Otto og Berit kom inn på kontoret for hennes ukentlige sjekk.

Berit har i mange år slitt med lungesykdommen kols (kronisk obstruktiv lungesykdom). De siste årene har hun vært rammet av hyppige lungebetennelser. Nesten hver måned har hun vært innlagt på sykehus for dette.

I tillegg har hun hjerteflimmer. Flimringen gjorde at hjertet slo lite effektivt. Det var sammen med kols-sykdommen årsaken til at hun ble fort tungpustet. Personer som har hjerteflimmer er dessuten utsatt for å få blodpropper i hjertet. Hvis proppene løsner, kan de følge blodet til hjernen og forårsake hjerneslag. Berit hadde for fem år siden et slag som svekket muskulaturen i svelget hennes slik at hun ofte satt mat og drikke i "vrangen". Det var en medvirkende årsak til de stadige lungebetennelsene.

For å beskytte seg mot nye blodpropper brukte hun legemiddelet Marevan. Ettersom det var vanskelig å finne den rette dosen for henne av dette middelet kom hun annenhver uke for å måle nivået av det i blodet. Otto fulgte alltid Berit til timene. De likte å erte hverandre.

Pasient Det er skikkelig urettferdig! Jeg røkte bare i 20 år, mens han der har fortsatt i 50 år! Det er derfor ikke helt riktig at det er jeg som kommer her med kols og hele tiden får lungebetennelser! sa Berit.

Pasient Ja, jeg er nok skapt til å røyke, sa Otto fornøyd. Likevel har jeg blitt sendt ut på verandaen for å røyke de siste 30 årene av sjefen!

Lege Da er det bra at sjefen passer på, sa jeg. Da har du nok røykt mindre enn du ellers ville ha gjort, og helsen din er derfor bedre enn den ville ha vært med mer røyking.

Pasient Ja, hør på ham nå! Det er det jeg også sier, sa Berit.

Ettersom det var såpass strevsomt for Berit å reise til alle blodprøvene hadde jeg tidligere tilbudt henne å få ta dem hjemme. Laboratoriet vi brukte hadde nemlig en hjemmetjeneste for pasienter som vanskelig kunne reise til laboratoriet. Berit hadde takket for tilbudet, men mente det foreløpig var greit å komme til legekontoret. Hun og Otto følte at det var trygt å veksle noen ord om hvordan det gikk.

De skrøt av lokalsykehuset sitt. Berit hadde fast avtale om å komme direkte når hun kjente at en ny lungebetennelse var i utvikling. Hun fortalte at hun aldri hadde kommet dit uten lungebetennelse, og at hun godt kjente tegnene etter alle gangene hun hadde hatt det.

Nå var Berit frisk, og det var de begge glade for. Jeg visste fra forrige time at de nettopp hadde feiret sin 60 års bryllupsdag, og spurte om hvordan feiringen hadde vært.

Pasient Ja, det var veldig hyggelig. Jeg innså også at det nå er for sent å skille seg, spøkte Berit!

Pasient Nei, det er aldri for sent, svarte Otto, mens han klappet henne på kinnet. Vi får vurdere det for hvert år! Jeg begynner å kjenne på en slags 80-årskrise, og føler at det haster hvis jeg skal realisere meg selv som mann etter 60 år med deg! Kanskje jeg skal ta motorsykkellappen og kjøre rundt i skinndress eller gå på ski over Grønland?

Pasient Kanskje litt for langt med røykebeinet ditt, lo Berit.

Pasient Jeg har da vel ikke røykebein, svarte Otto. Jeg kan da gå dit jeg vil, jeg! Jeg kjenner en som har røykebein, han må stoppe hver tiende meter, mens jeg...

Pasient Det er fordi du aldri går lenger enn til butikken på hjørnet, det, avbrøt Berit ham. Dessuten sier du at det er jeg som trenger drosje og at du derfor bare sitter på, mens det er like mye du som ikke kan gå langt, dessuten...

Jeg hørte at det gamle kjæresteparet fortsatte "krangelen" og humringen da de gikk bortover i korridoren.