En følelse av uvirkelighet er vanlig ved påkjenninger som dødsfall eller alvorlig sykdom.

Det er en måte å beskytte seg på overfor en virkelighet som er så brutal at en i første omgang ikke klarer å ta den ordentlig innover seg.

Ofte er det slik at en først ikke kan tro det. En nekter for seg selv at det er sant, følelsene slipper ikke til. Etterhvert skjønner en det kanskje med hodet, men følelsene slipper fortsatt ikke til. Da kommer gjerne den følelsen du beskriver som uvirkelighet, en vet det og vet det ikke på samme tid.

Forholdet til verden blir fremmed og rart, en reagerer annerledes enn en er vant til i forhold til små og store ting, og kan ofte bli distre og mindre påpasselig.

Hva skal jeg gjøre for å komme ut av dette?

I første omgang skal du se på det som en naturlig del av det å ha opplevd noe grusomt, og vite at det kommer til å forandre seg. Det å snakke med andre kan være en god hjelp.

Det er viktig at du er litt ekstra forsiktig i denne perioden, at du ikke gir deg ut i situasjoner som krever ekstra konsentrasjon og påpasselighet, at du for eksempel er oppmerksom på at du sannsynligvis ikke er en så god bilkjører som du pleier å være.

Hva kan jeg vente skjer med meg etterhvert?

Det er forskjellig fra person til person. Men noe som ofte skjer er at når følelsene først slipper løs, kan sinne komme før sorgen.

En blir rasende og bitter over det som har skjedd, og raseriet kan gå utover personer og hendelser som kanskje ikke har så mye med det som har skjedd å gjøre. En kan bli rasende på seg selv også, selv om en ikke skulle ha noen grunn til det.

Et slikt raseri føles ofte dumt og urettferdig, men det er viktig å vite at det er helt vanlig, og at det vil gå over etter hvert.

Men kommer jeg aldri til å klare å sørge ordentlig?

De aller fleste kommer til et punkt hvor de orker å slippe de vonde følelsene inn over seg. Selv om det er vondt kan det føles befriende, endelig klarer en å få kontakt med det vonde og kan begynne å arbeide med det og forsone seg med det.

Dette kan være en lang prosess, som kan føre til at en blir et rikere og sterkere menneske selv om sorgen og savnet fortsatt vil være en del av ens liv. En kan utvikle en dypere forståelse av hva det er å være menneske, og stå bedre rustet til nye påkjenninger.

Gjennomgår alle mennesker en slik utvikling?

Disse forskjellige stadiene i sorgprosessen vil nesten alltid være der, men på forskjellig måte hos forskjellige mennesker.

Ofte vil en gå fram og tilbake mellom de forskjellige stadiene, og noen kan i perioder føle at de stopper helt opp og ikke kommer videre.

Hva skal jeg gjøre hvis det skjer med meg?

Da er det veldig viktig å snakke med noen. Med familie og venner, og med fagfolk hvis du synes det er best å snakke med noen som står helt utenfor.

I mange kommuner er det organisert grupper for mennesker som har hatt forskjellige slags sorgopplevelser, og det å snakke med noen i samme situasjon kan ofte være det som hjelper best.

Du kan ta kontakt med legen eller sosialkontoret i kommunen din for å høre om de har slike grupper.