Øycelletransplantasjon er en eksperimentell behandlingsform ved diabetes type 1.

Øycelletransplantasjon regnes fortsatt som forskningsbehandling og er foreløpig ikke et tilbud til de fleste diabetikere.

Foreløpige tall viser at hele 80 prosent av pasientene kureres for diabetes type 1 etter en eller flere transplantasjoner. Pasientene som ikke kureres vil som regel få et jevnere blodsukker og trenger derfor mindre insulin.

I Norge ble den første øycelletransplantasjonen utført i 2001. Siden den gang har antallet gjennomførte transplantasjoner steget til om lag 30, ifølge tall fra Rikshospitalet.

Hva er øyceller?

Øyceller, også kalt langerhanske øyer, utgjør bare to prosent av bukspyttkjertelen. De er en gruppe celler i kjertelen produserer og frigjør hormoner til blodet.

De Langerhanske øyene består av tre celletyper som regulerer ulike typer hormoner:

- alfaceller, som produserer glukagon
- betaceller, som utsondrer insulin
- deltaceller, som utsondrer somatostatin

Disse cellegruppene ble for første gang beskrevet i 1869 av den tyske patologen Paul Langerhans, som cellene også er oppkalt etter.

Hva er en øycelletransplantasjon?

Ved en øycelletransplantasjon blir insulinproduserende øyceller fra friske bukspyttkjertler transplantert inn en pasient med diabetes type 1.

Vanligvis blir øycellene isolert fra bukspyttkjertlene til to eller tre avdøde donorer. Cellene blir så injisert inn i mottakerens lever. Her utvikler de sin egen blodtilførsel og begynner etter hvert å produsere insulin. Øycellene blir ikke transplantert i bukspyttkjertelen fordi sykdommen skyldes at deler av dette organet er betent.

I 2005 klarte forskere å transplantere øyceller fra en levende donor. Da ble halve bukspyttkjertelen til mottakerens mor brukt. Transplantasjoner med vev fra levende donorer kan være løsningen på den begrensete tilgangen på øyceller. Eksperter er imidlertid svært varsomme med hensyn til mulige komplikasjoner for giverne.

Hvem kan få øycelletransplantasjon?

Dersom du har alvorlig diabetes type 1, som ikke lar seg kontrollere med insulin, kan du være en aktuell kandidat for øycelletransplantasjon.

Diabetes type 1 er en sykdom hvor bukspyttkjertelen produserer for lite eller intet insulin. Tilstanden krever livslang behandling med blodsukkermålinger, insulininjeksjoner samt kost- og mosjonstiltak. Men for enkelte pasienter vil insulinbehandling og en sunn livsstil ikke være tilstrekkelig.

Det er imidlertid få pasienter som kan tilbys øycelletransplantasjon foreløpig.

Hva skjer før en slik transplantasjon?

Utredning til øycelletransplantasjon foregår i et samarbeid mellom en diabetesspesialist og forskningsmiljøet ved Rikshospitalet.

I Norge er øycelletransplantasjon fremdeles regnet som forsøksbehandling. En eventuell transplantasjon vil dermed medføre deltakelse i en klinisk studie hvor man venter på en donorbukspyttkjertel. Ventetiden er vanligvis på mellom en-seks måneder. Innkalling til transplantasjon kan komme når som helst på døgnet.

Før transplantasjonen skal du faste i seks timer. Du bør derfor ikke spise eller ta noen medisiner fra du får innkallingen, spesielt ikke blodfortynnende medisiner.

Hvordan foregår selve transplantasjonen?

Transplantasjonen i seg selv er skånsom for pasienten. Øycellene gis via en tynn slange (kateter) til en blodåre til leveren (portvenen).

Pasienten vil få lokalbedøvelse før transplantasjonen. Man må imidlertid belage seg på noe smerte når kateteret innlegges til portvenen. Ved behov vil man få annen smertelindring.

Selve inngrepet varer mellom 30-60 minutt. Etter transplantasjonen vil øycellene feste seg til leveren. Insulinproduksjonen vil begynne etter cirka to uker.

Hva kan jeg forvente etter transplantasjonen?

Etter at transplantasjonen er utført, vil pasienten holde sengen og faste i fire timer. Det første døgnet blir man nøye overvåket. Blodsukkeret holdes så jevnt som mulig med insulin.

Siden behandlingen er utprøvende, vil oppfølgingen være tett med hyppige kontroller. Dersom transplantasjonen er vellykket, vil man gradvis redusere insulinmengden etter hvert som de nye cellene tar over produksjonen.

Det er få bivirkninger knyttet til behandlingen, og risikoen for komplikasjoner er forholdsvis lav. Omtrent én av 20 pasienter vil trenge blodoverføring etter transplantasjonen på grunn av blødning. I meget sjeldne tilfeller vil det oppstå blodpropp i portvenen.

Mottakeren er nødt til å gå på immundempende medikamenter resten av livet for å hindra at immunforsvaret bryter øycellene ned. Disse medisinene kan gi bivirkninger som:

- munnsår
- akne
- diaré
- kvalme
- tretthet
- økt risiko for bakterie- og virusinfeksjoner
- nedsatt nyrefunksjon
- høyt blodtrykk
- høyt kolesterol
- økt grad av åreforkalkning
- økt risiko for kreft

Hvilke andre forholdsregler må jeg ta?

Du må være nøye med å ta medisinene dine. Du må også være innstilt på at resultatet av transplantasjonen ikke blir vellykket, og at du er nødt til å fortsette på insulin som tidligere.

Husk at behandlingen er i en utprøvende fase, og gjentatte transplantasjoner kan være nødvendig. Vær oppmerksom på at øycelletransplantasjonen kan vanskeliggjøre en eventuelt ny transplantasjon med øyceller eller andre organer i framtiden.

Kilder:
Rikshospitalet 2007
Mayo Clinic 2007
Diabetesforbundet 2006
Wikipedia