verdensbasis.

Alvorlig problem

Det er ingen tvil om at misbruk av slike spill kan føre til problemer. For noen har spillavhengighet vært en medvirkende årsak til selvmord, for eksempel hvis foreldrene har tatt fra dem spillet. I Finland har flere rekrutter i forsvaret blitt dimmitert fordi de ikke takler overgangen fra den virtuelle verdenen som de har levd i så lenge til å omgåes mennesker på vanlig måte.

Kan spill sammenlignes med rus?

Flere britiske atferdspsykologer sammenligner spillavhengighet med rusmisbruk. Noen felles kjennetegn er:

- Man vil hele tiden ha mer, enten av rusmidler eller spill
- Man benekter de negative virkningene rusen eller spillingen har på livet
- Gjentatte mislykkede forsøk på å slutte
- Man fortsetter å ruse seg eller spille, til tross for de alvorlige konsekvensene det har for venner og familie, det sosiale liv og jobb eller skole

Professor Espen Aarseth, leder for Senter for dataspillforskning i København, er ikke enig i denne sammenligningen. Han understreker at ”avhengighet” er et diffust og problematisk begrep. Man forbinder ordet gjerne med gjeld og kriminalitet, men det er ikke tilfellet med dataspill. Man kan spille så lenge man vil uten at man gjør noe ulovlig. Videre er også dataspill er vidt begrep. Det finnes svært mange varianter, og det er utenkelig at alle spill har den samme virkningen. Man må derfor skille mellom ulike typer spill, før man kan dra slike paralleller.

Hvem er utsatt?

Hvem som helst kan i utgangspunktet bli hektet, men man mener at barn og ungdom er mer utsatt enn voksne.

Ifølge en studie gjennomført av psykolog og doktorgradsstipendiat Agneta Johansson og professor Gunnar Götestam, er én av fem norske ungdommer allerede nettavhengige eller i fare for å bli det.

Hvor sårbar man er for å bli avhengig er individuelt. Det er likevel holdepunkter for at barn med oppmerksomhets- og konsentrasjonsvansker, eller som har sosial angst og isolasjonstendenser, står i større fare for å bli avhengige. Aggressiv holdning, selvopptatthet og manglende selvkontroll er også faktorer som kan spille inn.

Hva skal man se etter?

Faretegn som bør tas på alvor er:

- Du mister kontrollen. Du har ikke lenger tidsbegrep og klarer ikke å avslutte spillet til gitte tidspunkt. Søvn og måltider blir glemt eller nedprioritert for spillingen
- Når du ikke får spille blir du sint, rastløs og frustrert
- Du isolerer deg og slutter med alle andre aktiviteter.
- Du omgås ikke andre venner. Du forholder deg kun til nettvennene
- Du fornekter at du har et problem

Hva kan man gjøre?

I Norge finnes det foreløpig ikke noe behandlingsopplegg for nettavhengige. Forebygging er derfor viktig, og ettersom barn og unge er mest utsatt, må foreldre ta ansvar. Sett klare rammer i forhold til databruk, og begrens tiden foran skjermen. Dersom dette ikke fungerer, bør man eventuelt kaste spillene eller fjerne nettilgangen hjemme. Samtidig kan det være lurt å finne på andre aktiviteter som barna kan være med på: dra på turer, gå på kino, begynn på en idrett osv.

Kilder:
1. ”Når barn og unge fanges i den virtuelle verden”, forebygging.no, 2008
2. ”Hva er spillavhengighet?”, Dagbladet.no, 7.juli 2006