Atrieflimmer (”hjerteflimmer”) har en forekomst på omkring 1 % i den voksne befolkningen. Nærmere 150 000 nordmenn har atrieflimmer. 

Nesten en av fire personer over 55 år utvikler atrieflimmer i løpet av livet. I aldersgruppen 75-84 år er prevalensen 12 prosent.

Atrieflimmer innebærer at atriene trekker seg sammen ujevnt og som regel raskere enn normalt. Når atriene slår ujevnt og raskt, blir ventriklene dårligere fylt og pumper derved mindre blod ut i kroppen. Ventrikkelfrekvensen er ofte i området 100-150 (til 200).

Symptomer

Typiske symptomer er puls over 140 slag i minuttet, svimmelhet, fysisk utmattelse, tung pust og brystsmerter. Mange har ingen eller meget beskjedne symptomer. Symptomene kan vare i minutter, timer eller dager eller være permanent til stede.

I Norge har om lag 50.000 personer atrieflimmer uten å vite det. En medvirkende årsak er at rytmeforstyrrelsen kommer og går de første årene. Etter hvert er symptomene permanent til stede og vil være enklere å oppdage.

Årsaker

Hos 20-30 prosent finner man ingen årsak, men hos flere enn 50 prosent er det en underliggende hjertelidelse.

- Iskemisk hjertesykdom - 33 prosent
- Hypertensjon - 26 prosent
- Hjertesvikt - 24 prosen
- Revmatisk klaffesykdom - 7 prosent

Andre risikofaktorer.

- Høyt stoffskifte
- Diabetes
- Kronisk alkoholmisbruk
- KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom)
- Overvekt
- Kraftig vektøkning i alderen 30-40 år
- Hard fysisk trening

Fysisk trening og atrieflimmer

I fire studier har man sett på sammenhengen mellom jevnlig hard fysisk trening og forekomsten av atrieflimmer. En av studiene omfatter norske deltakere i Birkebeinerrennet. I en normalbefolkning rammes 1 prosent av atrieflimmer, med økende forekomst hos eldre. Forekomsten er cirka 12 prosent blant 75-åringer. I Birkebeiner-gruppen hadde 18,2 prosent blant mennene som var omkring 60 år hatt atrieflimmer i løpet av de foregående ti årene. 

I utenlandske studier finner man at det først og fremst er personer som jogger som er utsatt for å få atrieflimmer. Antagelig er langrenn å sammenligne med jogging. Man mener forklaringen kan være forstørrelse av hjertet og lavere puls som følge av treningen. 

Selv om intensiv trening kan øke risikoen, viser studier at de som trener mer normale mengder for eksempel tre ganger per uke med moderat intensitet oppnår en viss beskyttelse mot å utvikle atrieflimmer. Det er heller ingen grunn til å tro at slik trening vil medføre forverring av sykdommen. Snarere tvert imot.

Screening?

Forekomsten av atrieflimmer øker med alderen. Alle personer over 60 år bør derfor ”holde et øye med” pulsen og jevnlig kjenne om den er regelmessig eller uregelmessig. Fra 75 års alder bør alle få registrert hjerterytmen sin årlig med et EKG.

Sykehistorie

En grundig sykehistorie kan avdekke eventuelle arvelige forhold, eller om det foreligger andre sykdommer som disponerer for atrieflimmer.

Kartlegging av symptomer: 

- vedvarende eller anfallsvise plager?
- varighet av anfall
- dyspnoe, svimmelhet, brystsmerter?
- utløsende faktorer som fysisk aktivitet, alkohol, infeksjoner og liggestilling om natten?
- andre sykdommer som hjertesykdom, høyt blodtrykk, diabetes, høyt stoffskifte, lungelidelse eller tidligere hjerneslag?

Undersøkelser i allmennpraksis

- Måle blodtrykk
- Auskultasjon (rytme, hjerteklaffer)
- Se etter tegn til utløsende eller ledsagende sykdommer (hjertesykdom, høyt blodtrykk, diabetes, høyt stoffskifte, infeksjoner etc.) 
- Hvile-EKG
- Blodprøver – hematologi, blodsukker, stoffskiftet, elektrolytter og infeksjonstegn
- Røntgen thorax ved mistanke om lungesykdom

Hvem bør til spesialist?

Alle med nyoppdaget atrieflimmer bør vurderes av spesialist. 

Ved mistanke om paroxystisk atrieflimmer kan en registrering av hjerterytmen over 1-3 dager (holtermonitorering), inntil 30 dager (R-test) eller bruk av tommel-EKG være aktuelt. Det finnes også elektroder som kan gjøre en mobiltelefon i stand til å registrere EKG. 

Ekkokardiografi for vurdering av venstre atrium, venstre ventrikkelfunksjon, kardiomyopati, hypertrofi, klaffepatologi etc. som medvirkende eller utløsende årsak. Ultralydundersøkelsen kan også belyse sannsynligheten for at man kan lykkes med å gjenopprette normal hjerterytme etter elektrokonvertering. Et strukturelt normalt hjerte hos en ung pasient styrker indikasjonen for å vurdere radiofrekvensablasjon. 

Arbeids-EKG kan vise tegn til iskemisk hjertesykdom. 

Arvelighet og livsstil

Sannsynligheten for å få atrieflimmer øker hvis en eller begge av foreldrene har eller hadde atrieflimmer. Dette gjelder særlig hvis de fikk atrieflimmer i ung alder (30-40 år).

En sjekk av blodtrykket annet hvert år kan være greit. Normal fysisk aktivitet og kroppsvekt, et sunt kosthold, et fornuftige alkoholvaner og å ikke røyke minsker også sannsynligheten for å få hjerteflimmer. 

Hjerneslag

Atrieflimmer femdobler sannsynligheten for å få hjerneslag og dobler risikoen for å dø. I tillegg til å være den sterkeste risikofaktoren for hjerneslag, forårsaker atrieflimmer også de mest alvorlige slagene. I Norge får årlig omkring 3.000 personer hjerneslag som følge av atrieflimmer. Slagene skyldes at trombedannelser i atriene løsner og følger blodsstrømmen. Antikoagulasjonsbehandling reduserer den økte risikoen for slag med 60-70 prosent.  Det er viktig å iverksette behandling tidlig fordi risikoen for hjerneslag er like stor hele tiden.

Behandling

Tilgrunnliggende eller utløsende faktorer bør først behandles d.v.s. hjerteinfarkt, hjertesvikt, elektrolyttforstyrrelser, hyperthyreose, infeksjon etc. 

De som ikke har en underliggende hjertesykdom vil ofte spontankonvertere til sinusrytme i løpet av 1-2 døgn.

Antikoagulasjonsbehandling er aktuelt for de aller fleste. 

I tillegg velges medikamenter som opprettholder sinusrytme (rytmeregulering) eller - når det ikke er mulig - medisiner som begrenser takykardi (frekvensregulering).

Antikoagulasjonsbehandling

Orale antiokoagulantia (vitamin-k antagonister)
Mange bruker blodfortynnende profylaktisk. Medikamentet reduserer den økte risikoen for slag med 60-70 prosent, men effekt og blødningsrisiko varierer fra person til person og over tid. Effekten påvirkes også av kosthold og alkoholvaner. Medikamentelle interaksjoner kan være en  utfordring.

NOAK (Non-vitamin K-avhengige Orale AntiKoagulantia)
Dette er ny gruppe medisiner som kan senke slagrisikoen ytterligere sammenlignet med en vitamin-K antagonist og har lik eller lavere risiko for alvorlige blødninger. Effekt og bivirkninger av NOAK er mindre påvirket av livsstilsfaktorer. 

Risikogrupper

Nytten av blodpropphindrende medisin er særlig stor hvis man har atrieflimmer og en eller flere av følgende risikofaktorer for hjerneslag:

- Hjertesvikt
- Høyt blodtrykk
- Alder over 65 år (og høyere med økende alder)
- Diabetes
- Tidligere hjerneslag eller "drypp" (TIA)
- Kvinne

Bivirkninger av antikoagulasjonsbehandling

Den økte risikoen for blødninger kan være et problem ved bruk av en vitamin-K antagonist og NOAK. Det kan være utfordrende ved f.eks. ulykker, hoftebrudd eller behov for annen akutt kirurgi og ved cerebral eller gastrointestinal blødning. For vitamin-K antagonist og et NOAK har man antidoter som raskt opphever den antikoagulerende effekten av medikamentene.

Mest utsatt for blødninger er personer med høyt blodtrykk eller tidligere hjerneslag eller alvorlig blødning. De som har diabetes, redusert nyre- eller leverfunksjon, et høyt alkoholforbruk, er over 65 år eller som bruker medisiner som øker risikoen for blødninger (for eksempel NSAID) er også i faresonen. 

Tiltak for å bedre hjerterytmen

Man vil enten forsøke å oppnå frekvenskontroll d.v.s. at hjertet slår i korrekt hastighet men i ujevn takt (= fortsatt atrieflimmer)

- Med medisiner som regulerer hvor fort hjertet slår.
- Betablokker er førstevalg 
- Målsetting for puls: 60-90/minutt i hvile og 90 – 115/minutt i aktivitet

Eller man vil tilstrebe rytmekontroll (= gjenopprette sinusrytme)

- Med medisiner som gjenoppretter normal hjerterytme og forebygger tilbakefall.
- Med elektrokonvertering 
- Ved å isolere celler som avgir elektriske signaler ved lungevenenes innmunnning fra resten av atriene (radiofrekvensablasjon)

NB: Vanligvis ingen stor forskjell i helsegevinst mellom de to alternativene (frekvenskontroll og rytmekontroll).