Gro kom til meg første gang for snart et halvt år siden. Dagen før hadde hun mistet kontrollen over bilen og kjørt inn i veggen i en tunnel. Føret hadde vært glatt og hun anslo farten til cirka 70 km/t i kollisjonsøyeblikket. Bilen var stor og skrenset langs tunnelveggen før den stanset. Begge deler bidro sannsynligvis til at og Gro ikke pådro seg noen synlige skader. Hun var skjelven og klandret seg selv veldig for ulykken.

Pasient Jeg forstår ikke hvordan jeg kunne gjøre noe slikt, sa hun og virket både nedbrutt og forfjamset over ulykken.

Jeg påpekte at hun ikke kunne klandres for det tynne islaget på veien og at føret ved inngangen og utgangen av en tunnel ofte er uforutsigbart.

Lege Det viktigste er at verken du eller andre ble alvorlig skadet.

Hun var enig i det, og fortalte at det hadde også mannen hennes sagt. Jeg pratet lenge med henne og hun virket roligere etter hvert. Vi ble enige om at hun skulle forsøke å kjøre en rolig biltur neste dag for at angsten hun nå kjente for å sitte bak rattet ikke skulle feste seg.

Noen dager senere kom hun tilbake fordi hun etter hvert hadde fått vondt i nakken. Samtidig hadde øresusen hun hadde slitt med i mange år økt. Jeg undersøkte henne og fant at hun hadde stramme nakkemuskler. For sikkerhets skyld bestilte jeg røntgenbilder av nakken. De viste ikke noe galt utover normale forandringer som følge av alderen. Hun ønsket ikke å gå til fysioterapeut.

{josquote}Hennes hovedproblem i det halvåret som var gått siden ulykken var nok angsten den hadde utløst hos henne og at hun slet med å tilgi seg selv at hun hadde kollidert.{/josquote}

Pasient Jeg har forsøkt det før, men synes ikke jeg får noe særlig ut av det. Føler ikke at de masserer ordentlig.

Jeg nevnte muligheten av å forsøke en naprapat. Behandlingen er noe dyrere enn fysioterapeut, men kan være til god hjelp ved nakkeplager. Gro var villig til å forsøke det. Hun bebreidet seg fortsatt for uhellet med bilen. Skyldfølelsen, nakkesmertene og den konstante susingen i øret gjorde at hun ikke maktet å jobbe, og jeg sykemeldte henne en uke. Før hun gikk fortalte hun at hun fortsatt ikke hadde turt å kjøre.

To uker senere kom hun tilbake. Hun var virket sterkere psykisk og var fornøyd med behandlingen hos naprapaten. Gro gjorde en liten kunstpause for hun stolt fortalte at hun hadde kjørt en biltur. Jeg gratulerte og var glad for å se at hun hadde det bedre. Hun framstod som en helt ny person, var velstelt og fast i blikket. Det slo meg hvor mye det psykiske sjokket hadde preget henne. De siste ukene hadde hun vært sykemeldt 40 prosent. Hun mente at hun nå kunne greie seg med 20 prosent sykemelding. Noen ytterligere undersøkelser eller terapeuter ønsket hun ikke.

Pasient Nå vil jeg komme videre med livet mitt.

Det tror jeg var en klok beslutning. Hennes hovedproblem i det halvåret som var gått siden ulykken var nok angsten den hadde utløst hos henne og at hun slet med å tilgi seg selv at hun hadde kollidert. Dette hadde, i tillegg til en stressende arbeidssituasjon, ført til spenninger i nakken som i sin tur forverret øresusen. Angsten hadde nå begynt å slippe taket, og hun klarte bedre til si i fra til sin overordnete når arbeidsmengden ble for stor på jobben. Hun kjente at hun var på rett vei, og var i ferd med å få tilbake kontrollen over livet sitt.

Foto: © iStockphoto.com/Paigefalk