Spørsmål: Jeg er en jente i tjueårene som lever sunt og har det bare bra med meg selv. I over et år har jeg prøvd å manne meg opp til å gå til legen fordi jeg har kramper i føttene og armene samt synsforstyrrelser med lysglimt og sorte flekker. Krampene skremmer meg siden de har tiltatt den siste tiden.

Nylig dro jeg endelig til legen. Jeg var veldig nervøs og hadde "øvd" meg på hva jeg skulle fortelle han. Da jeg kom inn, ble jeg møtt i døren med "Ja, hva er det denne gangen?". Jeg følte at jeg ble stemplet som hypokonder med det samme. Han satt med et smil rundt munnen da jeg fortalte om krampene. Jeg kjente at tårene presset på, for krampene skremmer meg. Jeg fikk ikke fortalt "historien" min, før legen konkluderte med at jeg var stresset. Men symptomene mine stemmer ikke overens med hans teori! Jeg er ikke stresset, og daglige kramper i over ett år skyldes ikke stress! Jeg kunne se på legen at han ikke viste hva han skulle gjøre, men han henviste meg heller ikke videre til noen som kanskje vet.

Føler du at unge personer som kommer til legen er hypokondere? Har vi ikke lov til å være syke? Jeg overdriver kanskje, men det er faktisk slik jeg føler det! Skal jeg slå meg til ro med at kraftige rykk i armer og bein skyldes stress? Hva skal jeg gjøre?

Svar: Hypokondri forekommer med omtrent lik hyppighet i alle aldere og blant begge kjønn. Unge mennesker er verken mer eller mindre hypokondriske enn andre. Uansett alder har alle full rett til å bli tatt på alvor med sine helseproblemer og bli behandlet med respekt.

Når det er sagt så går man til legen for å høre hans mening, og den er man ikke nødvendigvis alltid enig i. Likefullt er det sine kunnskaper og erfaring legen kan bidra med. Det innebærer ikke at han nødvendigvis har rett i sin vurdering, men det kan lønne seg å tenke over det han eller hun gir uttrykk for selv om man er uenig.

Symptomene du beskriver peker ikke klart mot en sykdom eller årsak, og det er vanskelig for meg å antyde en diagnose pr. brev. Muligens har legen rett i at plagene er psykisk betinget, men jeg synes det er litt tidlig å trekke denne konklusjonen. I første omgang ville jeg nok ha pratet nærmere med deg om symptomene, hvordan de påvirker livet ditt og eventuelt foretatt noen tilleggsundersøkelser hvis vi var usikre på årsaken. Jeg forstår at det ikke var lett for deg å oppsøke lege. Det er derfor ekstra leit at møtet ikke ble slik du hadde forventet. Vil du klare å gå tilbake til han og gi uttrykk for at du ikke følte at han tok deg alvorlig? Kanskje vil legen beklage det inntrufne og deretter være mer lydhør. Eller dere ikke finner tonen, og du får bekreftet at han ikke er den rette doktoren for deg. En annen mulighet er at du kontakter en annen lege og starte på ny frisk med denne. Jeg innser at begge alternativene vil være vanskelige for deg, men håper at du klarer å samle mot til å velge en av dem.