Å få vite at man har en kronisk sykdom som hepatitt C utløser ulike følelser. Hvordan man reagerer, varierer mye fra menneske til menneske. Det er normalt å bli fortvilet og kjenne sorg, skam, skyldfølelse, sinne og frustrasjon. Hvis man har hatt en mistanke om at noe ikke er som det skal være, kan man føle lettelse ved endelig å få bekreftet hva symptomene skyldes. For andre kan diagnosen være en tung og uventet beskjed.

Ulike stadier

Man kan oppleve ulike stadier av sorg som fornektelse, sinne og tristhet. Den ene dagen aksepterer man kanskje situasjonen, for så å være sint den neste. Det kan hjelpe å minne seg selv på at disse følelsene er normale og vanligvis avtar med tiden.

Sosiale utfordringer

Det kan oppleves ekstra utfordrende å ha en smittsom sykdom. Man kan kjenne seg usikker på hvordan andre vil tenke og reagere, og man kan bekymre seg om sykdommen vil medføre begrensninger i omgang med andre mennesker og med en partner. Noen velger av den grunn å holde diagnosen for seg selv. Det kan forsterke en følelsen av av ensomhet og utløse angst for at hemmeligheten skal bli kjent. Noen opplever det som ekstra vanskelig å få diagnosen hepatitt C fordi den forbindes med rusmisbruk. Det kan gjøre det mer krevende å akseptere sykdommen og å snakke om den med andre. Mange erfarer likevel at det er bra å dele dine tanker og reaksjoner med en god venn, med andre som har hepatitt C eller med helsepersonell.

Erfaringsbakgrunn

Dine egne kunnskaper og erfaringer vil naturlig nok også påvirke hvilke følelser som diagnosen utløser hos deg. Det er bedre hvis du eller en av dine nærmeste kjenner noen som er blitt friske av hepatitt C enn å ha stått nær et menneske som har hatt et alvorlig sykdomsforløp. Faglig korrekt og tilrettelagt informasjon til rett tid er derfor viktig. Det kan begrense den emosjonelle belastningen.

Fornekting

Det er normalt å tidvis fornekte at man har fått en diagnose. Selv om det er forståelig er det ikke sikkert ønskelig på lengre sikt. Det framkom tydelig i en studie av kvinner med brystkreft. Den viste at de som ikke forholdt seg til diagnosen hadde større psykologiske utfordringer tre år senere sammenlignet med kvinner som erkjente sykdommen. En annen studie, også av kvinner med brystkreft, fant at de som søkte sosial støtte og brukte aktive mestringsstrategier - som for eksempel å lage en handlingsplan for tiden framover - rapporterte mer indre ro og tilfredshet med livet to år senere, sammenlignet med kvinner som ikke forholdt seg til diagnosen. 

Kunnskaper

Det er en utfordring at mange mennesker har lite kunnskaper om hepatitt C. Man kan derfor bli møtt med uvitenhet og fordommer. Et godt råd er å tilegne seg grundig viten om sykdommen. Da er man bedre rustet til å snakke om den med personer som vet mindre eller som er feilinformert. En god begynnelse kan være å skrive ned spørsmålene dine og ta dem til legen din. Snakk også med legen om hvordan du best kan ivareta din helse. Gode kunnskaper kan gjenopprette en følelse av trygghet og mestring.

Prioritere

Av samme grunn kan det være hensiktsmessig å fokusere på de sidene av livet ditt som er innenfor din kontroll. Lev sunt, prioriter positive aktiviteter, ta medisiner som foreskrevet og vær sammen med mennesker som støtter og forstår deg, og som gir deg glede. Sykdom kan være stressende for en hel familie og en påkjenning for et forhold. Forsøk å innta hverandre sitt perspektiv og snakk åpent sammen. 

Balansegang

Husk at sykdommen er bare en del av deg. Du er så mye mer enn dette viruset. Kunsten er å gi sykdommen akkurat passe oppmerksomhet og ikke glemme den friske delen. Dette er en viktig og noen ganger vanskelig balansegang. Å akseptere at man har fått en kronisk sykdom er utfordrende. Man kan kjenne seg usikker på hva som skjer med kroppen og hva sykdommen etter hvert vil føre til av funksjonsnedsettelse, endret livskvalitet og forventet levetid. Man vil kunne legge merke til ulike tegn og symptomer som kan tenke er en følge av sykdommen. Det er forvirrende og utmattende å leve i det uvisse. Ofte vil det vise seg at man har bekymret seg unødig, men helt trygg føler man seg aldri. Det er vanlig å veksle mellom å føle angst og bekymring og fine øyeblikk med håp og mestring. Det er viktig å kunne kjenne på det som er vondt og vanskelig, men også å skyve sykdommen ut av bevisstheten og glede seg over livet her og nå.