Gjennom tidene har bakterier og virus krevd mange liv og forårsaket mye lidelse. Takket være vaksiner, unngår årlig millioner av mennesker å bli syke, få alvorlige seinfølger eller dø på grunn av alvorlige smittsomme sykdommer.

Hvordan virker en vaksine?
En vaksine inneholder hele eller deler av virus og bakterier, men i ufullstendig, svekket eller død form. Vaksinen smitter oss, men er ikke sterk nok til å gjøre oss syke. Immunforsvaret vårt reagerer på vaksinen med å danne antistoffer.

Når vi senere blir utsatt for bakterien eller viruset som vaksinen var laget av, vil antistoffene vi har utviklet beskytte oss og hindre alvorlig sykdom. Enkelte vaksiner gjør oss immune resten av livet, mens andre må gjentas for å beholde virkningen.

Den første vaksinen
På 1700-tallet ble den smittsomme sykdommen kopper et stadig større problem. En omfattende epidemi på denne tiden krevde sykdommen 45 millioner menneskeliv bare i Europa. På Island døde nesten halve befolkningen. Det fantes ingen behandling mot viruset som fortsatt kunne ha forårsaket mye lidelse om man ikke hadde utviklet en vaksine.

I India og Kina hadde man lenge brukt inokulasjon for å bli immun mot kopper. Ved inokulasjon blir smitte fra kopper rispet inn i huden på en frisk person for så å utløse en mild form av sykdommen. Metoden beskyttet mot å bli rammet av kopper, men hadde alvorlige bivirkninger.

Da Edvard Jenner i 1796 oppfant koppevaksinen, brukte han smittestoff fra et beslektet men mindre farlig virus. Dette viruset hadde så mange likhetstrekk med koppeviruset at vaksinen beskyttet mot sykdommen.

Etter mange år med vaksinering verden over, ble kopper erklært utryddet i 1980. Kopper er foreløpig den eneste sykdommen man har greid å utrydde ved hjelp av vaksine.

Nå ble vaksinene utviklet?
1796 Første vaksine mot kopper
1890 Første vaksine mot stivkrampe
1926 Første vaksine mot kikhoste
1927 Første vaksine mot tuberkulose
1945 Første vaksine mot influensa
1952 Første vaksine mot polio
1964 Første vaksine mot meslinger
1967 Første vaksine mot kusma
1970 Første vaksine mot røde hunder
1978 Første vaksine mot hjernehinnebetennelse
1981 Første vaksine mot hepatitt B
1985 Første vaksine mot HiB
1998 Første vaksine mot borreliose* (Lymes sykdom)
2006 Første vaksine mot HPV (Humant papillomavirus). Viruset forårsaker livmorhalskreft.
* Vaksinen er ikke virksom mot borrelia-arten vi finner hos flått i Norge. Den beskytter bare mot den vanligste arten i USA.

Er vaksiner trygge?
Vaksiner gis til et stort antall mennesker hvert år. Det stilles meget strenge krav til kvalitet og sikkerhet. Forskere har arbeidet i mange år før en ny vaksine eventuelt kan produseres og gis til mennesker.

Gjennom historien har det ikke alltid vært like trygt å la seg vaksinere.     I dag forekommer er alvorlige bivirkninger eller varige skader etter vaksinasjon sjelden.

Vaksiner i dag
Målet med vaksinering er å forebygge alvorlig sykdom. Mange smittsomme sykdommer som tidligere tok liv eller kunne gi alvorlig helseskade er nå sjeldne i vår del av verden. Når grupper av mennesker lar være å vaksinere seg, forekommer små epidemier blant disse og personer med svekket immunforsvar. I 1992 ble 68 barn og voksne i Nederland rammet av polio. To døde og 54 fikk varige lammelser. De hadde latt være å vaksinere seg fordi de tilhørte en sekt som var i mot vaksinasjon. Det er også verdt å merke seg at difteri igjen er blitt et helseproblem i Russland og at meslinger ikke er uvanlig i Frankrike.

I Norge har det offentlige vaksinasjonsprogrammet vært så effektivt at mange smittsomme sykdommer i dag forekommer sjelden. Dette gjelder blant andre stivkrampe, kusma, difteri, meslinger, røde hunder,  poliomyelitt og alvorlige infeksjoner med H. influenzae type b. Kikhoste inngår også i vaksineprogrammet. Likevel har vi de siste årene hatt mange tilfeller av kikhoste. Det skyldes at effekten av vaksinen avtar med årene. Man trenger derfor trenger en påfyllingsdose for å opprettholde beskyttelsen.

Når en sykdom blir mer sjelden på grunn av vaksinering, er det lett å glemme hvor mye lidelse og død sykdommen vil forårsake hvis vi lar være å vaksinere oss. Det eneste vi utsettes for i dag er ubehaget ved selve vaksineringen og eventuelt milde bivirkninger. Da er det fort gjort å bli mer opptatt av dette og glemme beskyttelsen vaksinene gir oss. Effektive vaksiner kan derved gjøre det vanskeligere å motivere foreldre til å vaksinere barna sine.

Det norske vaksinasjonsprogrammet
Alle barn i Norge får tilbud om å følge et offentlig vaksinasjonsprogram.

Fra juli 2006 ble det innført en ny vaksine i dette programmet. Den beskytter mot infeksjoner forårsaket av såkalte pneumokokk-bakterier. De kan forårsake alvorlige infeksjonssykdommer som lungebetennelse, blodforgiftning og hjernehinnebetennelse. Mindre alvorlige sykdommer forårsaket av pneumokokker er mellomørebetennelse, bihulebetennelse  og øyekatarr.

3, 5 og 12 måneder: Difteri, stivkrampe (tetanus) og kikhoste, polio, haemofilus influenzae type b (Hib) og pneumokokker

15 måneder: Meslinger, kusma og røde hunder. Vaksinen kalles MMR.

7 år: Difteri, stivkrampe, kikhoste og polio

12 år: Meslinger, kusma og røde hunder.

Ungdomskolealder:

Tuberkulose (BCG), difteri,  stivkrampe og polio.

I tillegg vaksineres enkelte utsatte grupper mot hepatitt B. Dette gjelder blant andre barn av foreldre som kommer fra land der hepatitt B forkommer hyppigere enn i Norge.

Kommende vaksiner i det norske vaksinasjonsprogrammet?
Man vurderer å inkludere ytterligere to vaksiner i vaksinasjonsprogrammet. De er rettet mot rotavirus og HPV.

Rotavirus gir kraftig omgangssyke og er meget smittsomt. Langvarig diaré og oppkast virker uttørrende og kan være alvorlig for de minste barna.

HPV (humant papillomavirus) smitter ved seksuell kontakt og kan gi blant annet kjønnsvorter, celleforandringer i livmorhalsen og livmorhalskreft.

Din vaksine beskytter flere enn deg
Det er viktig å huske på at når man vaksineres mot en sykdom, beskytter vaksinen også mennesker som ikke er vaksinert. Årsaken til dette er at immunforsvaret hos vaksinerte raskt vil gjenkjenne og uskadeliggjøre de aktuelle bakterier og virus. Smittestoffene får dermed ikke anledning til å formere seg videre, noe som minsker risikoen for at smitte spres til andre. Sjansen for å møte farlige smittesstoffer rund oss i samfunnet blir mindre, og risikoen for at epidemier skal bryte ut blir sterkt redusert.

Kilder:
Tidsskrift for Den norske lægeforening
Statens Folkehelseinstitutt
Wikipedia