Petter hadde under tvil fått legeattesten som trengs for å kjøre bil etter fylte 70 år.

Petter hadde natten før falt ut av sengen sin. Han er i midten av 80-årene og lå på gulvet i tre og en halv time fordi han ikke ville forstyrre ektefellen Turid som sov på naborommet.

Petter har en litt stor prostata og må derfor opp på toalettet to–tre ganger hver natt. Det var da han skulle ut av sengen i et slikt ærend at han hadde falt og ikke klart å komme opp igjen. Først da klokken var syv om morgenen ropte han om hjelp for da kunne Turid kontakte sønnen som bor i huset ved siden av.

Turid og Petter har vært gift i nesten sytti år og virker fortsatt oppriktig forelsket i hverandre. Hun er frisk og sprek, men han er temmelig ustø og trenger en krykke. Begge er mentalt velfungerende.

Da jeg undersøkte Petter fant jeg ikke tegn til at han hadde hatt hjernedrypp, en rytmeforstyrrelse i hjertet, lav blodprosent, lavt blodtrykk eller annet som kunne forklare fallet hans. Han brukte heller ingen medisiner, så en for høy dose eller annen bivirkning av medisinene var også utelukket. Grunnen til at han falt var sannsynligvis at han var generelt ustø og hadde plassert bena feil da han skulle reise seg fra sengen.

Jeg hadde den siste tiden planlagt å snakke med Petter om bilkjøring. Han hadde med en viss tvil fått den årlige legeattesten som man trenger for å kjøre bil etter fylte 70 år. Min usikkerhet skyldtes at Petter er veldig sen i bevegelsene. I travel bytrafikk er god reaksjonsevne nødvendig. De bor i sentrum av byen og han kan derfor ikke unngå travle bygater. Ved forrige konsultasjon hadde jeg oppfordret han til å bestille en time hos en kjørelærer som kunne vurdere om Petter fortsatt var en forsvarlig bilist. Han hadde likt forslaget dårlig. Grunnen var kanskje at han syntes det var sårende at jeg stilte spørsmålstegn ved hans ferdigheter i trafikken.

Pasient Jeg har aldri hatt noen uhell med bilen og jeg har kjørt helt siden krigen, sa han.

Han var forståelig nok også usikker på hva kjørelæreren ville mene og var redd han ville miste førerkortet. Det hjalp ikke at jeg som sant er anbefaler mange av mine eldre pasienter å ta en slik kjøretime av hensyn til deres egne og andres sikkerhet. Jeg fortalte også at han ville få kjøre i sin egen bil og ikke i kjørelærerens. Nesten alle pasientene som har tatt en slik testtime har pasientene klart seg bra og har vært stolte over å få bekreftet sine ferdigheter.

Petter innrømmet at han foreløpig ikke hadde tatt kontakt med kjøreskolen. Jeg gjentok derfor oppfordringen og ga han en frist på halvannen måned. Han gikk motvillig med på å gjøre det.

Jeg hadde dårlig samvittighet da jeg så han gå nedover gangen etter konsultasjonen og håpet det gikk bra når han tok kjøretimen. Som doktor har jeg et ansvar overfor øvrige trafikkanter når jeg skriver under en legeattest som gir Petter rett til å kjøre bil. Barn og eldre mennesker sårbare i trafikken og tåler et uhell vesentlig dårligere enn en yngre voksen person.