Et økende antall barn lider av fedme. Forebyggingen har vært mislykket, mener forskerne. Nå må det nye tiltak til for å fordele ansvaret mellom hjemmet og samfunnet. Fedme ble først tatt med på den internasjonale sykdomsklassifiseringen i 1948, men i dag påvirkes alle aldersgrupper, hovedsakelig i Vesten, av fedmeepidemien. Spesielt urovekkende er det likevel at 22 millioner barn under fem år er overvektige eller fete.

Overvekt i barne- og ungdomsårene gir økt risiko for overvekt i voksen alder, som igjen forbindes med økt risiko for hjerte- og karsykdommer og en rekke andre helsemessige plager.

Barna spiser foran TV-en

At vi beveger oss mindre, og spiser annerledes og mer, regnes generelt for å være hovedårsaken til fedmeepidemien. Forskere ved University of Bristol har tatt for seg et samlet forskningsmateriale på barn og fedme, og funnet ut at hos barn kan risikoen for fedme deles i to: På den ene siden genetiske varianter som ikke kan endres, på den andre siden justerbare faktorer som kan, og bør endres.

Høy fødselsvekt (som resultat av ubehandlet diabetes hos mor), mye TV-titting, lite fysisk aktivitet, inaktive foreldre, stort inntak av fettholdig mat, karbohydrater og sukkerholdige drikker er faktorer som påvirker overvekt og fedme hos barn.

Flere fete fireåringer

Forskere ved Universitetet i Tromsø la nylig frem data som viser at den globale fedmeepidemien hos barn kan være på vei til Norge: Blant fireåringene i kommunen er andelen overvektige jenter blitt mer enn doblet på 25 år.

Andelen overvektig jenter har dessuten vært dobbelt så stor som andelen overvektige gutter det siste tiåret, viser undersøkelsen. Årsaken til kjønnsforskjellen er ennå uviss, men forskerne spør seg om det kan ha oppstått kjønnforskjeller i for eksempel fysisk aktivitet mellom gutter og jenter.

Mye tyder likevel på at inaktivitet er et større medisinsk problem enn fedme. Fysisk aktivitet beskytter nemlig mot sykdom, uavhengig av kroppsvekt.

Lettest å måle med KMI

Det er vanskelig å behandle fedme hos voksne. Desto viktigere er det derfor å avdekke risikofaktorer tidlig i livet for å forebygge i hjemmet, barnehagen, skolen og nærmiljøet.

Det er behov for rutinemessig innsamling av data for å overvåke og følge opp fedmeutviklingen. I Norge måles og veies for eksempel flere hundre småbarn daglig på helsestasjoner, men det finnes ennå ikke noe system for å samle inn og bearbeide dataene.

Men en nøye granskning av alle barns fettnivå vil de britiske forskerne ennå ikke gå inn for.

Måling av kroppsfettprosent regnes for å være mest nøyaktig, men metodene er ressurskrevende. Kroppsmasseindeks (KMI), målt via høyde og vekt, er derfor bedre egnet, men må alders- og kjønnsjusteres. Undersøkelser viser at det er en klar aldersmessig sammenheng mellom kroppsfettprosent og BMI hos barn.

Forebyggingstiltak med liten effekt

Sikre forskningsdata om forebyggende tiltak mot fedme hos barn er ennå begrenset. At tidligere tiltak har virket lite, er de britiske forskerne likevel klare på.

Men når behandlingen av fedme har virket, ligger det omfattende tiltak med psykososial støtte bak, hvor man har tatt for seg hele familien, og i dens nærmiljø. Om tiltak virker, henger nemlig sammen med familiens totale livssituasjon og i hvilken grad den har kunnskapsmessige, økonomiske, psykiske og sosiale forutsetninger til å endre sine vaner.

Å endre livsstil er utfordrende, spesielt hvis måten samfunnet er organisert på motarbeider det, som for eksempel at sunn mat er dyrere og vanskelige tilgjengelig enn usunn mat. Andre utfordringer kan være dårlig kollektivtilbud og trafikkfarlige skoleveier.

Krever strukturelle endringer

Både de norske og britiske forskerne legger derfor vekt på at det må politiske vedtak til for å gjøre strukturelle endringer som å legge til rette for mer fysisk aktivitet og sunnere matvaner i barns hverdag.

Britiske National Institute for Health and Clinical Excellence (NICE) har laget helseråd for forskjellige nivå av samfunnet for å dempe fedmeepidemien. Her er et blandet utdrag fra lavere nivå:

- Barn og unge bør spise regelmessige måltid i avslappede, men sosiale omgivelser, uten avbrytelser av f.eks. TV. Foreldre/pleiere for mindre barn bør spise sammen med dem så ofte de kan.
- Gradvis redusere tiden barn tilbringer foran TV-/PC-skjermen.
- Oppfordre til lek som innebærer større bevegelser/løping, som hoppetau, dansing eller ballspill.
- Mer aktive familier: Gå eller sykle til skolen sammen med barna, gå i parken eller dra på svømming.
- Styrking av skolekjøkkenet for å lære å handle inn og lage sunn, enkel mat.
- Knytte bånd mellom idrettslag og skoler for å engasjere elever i aktiviteter etter skoletid.
- Gjør barn kjent med fysiske aktiviteter de realistisk kan ta med seg inn i ungdoms- og voksenlivet.
- Fremme helsegevinsten ved amming for nybakte mødre.

Slankemedisin og operasjon siste utvei

I spesielle tilfeller, når diett, mosjon og adferdstrening ikke virker grunnet annen fysisk eller psykisk sykdom, er behandling med legemiddel som inneholder orlistat eller sibutramine et alternativ for barn over 12 år, ifølge NICE.

Fedmeoperasjoner som å minske magesekkens volum (gastrektomi eller avsnøring av magesekken) eller å sjalte ut deler av tynntarmen (gastric bypass) er forbeholdt voksne med ekstrem fedme, men fordelene ved en operasjon må veies opp mot mulige bivirkninger også for yngre voksne.

Til syvende og sist er det samfunnet som må ta stilling til bruk av ressurser på forebyggende helsetiltak som tilrettelegging for fysisk aktivitet i det offentlige rom, i forhold til dyre operasjoner og individuelle behandlingsopplegg.

Når det gjelder Storbritannia, mener fremtidsforskere at kun en dramatisk økning av mat- eller bensinpriser, som påskyndet av klimakrisen, kan snu fedmeutviklingen. Fortsetter utviklingen som nå, ventes det at 25% av befolkningen under 20 år vil være fete innen 2050.

Norsk infrastruktur og geografi gir imidlertid barn i Norge bedre vilkår for fysisk aktive oppvekstvilkår, men at også vi nå møter mange av de samme utfordringene som Storbritannia og USA, er det ingen tvil om.

Kilder:
British Medical Journal: BMJ 2008;337:1824 og 1848
Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 1, 2009