For en tid tilbake hadde jeg legevakt. Et stykke ut på kvelden kom en mann i begynnelsen av syttiårene i følge med datteren sin.

  • Han har så vondt i ryggen. Vi lurte derfor på om han kan få noe smertestillende og en henvisning til en kiropraktor.

Den eldre mannen beveget seg anstrengt og virket stiv i ryggen. Han var imidlertid ved godt mot og svarte greit på spørsmål om hvor lenge ryggen hadde vært vond.

  • Den har vært lei i mange år, men er blitt en del verre de siste dagene.

I løpet av samtalen og den etterfølgende undersøkelsen framkom ingen hendelser som jeg syntes kunne forklare forverringen av smertene, og jeg fant ikke tegn til isjias. Jeg spurte om han hadde halsbrann eller om plagene tiltok når han gikk i trapper eller bakker, men det avkreftet han. Grunnen til at jeg spurte var for å belyse om smertene kanskje kom fra spiserøret eller hjertet.

  • Det er i grunnen vondt uansett hva jeg gjør, men ikke verre hvis jeg beveger meg. Best er det å ligge på siden.

Datteren opplyste at faren stort sett var frisk og ikke brukte noen medisiner bortsett fra tabletter mot høyt blodtrykk. Jeg målte blodtrykket, lyttet på hjertet og undersøkte for orden skyld også magen hans uten å finne noe galt bortsett fra blodtrykket som var 150 over 100. Det var litt høyt. Jeg tenkte at årsaken kanskje var smertene og anbefalte han å kontakte fastlegen sin for å få målt trykket igjen i løpet av en uke eller to.

  • Jeg er usikker på hva smertene skyldes, og foreslår at du får tatt røntgenbilder av ryggen samt noen blodprøver. Hvis det er i orden for deg, anbefaler jeg at du venter med behandling hos kiropraktor til det foreligger svar på disse.
  • Det er greit. Jeg har hatt vondt i ryggen så lenge, så selv om det er blitt verre de siste dagene, klarer jeg nok å vente litt til. Men jeg håper jeg kan få noe smertestillende.
  • Det kan du naturligvis, sa jeg og skrev resept på et middels sterkt medikament.

To dager senere fikk jeg en telefon fra røntgeninstituttet.

  • Vi ringer for å informere deg om at CT-bildene av ryggen viser at han i tillegg til slitasje av ryggsøylen har en utposning på hovedpulsåren. Røntgenlegen her har målt den til å være seks og en halv centimeter.

Jeg ble urolig da jeg mottok beskjeden. Det var mulig at hans ryggsmerter skyldtes slitasjen i ryggen, men det var nok mer sannsynlig at forklaringen var utposningen på pulsåren. Han hadde trolig hatt den i mange år, men den siste tiden hadde den sannsynligvis blitt større og forårsaket økende smerter. Tiltagende svekkelse av veggen i blodåren samt trykk mot strukturer i og omkring ryggen kunne forklare symptomene. Ettersom utposningen var seks centimeter og størrelsen muligens var økende, var det stor fare for at den kunne sprekke og forårsake en livstruende blødning. Jeg ringte derfor til sykehuset og ordnet med umiddelbar innleggelse. Deretter ringte jeg til mannen og hans datter og orienterte dem kort om situasjonen.

  • Jeg synes det virker som smertene hans kanskje har økt litt, men når han tar de smertestillende tablettene har han det i grunnen bra.
  • Det er godt å høre, men for sikkerhets skyld synes jeg han bør innlegges i sykehuset for å avklare om han trenger en operasjon. Jeg har jeg bestilt en ambulanse som kommer og henter han snart.
  • Da stikker jeg bort til han og pakker sakene hans.
  • Fint!

Når åreveggen i et blodkar blir svak utvider det seg langsomt. En slik utposning kalles et aneurisme og forekommer oftest på hovedpulsåren i magen. Tilstanden er hyppigst blant personer over 65-70 år. Hvis man røyker, har høyt blodtrykk eller en nær slektning har hatt en slik utposning, er man spesielt utsatt. Menn rammes hyppigere enn kvinner.

Hvis åreveggen utvider seg, merker man som regel lite eller ingenting, men smerter i mage eller rygg forekommer. Oppdages utposningen i tide, kan den svake blodåren skiftes ut før den sprekker. Inngrepet innebærer en viss risiko og undersøkelser tyder på at det ikke er en helsemessig gevinst å operere før diameteren er seks centimeter, eller hvis den øker med mer enn en centimeter i løpet av et år.

Noen uker senere fikk jeg brev fra sykehuset der det framgikk at mannen var blitt operert. I forbindelse med inngrepet hadde han fått et lite drypp, vært forvirret noen dager og hatt en lungebetennelse. Ved utskrivelsen var han i ganske god form.