Atrieflimmer (”hjerteflimmer”) er en vanlig årsak til rask og ujevn puls. Man anslår at 1-2 prosent av befolkningen har denne rytmeforstyrrelsen.

Hva er hjerteflimmer?

Hjertet består av fire pumper. To små og to store. De små kalles forkamrene (atriene) og fyller de store hovedkamrene (ventriklene) med blod. Hvor raskt disse kamrene pumper blir bestemt av et område (sinusknuten) i det høyre forkammeret.

Atrieflimmer innebærer at hjerterytmen kommer ut av kontroll. Atriene trekker seg sammen ujevnt og betydelig raskere enn normalt. En kontrollmekanisme (AV-knuten) i overgangen mellom forkamrene og hovedkamrene hindrer at hovedkamrene slår like fort. Uten denne kontrollmekanismen ville man hatt såkalt ventrikkelflimmer hvilket i praksis betyr hjertestans.

Når forkamrene slår ujevnt og raskt blir hovedkamrene dårligere fylt og pumper derved mindre blod ut i kroppen.

Hva er årsaken?

Hos 20-30 prosent finner man ingen årsak.

Hos flere enn 50 prosent er det andre problemer i hjertet eller blodårene.

- Høyt blodtrykk
- Trange blodårer i hjertet
- Sykdommer i hjerteklaffene

Andre risikofaktorer.

- Høyt stoffskifte
- Diabetes
- Kronisk alkoholmisbruk
- KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom)
- Overvekt
- Kraftig vektøkning i alderen 30-40 år
- Hard fysisk trening
- Alder

Atrieflimmer er sjelden før 60 års alderen. Tilstanden forekommer hos 1 av 20 personer som er i 70 år. Blant 80-åringer er forekomsten 1 av 12.

Fysisk trening og hjerteflimmer

I fire studier har man sett på sammenhengen mellom jevnlig hard fysisk trening og forekomsten av atrieflimmer. En av studiene omfatter norske deltakere i Birkebeinerrennet. I en normalbefolkning rammes 1-1,5 prosent av atrieflimmer, med økende forekomst hos eldre. Forekomsten er for eksempel cirka 10 prosent blant 75-åringer. I Birkebeiner-gruppen hadde 18,2 prosent blant mennene som var omkring 60 år hatt atrieflimmer i løpet av de foregående ti årene. 

I utenlandske studier finner man at det først og fremst er personer som jogger som er utsatt for å få atrieflimmer. Antagelig er langrenn å sammenligne med jogging. Man mener forklaringen kan være forstørrelse av hjertet og lavere puls som følge av treningen. 

Selv om intensiv trening kan øke risikoen, viser studier at de som trener mer normale mengder for eksempel tre ganger per uke med moderat intensitet oppnår en viss beskyttelse mot å utvikle atrieflimmer. Det er heller ingen grunn til å tro at slik trening vil medføre forverring av sykdommen. Snarere tvert imot.

Har du hjerteflimmer?

Forekomsten av atrieflimmer øker med alderen. Alle personer over 60 år bør derfor ”holde et øye med” pulsen og kontakte lege hvis den blir rask og ujevn. En enkel måte er å ta pulsen på håndleddet 30 sekunder morgen og kveld og kjenne om den er regelmessig eller uregelmessig. Dersom pulsen din ved flere anledninger er uregelmessig bør du kontakte lege. Fra 75 års alder bør alle få registrert hjerterytmen sin årlig med et EKG.

Når søke lege?

Det er viktig å få stillet diagnosen tidlig. Man bør derfor oppsøke lege hvis man har symptomer som kan skyldes atrieflimmer for eksempel høy eller uregelmessig puls

Legen vil være interessert i følgende opplysninger fra pasienten:

- vedvarende eller anfallsvise symptomer?
- varighet av anfall
- utløsende faktorer som fysisk aktivitet, alkohol, infeksjoner og liggestilling om natten?
- andre sykdommer som for eksempel hjertesykdom, høyt blodtrykk, diabetes, høyt stoffskifte, lungelidelse og tidligere hjerneslag

Legen vil gjøre følgende undersøkelser

- Vurdere om pulsen er rask eller ujevn
- Lytte på hjertet
- Se etter tegn til sykdommer (hjertesykdom, høyt blodtrykk, diabetes, høyt stoffskifte, infeksjoner etc.) som kan utløse atrieflimmer
- EKG – registrerer hjertets elektriske aktivitet og rytme
- Blodprøver – Hb (blodprosent), blodsukker, stoffskiftet, saltbalansen og infeksjonstegn
- Røntgen av lungene ved mistanke om lungesykdom

Hvem bør til spesialist?

Alle med nyoppdaget atrieflimmer bør vurderes av spesialist. 

Ved mistanke om periodisk (paroxystisk atrieflimmer) kan en registrering av hjerterytmen over noen dager være aktuelt, såkalt holtermonitorering.

Ultralyd av hjertet (ekkokardiografi) kan vise om man har en annen hjertesykdom (for eksempel fortykkelse av hjertemuskel eller feil ved hjerteklaffer) som kan være en medvirkende årsak til at man har atrieflimmer. Ultralydundersøkelsen kan også belyse sannsynligheten for at man kan lykkes med å gjenopprette normal hjerterytme etter elektrokonvertering (se senere) og om det er levret blod i atriene.

Registering av hjertets elektriske aktivitet under fysisk belastning (arbeids-EKG) kan være aktuelt ved mistanke om trange blodårer i hjertet

Arvelighet

Sannsynligheten for å få atrieflimmer øker hvis en eller begge av foreldrene har eller hadde denne rytmeforstyrrelsen. Dette gjelder særlig hvis de fikk atrieflimmer i 30-40 års alder. Betydningen av arvelige faktorer avtar desto eldre de var da problemet oppstod. Normal fysisk aktivitet og kroppsvekt, et sunt kosthold, et fornuftig forhold til alkohol og å ikke røyke vil minske sannsynligheten for at du får hjerteflimmer. Det er også klokt å holde et øye med blodtrykket. En sjekk av dette med et til to års mellomrom er tilstrekkelig.

Symptomer

Typiske symptomer er puls over 140 slag i minuttet, svimmelhet, fysisk utmattelse, tung pust og brystsmerter, men mange har ingen eller meget beskjedne symptomer. Symptomene kan vare i minutter, timer eller dager eller være permanent til stede.

I Norge har om lag 50.000 personer atrieflimmer uten å vite det. En medvirkende årsak er at rytmeforstyrrelsen kommer og går de første årene. Den kan derfor være vanskelig å påvise. Etter hvert er symptomene permanent til stede og enklere å oppdage. Det er imidlertid viktig å iverksette behandling tidlig fordi risikoen for komplikasjoner er like stor hele tiden.

Komplikasjoner

Det er først og fremst hjerneslag man ønsker å forebygge. Hjerteflimmer femdobler sannsynligheten for å få hjerneslag og dobler risikoen for å dø. I tillegg til å være den sterkeste risikofaktoren for hjerneslag, forårsaker atrieflimmer også de mest alvorlige slagene. I Norge får årlig omkring 3.000 personer hjerneslag som følge av atrieflimmer. Grunnen er at blod kan levre seg i hjertet når det slår ujevnt og deretter følge blodstrømmen opp til hjernen og stoppe til en blodåre. For å unngå at dette skjer anbefaler man mennesker som har atrieflimmer å bruke et blodpropphindrende («blodfortynnende») legemiddel. Det reduserer den økte risikoen for slag med 60-70 prosent.

Blodproppforebyggende behandling

De fleste personer med denne rytmeforstyrrelsen er anbefalt å bruke medisiner som kontrollerer hjerterytmen og forhindrer blodpropper. Blodpropphindrende medisin er viktig fordi blod kan levre seg i hjertet når det slår ujevnt. En bit av det levrete blodet kan deretter følge blodstrømmen opp til hjernen, stoppe til en blodåre og forårsake et hjerneslag. I Norge får årlig omkring 3.000 personer hjerneslag som følge av atrieflimmer. For å hindre at dette skjer, bruker mange et blodproppforebyggende ("blodfortynnende") legemiddel. Effekten av et av midlene varierer fra person til person. For å redusere risikoen for alvorlige bivirkninger, først og fremst blødninger, må dosen justeres jevnlig basert på resultatet av en blodprøve (INR).

Nye medisiner

Man har utviklet en ny gruppe medisiner som senker slagrisikoen ytterligere uten økt risiko for alvorlige blødninger sammenlignet med tradisjonell blodfortynnende medisin. Effekten av de nye medisinene er lite påvirket av ulike typer matinntak. Målinger av INR er derfor ikke nødvendig. 

Risikogrupper

Nytten av blodpropphindrende medisin er særlig stor hvis man har både hjerteflimmer og en eller flere av følgende risikofaktorer for hjerneslag:

- Hjertesvikt
- Høyt blodtrykk
- Alder over 65 år (og høyere med økende alder)
- Diabetes
- Tidligere hjerneslag eller "drypp" (TIA)
- Kvinne

Bivirkninger av blodproppforebyggende behandling

Den økte risikoen for blødninger kan være et problem ved bruk av blodfortynnende medisin. Dette er spesielt utfordrende hvis man utsettes for en trafikk- eller fallulykke eller får et hoftebrudd eller en livstruende blødning for eksempel i hjernen eller i mage-tarmsystemet. Da er det ønskelig å raskt gjenopprette kroppens evne til å stoppe en blødning. For to av de fire blodfortynnende medisinene kan man raskt oppnå dette med medikamenter som opphever effekten av medisinene.

Mest utsatt for blødninger er personer med høyt blodtrykk eller tidligere hjerneslag eller alvorlig blødning. De som har diabetes, redusert nyre- eller leverfunksjon, et høyt alkoholforbruk, er over 65 år eller som bruker medisiner som øker risikoen for blødninger (for eksempel betennelsesdempende medisiner) er også i faresonen.

Den økte risikoen for blødninger er spesielt utfordrende hvis man utsettes for en trafikk- eller fallulykke eller får et hoftebrudd eller en livstruende blødning for eksempel i hjernen eller i mage-tarmsystemet. Da er det ønskelig å raskt gjenopprette kroppens evne til å stoppe en blødning. For to av de fire blodfortynnende medisinene kan man raskt oppnå dette med medikamenter som opphever effekten av medisinene. Personer som tilhører grupper med økt blødningsrisiko bør snakke med legen sin om hvilken behandling man bør velge. 

Tiltak for å bedre hjerterytmen

Man vil enten forsøke å oppnå frekvenskontroll d.v.s. at hjertet slår i korrekt hastighet men i ujevn takt (= fortsatt atrieflimmer)

- Med medisiner som regulerer hvor fort hjertet slår
- Målsetting for puls: 60-90/minutt i hvile og 90 – 115/minutt i aktivitet
- Alternativt: operasjon der man varmer opp de cellene som forstyrrer hjerterytmen (kateterablasjon)

Eller rytmekontroll d.v.s. oppnå korrekt hastighet og jevn takt (= normal hjerterytme)

- Med medisiner som gjenoppretter normal hjerterytme og forebygger tilbakefall
- Med elektrokonvertering – et elektrosjokk som gjør at normal hjerterytme blir gjenopprettet
- Med operasjon der man varmer opp de cellene som forstyrrer hjerterytmen (kateterablasjon)
- Tilbakefall hos 60-75 prosent

NB: Vanligvis ingen stor forskjell i helsegevinst mellom de to alternativene (frekvenskontroll og rytmekontroll).