Arne har misbrukt alkohol i nesten hele sitt voksne liv. De to siste årene har han vært tilnærmet rusfri. Det var da han giftet seg og ble far at han ble klar over at han hadde et alkoholproblem. Tidligere pleide han å gå ut og drikke øl med arbeidskameratene etter arbeidstid.

Han hadde tenkt at dette var et tegn på godt kameratskap mellom han og de andre på jobben, og at det var velfortjent at de var sammen i noen timer etter en lang arbeidsdag. Kona hadde tolerert dette inntil barn nummer to ble født. Da forventet hun at Arne kom hjem og var sammen med eldstegutten på tre år. Han oppdaget at han ikke klarte seg uten alkohol på  ettermiddagene og begynte å drikke hjemme.

Pasient: Nå skjønner jeg hvor galt det var. Jeg var jo rett og slett beruset.  Stakkars dem!

Lege:Det var nok ikke lett for noen av dere.

Pasient: Nei, det var ikke greit å leve med meg. Rusen gjorde meg sint og irritabel. Og  jeg forstod ikke hvordan jeg oppførte meg. Jeg syntes  at barna var bråkete og ikke tok hensyn til meg, og at kona  var masete og sur.

Lege: Jeg skjønner at det ikke er hyggelig for deg å tenke på. Du har rett i at  alkohol svekker evnen til å vurdere seg selv. Man blir selvsentrert. Det er godt at du ha frigjort deg fra avhengigheten, Arne.

Pasient: Ja, men det er tilsvarende vondt å tenke på skaden og utryggheten jeg påførte familien min. Og som du vet, så døde jo min kone før jeg ble rusfri. Jeg fikk jeg aldri sagt unnskyld til henne. Det kommer alltid til å plage meg.

Arne hadde våknet opp da barna  hadde skrevet et felles brev til ham. Morens død hadde ført til at de omsider tok et oppgjør med faren. De skrev et langt brev der de gav ham et ultimatum. Enten måtte han på avrusning eller så ville de aldri mer ha kontakt med ham. De ville ikke at barnebarna skulle ha en ”fyllik” til bestefar. Dette ordet hadde han syntes var grusomt.

I brevet hadde de skrevet om hvordan de hadde opplevd å ha ham som pappa. De hadde skammet seg over oppførselen hans, og de var alltid redde for å ta med venner hjem. Han syntes det var spesielt trist å lese deres beskrivelse av hvordan moren hadde lidd i ekteskapet med ham. Hun hadde brukt mye krefter på å skjule problemene overfor både barna og andre. Moren hadde alltid prøvd å holde en fasade og forsvart Arne. Det gjorde hun til og med når barna hadde prøvd å støtte henne alle de gangene faren var urimelig. Som avslutning krevde barna at han ble innlagt for avrusning. De hadde allerede snakket med et behandlingssted som ville ta imot ham.

For første gang hadde han våknet opp. Han hadde blitt livredd for å ende opp ”alene i en grøftekant”, som han uttrykte det. Brevet hadde først utløst et sjokk, og deretter satt i gang et kaos av følelser. Arne sa at han hadde gått rett i kjelleren. Han hadde vekslet mellom sinne, sorg og skam, men mest av alt hadde han en enorm skyldfølelse over det han hadde påført familien sin.

I begynnelsen så døyvet han ubehaget med enda mer alkohol. Når han ble full så klarte han som før å innta sitt gamle perspektiv der han tenkte at barna overdrev, var utakknemlige og kranglete. Men han visste innerst inne at det de hadde skrevet var sant. Han prøvde først å slutte å drikke hjemme. Det klarte han ikke. Til det var avhengigheten for sterk. Tanken på et liv uten kontakt med barn og barnebarn gjorde at han til slutt gikk med på å legge seg inn for behandling.

Nå to år etterpå så var livet et helt annet. Han går fremdeles i AA-møter, og ville gjøre det i mange år fremover. Han drikker ikke lenger alkohol og har gjenopptatt kontakten med familien sin. I et års tid har han blitt fulgt opp av en psykolog for å få sortert tankene sine og bearbeidet den sterke skyldfølelsen.

Pasient: Jeg føler at jeg har fått sånn noenlunde orden på tilværelsen igjen, men sorgen over hva jeg har påført min kone og mine barn kommer jeg nok aldri over.