En amerikansk studie med nesten 6500 brystkreftsyke kvinner i perioden 1975-99 viser oppsiktsvekkende resultater.

Forskerne har funnet en mulig sammenheng mellom cellegiftdoser og brystkreftoverlevelse. Det ser ut til at pasienter som står på aggressiv kjemoterapi, med høye doser cellegift (cytostatika), har en større sjanse til å bli frisk enn de som får standard behandling. I tillegg ser det ut til at høydose kjemoterapi redusere faren for tilbakefall av brystkreften.

Cytostatika er ulike medikamenter som tar sikte på å drepe kreftcellene (derav navnet cellegift). Men det er vanskelig å sikte seg inn kun på de syke cellene. Cellegiften dreper derfor også mange normale, friske celler. Som en følge av dette kan relativ alvorlige bivirkninger oppstå. Optimal kreftbehandling er dermed i høy grad avhengig av hvor godt bivirkningene kontrolleres og tolereres. Graden av kjemoterapi må altså avveies basert på mulige gevinster og bivirkninger.

Ifølge den amerikanske undersøkelsen kan cellegiftdosene økes med god samvittighet. Gevinstene kan være særlig stor for eldre pasienter, der man tradisjonelt sett har benyttet lavere doser. Tanken bak den mildere terapien har vært at gamle pasientene ikke tåler cellegiften like godt som yngre, sterkere pasienter. Men ifølge tallmaterialet har kvinner over 65 år 27 % større sjanse for overlevelse og hele 42 % mindre risiko for tilbakefall med høydosebehandling enn ved standardregime. Disse oppsiktsvekkende tallene viser at eldre pasienter tåler tøffere terapi svært godt.

Gevinstene var nesten like gode for alle aldersgruppene i undersøkelsen. Risikoen for tilbakefall sank med hele 22 % for de av kvinnene som fikk store doser cellegift. Likeledes økte overlevelses sjansene med 17-27 % avhengig av alder. De høye dosene med cytostatika innebærer også en fare. Men det ble kun registrert en økning på 0,5 % i risiko for død på grunn av selve behandlingen. Alt i alt ser det derfor ut til at høyere doser med cellegift kan lønne seg for brystkreft pasienter.

Kilder: British Medical Journal 2005 og JAMA 2005