I kinofilmer mister ikke sjelden en av rollefigurene hukommelsen. De taper den gjerne som følge av et overfall, en trafikkulykke eller en skremmende opplevelse. Men er det slik i virkeligheten? Det er velkjent at hodeskader kan svekke hukommelsen. Hvis hjernen blir skadet, er det først og fremst hendelser umiddelbart før skaden som viskes ut. Når en person mister hukommelsen på en film, er det derimot ofte hele vedkommendes identitet som forsvinner. Han husker ikke hvem han er eller noe annet fra sitt tidligere liv.

Ikke sjelden kommer han seg likevel relativt fort på beina til tross for det betydelige omfanget en slik hodeskade innebærer. Og han har vanligvis ingen andre mén enn den tapte hukommelsen. Syn, hørsel, taleevnen, funksjonen i armer og bein og ikke minst evnen til å lære er som før. I det virkelige livet er det ikke slik. En omfattende hodeskade rammer som regel flere funksjoner i hjernen – ikke bare hukommelsen. Dessuten vil evnen til å lære seg noe nytt være redusert i tiden etter ulykken.

I noen filmfortellinger bevarer den forulykkede sine ferdigheter for eksempel som leiemorder eller spesialist i kampsport til tross for den alvorlige hodeskaden og det totale hukommelsestapet. Vedkommende glemmer således alt, men er en førsteklasses skytter, karateekspert og dirker opp låser og knekker avanserte datakoder. Enkelte filmregissører har laget en original vri der den skadete har normal evne til å lære seg nye ting om dagen, men glemmer alt i løpet av den etterfølgende natt. Ingen av disse formene for hukommelsestap forekommer ikke i det virkelige livet.

En av de mest virkelighetsfjerne framstillingene er når tapt hukommelse etter en ulykke vender tilbake som følge av at helten får en ny hodeskade litt senere i filmen. Hos virkelige mennesker vil en ny skade kun forverre den eksisterende skaden. En annen kreativ variant er når psykisk betinget hukommelsestap gjenopprettes fordi den uheldige får et dunk i hodet.

Kilde: British Medical Journal 2004