Johanne kom sammen med mannen sin. De er egentlig pasienter hos en av mine kollegaer, men da hun ikke var til stede kom de til meg. Johanne og Erling er begge over åtti år. Ettersom han er pensjonert apoteker har han overoppsynet med både konas og sine egne medisiner. De siste dagene hadde Johanne besvimt flere ganger.

Av journalen så jeg at hun hadde blitt behandlet for høyt blodtrykk i flere år. Nylig hadde hun vært innlagt på sykehus for et hjerteinfarkt. I den forbindelse hadde hun fått foreskrevet nye medikamenter. Erling mistenkte at besvimelsene var en bivirkning av disse.

Pasient Det skjer når hun reiser seg etter å ha ligget og hvilt seg på sofaen. Jeg har bedt henne om å være forsiktig og sitte på kanten før hun står opp, men hun hører ikke etter hva jeg sier og så deiser hun i gulvet.

Pasient Nei – jeg reiser meg ikke opp så fort som du sier, protesterte Johanne.

Hun hadde ikke hatt lammelser, talevansker eller kramper, og hun kom seg alltid fort hun etter at hun hadde falt i gulvet. Det var altså ingen tegn verken til ”hjernedrypp” eller epilepsi.

"En annen grunn til at Johanne besvimte var sannsynligvis at et av de blodtrykksenkende midlene hun brukte var en såkalt betablokker. Den hindret hjertet hennes i slå raskere for å opprettholde et tilstrekkelig blodtrykk når hun reiste seg. "

 

Jeg spurte hvilke medisiner hun brukte og mannen presenterte meg for en nøyaktig håndskrevet liste. Tre av medisinene senket blodtrykket. For halvannen uke siden hadde et av medikamentene blitt skiftet ut med et som har kraftigere virkning. Jeg var enig med Erling i at det var grunn til å tro at denne endringen hadde ført til at Johannes blodtrykket hadde blitt for lavt og at hun derfor besvimte.

Jeg målte blodtrykket hennes mens hun lå på undersøkelsesbenken. Trykket var 140 over 60 hvilket er litt lavt. Jeg gjentok målingen etter at hun hadde reist seg opp. Da var blodtrykket kun 80 over 60 som er alt for lavt for en person i hennes alder. Dessuten hadde reduksjonen skjedd over kort tid. Kroppen hennes hadde derfor ikke rukket å vende seg til det lave trykket.

Hun kunne imidlertid ikke slutte med dette medikamentet fordi hun hadde hatt hjerteinfarkt og betablokkeren også beskyttet henne mot alvorlige rytmeforstyrrelser. Jeg sjekket at dosen av den ikke var høy ved å telle pulsen hennes. Den var jevn og fin med 75 slag i minuttet. For sikkerhets skyld registrerte vi også hjerterytmen hennes med et elektronisk hjertediagram (EKG). Det viste at hjertet hennes hadde det bra. Svimmelheten skyldtes derfor verken overdose av betablokkeren, forstyrrelser i hjerterytmen eller at hun hadde hatt et nytt hjerteinfarkt.

Vi ble enige om at hun i stedet skulle slutte med det nyeste blodtrykksmiddelet og komme til kontroll om to dager. Ettersom det ville ta litt tid før medisinen var helt ut av kroppen hennes oppfordret jeg henne til å være ekstra nøye med å sitte en stund på sofaen eller sengen før hun reiste seg etter en hvil. Mannen hennes nikket ivrig med hodet da jeg sa det.